oss 100 kroner!
Av Lewis M. Simons.
Lewis M.Simons er en Pulitzerpris-vinner, og forfatter av boken «To tell the truth, Min liv som utenrikskorrespondent».
De ser mer ut som leketøy enn våpen som kan drepe og lemleste. Skinnende gule, røde eller svarte. Noen likner baller ,andre små vindmøller, roboter og transformatorer. Det er altfor fristende for jenter og gutter å overse dem. Og slett ikke barn fra isolerte landsbyer i innlandet i et land der neste tre firedeler av befolkningen lever i den ytterste fattigdom.
Landet er Laos. Og det som ser ut som leketøy er klasebomber.
Sent på 1960-tallet og i begynnelsen av 1970-tallet slapp CIA-betalte leiesoldater og USAs luftvåpen disse ned fra himmelen. De hadde sine egne forskjellige navn på sin dødelige last: «småbomber» eller «bombies». Jeg brukte å småprate med disse CIA-flyverne på White Rose, en opprørsbar og bordell i Vientiane, hovedstaden i Laos.
Der drakk og danset flygerne med nakne prostituerte. Mange av disse flotte, kortklipte amerikanerne, som raget høyt over de bittesmå laotiske kvinnene, var utstyrt med tykke 24 karats gullkjeder rundt halsen og håndleddene. Skulle de noen gang bli tatt til fange av de slemme fyrene som de slåss mot, kunne de kjøpe seg fri med gull.
Pilotene i sine AC-130 fly og B-52-fly hadde en dobbel oppgave. Først og fremst skulle de avskjære de kommunistiske nord-vietnamesiske troppene og materiell-forsyningene langs den såkalte Ho Chi Minh stien som gikk gjennom fjellandskapet, dekket av tykk skog. Stien gikk via Laos til Sør-Vietnam. For det andre skulle de knuse den innfødte kommunist-styrken, Pathet Lao, som for det meste holdt til rundt Plain of Jars, et område der palmetrærne gikk over i tykk skog.
I begynnelsen, for tre årtusener siden, brukte de lokale innbyggerne å kremere og begrave sine døde i det som er tusenvis av massive steinkrukker. Noen av disse er neste 3 meter høye. De rager godt over det flate landskapet. I 1964 beordret president Lyndon B. Johnson bombing av området. Han kalte det Operation Barrel Roll. Men for amerikanerne hjemme på bakken ble denne kampanjen raskt kjent som «den hemmelige krigen».
Ikke hemmelig i det hele tatt. Men USA hadde aldri erklært krig mot Laos. For den saks skyld å hadde ikke Washington erklært krig mot Nord-Vietnam heller. De foretrakk å bagatellisere kamper som tok livet av 58 200 amerikanere, og så mange som 3 millioner nord- og sørvietnamesere i det de kalte en «politi-aksjon». Diplomatiske forbindelser med Laos ble aldri brutt, selv om de var ganske anstrengte. USAs ambassade i Vientiane forble åpen hele tiden.
Mellom 1964 og 1973, fløy amerikanerne 580 000 oppdrag over Laos, ifølge tall fra Forsvarsdepartementet. Det vil si at det hvert åttende minutt fløy et amerikansk bombefly inn over Laos, i nesten ti år. På slutten av denne perioden, i april 1973, avslørte Pentagons statistikk at fly fra USA hadde sluppet ned 2 093 100 tonn med ammunisjon i Laos, et land som er omtrent to ganger så stort som Pennsylvania, og med en befolkning på mindre enn 3 millioner,
Laos er fram til nå det landet som er mest bombet i verdenshistorien – mer enn Japan, Tyskland og Storbritannia under den andre verdenskrigen.
Da de tre indokinesiske statene Vietnam, Kambodsja og Laos ble overtatt av kommunistiske regjeringer, hadde 200 000 sivile og soldater, en tidel av Laos sitt innbyggertall – blitt drept. 50 000 sivile var ofre for klasebomber.
Det som gjør klasebombene i Laos spesielt lumske er at et stort antall ikke eksploderte med en gang. De dødelige restene av dem kan eksplodere så lenge som ti år seinere. Fordi disse småbombene er designet til å eksplodere like før de treffer markene. Et lite press eller en liten bevegelse kan få disse blindgjengerne til å eksplodere med en gang.
Omtrent 80 millioner – mer enn 30 % av de som ble sluppet ned – eksploderte ikke. Det våpenet president Biden har lovet til Ukraina har en mye lavere «blindgjenger-rate», så lav som 2.35 %, ifølge Pentagons talsmann brigadergeneral Patrick S. Ryder. Mindre enn 1 % av de «sovende bombene» har blitt ryddet vekk etter at krigen i Laos var over. Rundt 20 000 sivile har blitt drept i samme periode. Selv om tallet gradvis synker, blir fortsatt tusener drept, lammet og vansiret. Halvparten av ofrene er barn.
Jeg besøkte Laos første gang i 1967 mens jeg var basert i Saigon som fersk journalist for Associated Press. I et forsøk på å få peiling på hva som skjedde, brukte jeg et ukelangt besøk i Vientiane til å intervjue tjenestemenn i Laos-regjeringen, og noen amerikanske diplomater, de som plukket ut bombemål på et kart som fantes i vindusløse rom i USAs ambassade.
Og fikk min del av ølet i The White Rose. Under senere besøk kom jeg meg litt lenger ut på landet. I en bitteliten landsby, ikke langt fra Plain of Jars, mål for dagens bombing, møtte jeg barn og foreldre som hadde overlevd bomberegnet, men som hadde blitt alvorlig skadet når de uforvarende kom til å tråkke på eller grave opp ueksploderte bomber.
Fem gutter som sprang langs den støvete landeveien gjennom en liten landsby stanset brått opp da de så mitt utenlandske fjes. Jeg prøvde å snakke med en liten mørkhudet gutt via tolken min. Hans venstre arm sluttet like over albuen, og hans venstre øye var dekket av rosa arrvev.
Han fortalte at han het Nai. Han var 7 år gammel. Nesten alle barna i landsbyen, også de fleste voksne, fortalte Nai, brukte å grave etter metalldeler som kunne smeltes om og så lages om til nyttige ting. Skjeer var en favoritt. Alle visste at dette arbeidet var farlig, sa han.
Men uansett hvor forsiktige de var,. Så hendte det ulykker. Det hadde skjedd med han for to år siden. «Jeg skrapte vekk jord fra en metall-ball med fingrene mine «, sa han. «Den eksploderte i hånden min».
Han snudde seg til vennene sine. En hadde tynne arr i hele ansiktet, fra øre til øre. En annen manglet fire tær på en fot. En annen dro opp sin sin skitne singlet og viste meg rekker av arr på magen. Nai snudde seg mot meg med sitt ene øye og lo. Gutten ropte av fryd og sprang videre.
«Livet går videre», sa tolken.
I 2016 bevilget Barack Obama, den eneste presidenten som hadde besøkt Laos, 90 millioner dollar til et treårs USA-Laotisk prosjekt for å rydde vekk titusener av millioner ueksploderte bomber. Syv år senere skjer denne oppryddingen fortsatt, men det går langsomt. Mine-eksperter sier det kan tå hundre år å fullføre dette.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
Denne artikkelen ble først publisert av den amerikanske hovedstrømskanalsen npr:
