oss 100 kroner!
Herodot (Historien, bok 1.53) forteller historien om Krøsus, kongen av Lydia ca. 585–546 f.Kr. i det som nå er Vest-Tyrkia og den joniske kysten av Middelhavet. Krøsus erobret Efesos, Milet og nærliggende gresktalende riker, og oppnådde hyllest og krigsbytte som gjorde ham til en av de rikeste herskerne i sin tid. Men disse seirene og rikdommen førte til arroganse og hybris. Krøsus vendte blikket østover med ambisjoner om å erobre Persia, styrt av Kyros den store.
Etter å ha utstyrt regionens kosmopolitiske tempel i Delphi med betydelige mengder sølv og gull, spurte Krøsus Orakelet om han ville lykkes med den erobringen han hadde planlagt. Pythia-prestinnen svarte: «Hvis du går til krig mot Persia, vil du ødelegge et stort imperium.»
Krøsus dro derfor ut med sin hær for å angripe Persia ca. 547 f.Kr. Han marsjerte østover og angrep Persias vasallstat Frygia. Kyros satte i gang en spesiell militæroperasjon for å drive Krøsus tilbake, beseiret hæren til Krøsus, fanget ham og benyttet anledningen til å sikre seg Lydias gull for å innføre sin egen persiske gullmynt. Så Krøsus ødela virkelig et stort imperium, men det var hans eget.
Spol frem til dagens satsing fra Biden-administrasjonen for å utvide amerikansk militærmakt mot Russland og, bak Russland, Kina. Presidenten ba om råd fra dagens analogi til antikkens Delphi-orakel: CIA og deres allierte tenketanker. I stedet for å advare mot hybris, oppmuntret de neocon-drømmen om at å angripe Russland og Kina ville konsolidere kontrollen over verdensøkonomien, og man ville oppnå historiens slutt. (En henvisning til boka The End of History and the Last Man av Francis Fukuyama, o.a.)
Etter å ha organisert et statskupp i Ukraina i 2014, sendte USA sin NATO-stedfortrederarmé østover, og ga våpen til Ukraina for å kjempe en etnisk krig mot sin russisktalende befolkning og gjøre Russlands Krim-flåtebase om til en NATO-festning. Denne ambisjonen på Krøsus-nivå tok sikte på å trekke Russland inn i kamp og utarme dets evne til å forsvare seg selv, ødelegge økonomien i prosessen og ødelegge dets evne til å gi militær støtte til Kina og andre land som er blinket ut som rivaler av USAs hegemoni.
Etter åtte år med provokasjon ble et nytt militært angrep på russisktalende ukrainere forberedt påfallende tydelig mot den russiske grensen i februar 2022. Russland beskyttet sine russisktalende naboer mot ytterligere etnisk vold ved å sette i gang sin egen spesialmilitære operasjon. USA og dets NATO-allierte beslagla eller stjal umiddelbart Russlands valutareserver i Europa og Nord-Amerika, og krevde at alle land skulle innføre sanksjoner mot import av russisk energi og korn, i håp om at dette ville krasje rubelens valutakurs. Det delfiske State Department forventet at dette ville få russiske forbrukere til å gjøre opprør og styrte Vladimir Putins regjering, noe som ville gjøre det mulig å innsette et klientoligarki i Russland som det de hadde pleiet på 1990-tallet under president Jeltsin.
Et biprodukt av denne konfrontasjonen med Russland var å konsolidere kontrollen over USAs vesteuropeiske satellitter. Målet med denne indre NATO-manipulasjonen var å utelukke Europas drøm om å tjene på tettere handels- og investeringsforbindelser med Russland ved å bytte sine industrielle produkter mot russiske råvarer. USA avsporet disse utsiktene ved å sprenge Nord Stream-gassrørledningen, og kuttet Tyskland og andre land fra tilgang til billig russisk gass. Det gjorde Europas ledende økonomi avhengig av langt dyrere amerikansk flytende naturgass (LNG).
I tillegg til å måtte subsidiere innenlandsk europeisk gass for å forhindre utbredt betalingsudyktighet, ble en stor andel av tyske Leopard-stridsvogner, amerikanske Patriot-missiler og andre NATOs «vidundervåpen» ødelagt i kamp mot den russiske hæren. Det ble klart at USAs strategi ikke bare var å «kjempe til siste ukrainer», men å kjempe til siste tank, missil og andre våpen som ble fjernet fra NATO-lagrene.
Denne utarmingen av NATOs våpenarsenal ble forventet å skape et enormt erstatningsmarked for å berike USAs militærindustrielle kompleks. NATO-kundene får beskjed om å øke sine militære utgifter til 3 eller til og med 4 prosent av BNP. Men de svake resultatene ved bruk av amerikanske og tyske våpen kan ha krasjet denne drømmen, sammen med at Europas økonomier synker ned i depresjon. Og med tysk industriøkonomi forstyrret av avbruddet av handelen med Russland, sa den tyske finansministeren Christian Lindner til avisen Die Welt 16. juni 2023 at landet hans ikke har råd til å betale mer penger til EU-budsjettet, som det har lenge vært den største bidragsyteren.
Uten tysk eksport som støtter euroens valutakurs, vil valutaen komme under press mot dollaren ettersom Europa kjøper LNG og NATO fyller opp sine uttømte våpenlagre ved å kjøpe nye våpen fra Amerika. En lavere valutakurs vil presse ned kjøpekraften til europeisk arbeidskraft, mens lavere sosiale utgifter for å betale for opprustning og gi gasssubsidier truer med å kaste kontinentet ned i en depresjon.
En nasjonalistisk reaksjon mot amerikansk dominans øker gjennom europeisk politikk, og i stedet for at USA låser kontrollen over europeisk politikk, kan USA ende opp med å tape – ikke bare i Europa, men i hele det globale sør. I stedet for å gjøre Russlands «rubel til grus» som president Biden lovet, har Russlands handelsbalanse steget og gullforsyningen økt. Det samme har gullbeholdningen til andre land hvis regjeringer nå sikter på å avdollarisere økonomiene sine.
Det er amerikansk diplomati som driver Eurasia og det globale sør ut av USAs bane. Amerikas hybriske driv etter unipolar verdensdominans kunne bare ha blitt demontert så raskt innenfra. Biden-Blinken-Nuland-administrasjonen har gjort det verken Vladimir Putin eller Kinas president Xi kunne ha håpet å oppnå på så kort tid. Ingen av dem var forberedt på å kaste hansken og skape et alternativ til den USA-sentrerte verdensordenen. Men amerikanske sanksjoner mot Russland, Iran, Venezuela og Kina har hatt en effekt som beskyttende tollbarrierer som har tvunget fram selvforsyning i det EU-diplomaten Josep Borrell kaller verden «jungelen» utenfor USA/NATOs «hage».
Selv om det globale sør og andre land har klaget helt siden Bandung-konferansen for ikke-allierte nasjoner i 1955, har de manglet en kritisk masse for å skape et levedyktig alternativ. Men oppmerksomheten deres har nå blitt fokusert av USAs konfiskering av Russlands offisielle dollarreserver i NATO-land. Det fjernet tanken på dollaren som en trygg havn for internasjonale sparepenger. Bank of Englands tidligere beslagleggelse av Venezuelas gullreserver som er oppbevart i London – og løfte om å donere det til de ikkevalgte motstanderne av landets sosialistiske regime som amerikanske diplomater utpeker – viser hvordan euroen så vel som dollaren har blitt våpen. Og forresten, hva skjedde med Libyas gullreserver?
Amerikanske diplomater unngår å tenke på dette scenariet. De stoler på den ene unike fordelen USA har å tilby. Den kan avstå fra å bombe dem, fra å iscenesette en fargerevolusjon i regi av National Endowment for Democracy, eller installere en ny «Jeltsin» som gir økonomien bort til et klientoligarki.
Men å avstå fra slik oppførsel er alt USA kan tilby. Landet har avindustrialisert sin egen økonomi, og ideen om utenlandske investeringer er å skape muligheter for å søke monopolprofitt gjennom å konsentrere teknologiske monopoler og kontroll over olje- og kornhandel i amerikanske hender, som om dette er økonomisk effektivitet.
Det som har skjedd er en endring i bevisstheten. Vi ser at det globale flertallet prøver å skape et uavhengig og fredelig forhandlet valg av hva slags internasjonal orden de ønsker. Målet deres er ikke bare å skape alternativer til bruken av dollar, men et helt nytt sett med institusjonelle alternativer til IMF og Verdensbanken, SWIFT-bankclearingsystemet, Den internasjonale straffedomstolen og hele utvalget av institusjoner som amerikanske diplomater har kapret fra FN.
Resultatet vil være sivilisatorisk i omfang. Vi ser ikke slutten på historien, men et friskt alternativ til nyliberal finanskapitalisme og dens useriøse økonomi med privatisering, klassekrig mot arbeidskraften, og ideen om at penger og kreditt bør privatiseres i hendene på en bitteliten finansklasse i stedet for å være et offentlig gode for å finansiere økonomiske behov og økende levestandard.
Originalens tittel:
