Nato forsvarer ikke Ukraina – de dolker landet i ryggen

0
Der Mohr hat gearbeitet - der Mohr können gehen.

Av Jonathan Cook.

Middle East Eye, 14. juli 2023.

USA og deres allierte opprettholder nettopp den krigen de nå oppgir som grunnlag for å diskvalifisere Kiev fra Nato-medlemskap.

NATO-toppmøtet i Litauen denne uka tjente bare til å understreke vestlige lederes fullstendige hykleri i å fortsette sin stedfortrederkrig i Ukraina, for å «svekke» Russland og velte landets president Vladimir Putin.

Både USA og Tyskland hadde før toppmøtet gjort det klart at de ville  blokkere Ukrainas opptak i Nato, så lenge landet er midt i en krig med Russland. Den beskjeden ble formelt kunngjort av Natos generalsekretær Jens Stoltenberg tirsdag.

Ukrainas president Volodymyr Zelensky, sa at Nato hadde truffet en «absurd» beslutning og demonstrerte «svakhet». Den britiske forsvarsministeren Ben Wallace kastet ikke bort tiden og irettesatte ham for mangel på «takknemlighet».

Bekymringen er at hvis Kiev blir med i militæralliansen på dette stadiet, vil Nato-medlemmene bli pålagt å ile til Ukrainas forsvar og kjempe direkte mot Russland. De fleste vestlige stater steiler mot tanken om en konfrontasjon, ansikt til ansikt med et Russland bevæpnet med atomvåpen, i stedet for Ukraina, den nåværende stedfortrederen, som betaler utelukkende med ukrainsk blod.

Men det er en mer bedragersk undertekst som tilsløres: Det faktum at Nato er ansvarlig for å opprettholde krigen de nå oppgir som grunnlag for å diskvalifisere Ukraina fra å bli med i militæralliansen. Nato fikk Kiev inn i sitt nåværende, blodige rot, men er ikke klar til å hjelpe dem med å finne en vei ut.

Det var tross alt Nato som valgte å flørte åpent med Ukraina fra 2008 og fremover, og lovte landet fremtidig medlemskap, med et utilslørt håp om at alliansen en dag ville være i stand til å truende vise sine militære muskler på Russlands dørstokk.

Det var Storbritannia som grep inn uker etter Russlands invasjon i februar 2022, antagelig på Washingtons ordre, for å stanse forhandlingene mellom Kiev og Moskva, samtaler som kunne ha avsluttet krigen på et tidlig stadium, før Russland begynte å ta territorier i Øst-Ukraina.

En avtale da, ville vært mye enklere enn en nå. Mest sannsynlig ville det ha krevd at Kiev forpliktet seg til nøytralitet, i stedet for å arbeide for skjult integrering i Nato. Moskva ville også ha krevd en slutt på den ukrainske regjeringens politiske, juridiske og militære angrep på sin russisktalende befolkning i øst.

Nå vil hovedpunktet for en avtale være å overtale Kreml til å stole på Vesten og reversere annekteringen av Øst-Ukraina, forutsatt at Nato noen gang tillater Kiv å gjenoppta samtalene med Russland.

Og til slutt er det Nato-medlemmer, spesielt USA, som har sendt ut store mengder militært utstyr for å forlenge kampene i Ukraina og holder dødstallene stigende på begge sider.

Fuktig kinaputt

Kort fortalt bruker Nato nå nettopp krigen de har gjort alt for å fyre opp under, som et påskudd for å stoppe Ukraina fra å bli med i alliansen.

«Budskapet Nato har sendt Moskva er at Russland tok helt riktig beslutning om å invadere»

Sett på en annen måte er budskapet Nato har sendt Moskva, at Russland tok akkurat den riktige beslutningen om å invadere, hvis målet, som Putin alltid har hevdet, er å sikre at Kiev forblir nøytralt.

Det er krigen som har hindret Ukraina i å bli fullstendig innlemmet i den vestlige militæralliansen. Det er krigen som har stoppet Ukrainas forvandling til en fremskutt base for Nato, en der Vesten kan stasjonere atomraketter minutter fra Moskva.

Hadde ikke Russland invadert, ville Kiev vært fri til å akselerere det de allerede gjorde i hemmelighet: å integrere seg i Nato. Så hva skal Zelensky konkludere ekskluderingen fra Nato med, etter at han forpliktet landet sitt til en pågående krig i stedet for forhandlinger og nøytralitet?

Så langt har Ukrainas mye oppskrytte motangrep, «våroffensiven», blitt til en fuktig kinaputt, til tross for vestlige mediers spinn om «langsom fremgang». Moskva holder på de ukrainske områdene de annekterte.

USA er misfornøyd med at ukrainske kommandanter frykter store tap og ikke fortsetter krigen på den måten USA ønsker…

Så lenge Kiev ikke kan «vinne krigen», og det ser ikke ut til at de kan det, med mindre Nato er villig til å kjempe direkte mot Russland og risikere en atomkonfrontasjon, vil landet være utelukket fra militæralliansen. Catch-22.*(En umulig situasjon der du er forhindret fra å gjøre en ting, før du har gjort en annen ting, som du ikke kan gjøre før du har gjort den første tingen. Overs. merkn.)  

Ikke forvent at denne gåten vil bli fremhevet av vestlige etablissementsmedier som synes ute av stand til å gjøre noe annet enn å gulpe opp NATOs pressemeldinger og heie på større profitt for Vestens krigsindustri.

Krigsforbrytelser

Et annet, liknende mysterium, er Biden-administrasjonens beslutning i forrige uke, om å forsyne Ukraina med klaseammunisjon, små bomber som, når de ikke eksploderer, ligger skjult som mini-landminer, og dreper og lemlester sivile i flere tiår. I noen tilfeller er så mange som en tredjedel «blindgjengere», de detonerer uker, måneder eller år senere.

Washingtons trekk kommer etter at Storbritannia nylig forsynte Ukraina med utarmede urangranater, som forurenser omkringliggende områder med radioaktivt støv under og etter kampene. Bevis fra områder som Irak, hvor USA og Storbritannia skjøt et stort antall av disse granatene, tyder på at nedfallet kan inkludere en flere tiår lang økning i kreft og fødselsskader.

Det hvite hus var ivrige til å fordømme bruken av klasebomber som en krigsforbrytelse i fjor, da det var Russland som ble anklaget for å bruke dem. Nå gjør Washington det mulig for Kiev å begå de samme krigsforbrytelsene.

DODForsvarsdepartementet er fortsatt ikke i stand til å bekrefte Russlands bruk av klaseammunisjon. Pentagon 3. mars 2022.

Mer enn 110 stater, ikke inkludert USA, selvfølgelig, har ratifisert en internasjonal konvensjon fra 2008 som forbyr klaseammunisjon. Mange er i Nato.

Gitt den høye «blindgjenger»-raten i amerikanske klasebomber, ser president Joe Biden ut til å bryte amerikansk lov for frakt av klasebomber til Ukraina. Det hvite hus kan bare påberope seg unntak dersom eksport av slike våpen tilfredsstiller en «vital amerikansk nasjonal sikkerhetsinteresse». Biden mener tilsynelatende at det å «svekke» Russland, og gjøre deler av Ukraina til en dødssone for sivile i flere tiår fremover, kvalifiserer som nettopp en så viktig interesse.

Desperat erstatning

Mens den offisielle historien er at dette siste eskalerende trekket fra USA vil hjelpe Kiev med å «vinne krigen», er sannheten en ganske annen. Biden har ikke veket unna for å innrømme at Ukraina, og Nato, er i ferd med å gå tom for konvensjonelle våpen til å bekjempe Russland. Dette er et desperat erstatnings-tiltak.

Mens de fleste NATO-medlemmene kan ha undertegnet konvensjonen om forbud mot klaseammunisjon, synes de mer enn villige til å lukke øynene for Washingtons beslutning. Tysklands president Frank-Walter Steinmeier, som undertegnet konvensjonen i sin tidligere rolle som utenriksminister, sa denne uken at Berlin ikke burde blokkere den amerikanske forsendelsen, fordi å gjøre det «ville være slutten på Ukraina».

«Hver dag slike samtaler utsettes, mister Ukraina flere av sine stridende menn, og muligens mer av sitt territorium»

Bruken av klaseammunisjon er med andre ord en innrømmelse av at det er Kiev og deres Nato-partnere, ikke Moskva, som har blitt svekket militært av krigen.

Nok en gang er en angivelig «humanitær krig» fra Vesten, husk Afghanistan, Irak, Libya og Syria, i ferd med å bli det motsatte. Som alle tidligere våpen levert til Ukraina, blir klasebombene levert for å utsette det uunngåelige: behovet for at Kiev engasjerer seg i samtaler med Moskva for å avslutte kampene.

Og hver dag slike samtaler utsettes, mister Ukraina flere av sine stridende menn, og muligens mer av sitt territorium.

Klasebombenes grusomhet

Det er ikke slik at Washington eller resten av NATO er uvitende om effekten av å bruke klasebomber. USA anslås å ha sluppet 270 millioner av dem over Laos under sin «hemmelige krig» mot landet for mer enn et halvt århundre siden. Opptil 80 millioner av dem detonerte ikke.

Siden bombingen ble avsluttet i 1973, er minst 25.000 mennesker, 40 prosent av dem barn, rapportert å ha blitt drept eller skadet av disse små landminene som ligger strødd over Laos territorium.

Mer nylig brukte USA klaseammunisjon i sine invasjoner av Afghanistan og Irak.

Hun Sen, statsministeren i Kambodsja, som ble bombet sammen med Laos av USA under Vietnamkrigen, minnet denne uken verden om grusomhetene som venter. Han bemerket at Kambodsja et halvt århundre senere fortsatt ikke hadde funnet en måte å ødelegge alle eksplosivene på: «De virkelige ofrene vil være ukrainere,» sa han.

Klasevåpen i Laos

Klaseammunisjon: Hvilken fare utgjør disse våpnene for sivile?

Men den advarselen vil trolig falle for døve ører i Ukraina. Zelensky, en leder som har blitt så godt som kanonisert av vestlige medier, er ikke fremmed for bruken av klasebomber. Selv om journalister foretrekker å bare nevne den russiske bruken av dem, har menneskerettighetsgrupper dokumentert Kievs avfyring av klaseammunisjon mot sin egen befolkning i Øst-Ukraina siden 2014.

Behovet for å beskytte russisktalende samfunn i Øst-Ukraina fra sin egen regjering og fra ukrainske ultranasjonalister i det ukrainske militæret, var en av hovedgrunnene Moskva oppga for å starte sin invasjon. New York Times melder at Kiev i fjor brukte klasebomber mot en liten ukrainsk landsby øst i landet.

Ifølge en etterforskning fra Human Rights Watch, skjøt ukrainske styrker også klaseammunisjon mot den ukrainske byen Izium i fjor, og drepte minst åtte sivile og såret 15 andre.

Gitt denne historien ville det være tåpelig av Washington å tro på forsikringer fra Zelensky-regjeringen, om at amerikanske forsyninger av klasebomber bare vil bli avfyrt mot russiske tropper. Alle bevis tyder på at de sannsynligvis vil bli brukt mot sivile områder i Øst-Ukraina også.

Dobbeltmoral

Offentlig prøver europeiske ledere å redde sin samvittighet ved å antyde at det er eksepsjonelle begrunnelser for å gi klaseammunisjon til Kiev. Bombene er visstnok helt nødvendige for at Ukraina skal kunne forsvare sitt territorium mot russisk aggresjon og okkupasjon.

Men hvis det virkelig er NATOs målestokk, så er det en annen eksepsjonell, undertrykt stat som ikke har mindre behov for slik ammunisjon: Palestina.

I likhet med Ukraina har palestinerne fått sitt territorium beslaglagt av en uforsonlig fiende. Og i likhet med Ukraina står palestinerne overfor kontinuerlige militære angrep fra en okkupasjonshær.

Okkupasjonsstyrkene ender alltid opp med å begå krigsforbrytelser, slik Russland har gjort. FN anklager den russiske hæren for voldtekter, drap og tortur, og angrep på sivil infrastruktur.

Utførelsen av krigsforbrytelser er iboende i oppgaven med å invadere et annet folks suverene territorium og undertrykke lokalbefolkningen, som USA og Storbritannia beviste i Irak og Afghanistan.

Utvilsomt forårsaker både Israel og Russlands handlinger utallige lidelser. Men der det er forskjeller, reflekterer de verre over Israel enn Russland.

«Er det noen i Nato som vurderer å levere klaseammunisjon til palestinerne, slik at de kan forsvare seg?»

Israels okkupasjon har vart mange tiår lenger enn Russlands, og landet har gjennom disse årene fortsatt å begå krigsforbrytelser, inkludert å skape hundrevis av ulovlige, væpnede bosetninger utelukkende for jøder, på palestinsk land.

Videre var det en eksisterende borgerkrig i Ukraina som hadde drept mer enn 14.000 ukrainere, før Russland invaderte. Minst en andel ukrainere, hovedsakelig den etnisk russiske befolkningen i øst, ønsket Moskvas intervensjon velkommen, i det minste i utgangspunktet. Det ville være vanskelig å finne en palestiner som ønsker at Israel eller dets bosettere skal okkupere landet deres.

Er det noen i Nato som vurderer å levere klaseammunisjon til palestinerne, slik at de kan forsvare seg? Vil NATO støtte palestinere som skyter klasebomber mot israelske militærbaser eller mot militariserte bosetninger på den okkuperte Vestbredden?

Og vil NATO akseptere palestinske forsikringer om at slik ammunisjon ikke vil bli avfyrt mot Israel, akkurat som de har akseptert ukrainske forsikringer om at de ikke vil bli skutt inn i Russland?

Disse spørsmålene svarer seg selv. Når det gjelder palestinerne, bruker ikke vestlige stater bare en dobbel standard. De gjentar til og med Israel i å fordømme palestinske konvensjonelle angrep på israelske styrker.

Farlige vrangforestillinger

Men hykleriet slutter ikke der. Annalena Baerbock, Tysklands haukete utenriksminister, skrev i The Guardian i forrige uke at landet hennes hadde gjort en feil ved å føre en politikk med det hun kalte «sjekkheftediplomati».

Hun la til at Berlin naivt hadde trodd at politisk og økonomisk samhandling med Vesten ville «påvirke det russiske regimet i retning demokrati». I stedet konkluderte hun med at «Putins Russland vil forbli en trussel mot fred og sikkerhet på vårt kontinent, og at vi må organisere vår sikkerhet mot Putins Russland, ikke med det.»

Baerbock antyder at Europas vei fremover er begrenset til enten en evig krig mot Russland eller å pålegge Kreml regimeendring. Alt dette er farlig tull. Det faktum at egoistiske, vrangforestillinger av denne typen gjentas så ukritisk av vestlige medier, bør være en skamplett på omdømmet deres.

Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock slapp katta ut av sekken.

Baerbock antyder at det var Moskva som avviste «vår innsats for å konstruere en europeisk sikkerhetsarkitektur med Russland». Men Russland ble aldri tilbudt en meningsfull plass innenfor Europas sikkerhetsparaply, etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Dette står i sterk kontrast til behandlingen av Vest-Tyskland etter andre verdenskrig. Med naziregimet knapt borte, mottok Tyskland massiv amerikansk bistand via Marshallplanen for å gjenoppbygge sin økonomi og infrastruktur, og landet ble snart omfavnet av NATO som et bolverk mot Sovjetunionen.

Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble håndtert svært annerledes. Det ble ikke sett på som en mulighet til å bringe Russland inn i folden.

I stedet nektet USA og dets vestlige allierte Russland både en skikkelig bistandsplan og sletting av gjeld fra sovjettiden. Vesten foretrakk å støtte opp en svak president, Boris Jeltsin, og insisterte på at han forpliktet seg til «sjokkterapi», privatiseringen som etterlot den russiske økonomien åpen for plyndring av landets eiendeler, utført av en ny klasse oligarker.

Skumle ambisjoner

Mens Russland ble uthulet økonomisk, skyndte Washington seg å isolere sin historiske rival militært og bringe tidligere sovjetstater inn i USAs «innflytelsessfære» via NATO. Påfølgende amerikanske administrasjoner utviklet og fulgte nidkjært en utenrikspolitikk full av overmot, kjent som «fullspektrum global dominans», mot sine viktigste stormaktsrivaler, Russland og Kina.

Putins popularitet blant russere vokste jo mer han poserte, ofte bare retorisk, som den sterke mannen som ville stoppe Natos ekspansjon til Russlands grenser.

I motsetning til Baerbocks antydninger, ble ikke Moskva beilet av NATOs «sjekkhefte». Landet ble gradvis og systematisk trengt opp i et hjørne. Det ble gjort, bit for bit, til en paria – lavkaste.

Dette er ikke bare vurderingen gjort av «Putin-apologeter». NATOs strategi ble forstått og advart mot i sanntid, av noen av de største figurene i amerikansk utenrikspolitikk, fra George Kennan, far til USAs kaldkrigs-politikk, til William Burns, den nåværende CIA-direktøren.

I 2007, som USAs ambassadør til Moskva, skrev Burns en diplomatmelding, senere avslørt av Wikileaks, der han argumenterte for at «NATO-utvidelse og amerikanske utplasseringer av rakettforsvar i Europa spiller på den klassiske russiske frykten for omringing». Måneder senere advarte Burns om at å tilby Ukraina Nato-medlemskap, ville sette Moskva i en «utenkelig» situasjon.

Washington ignorerte ganske enkelt disse endeløse advarslene fra sine egne embetsrepresentanter, fordi å opprettholde fred og stabilitet i Europa ikke var deres mål. Permanent isolering og «svekkelse» av Russland var målet.

Biden-administrasjonen forstår at den leker med ilden. I fjor, i en bemerkning som mest sannsynlig ikke var skrevet ned, påkalte presidenten selv faren for at Russland, konfrontert med et nederlag i Ukraina, som de betraktet i eksistensielle termer, slapp løs et nukleært «Armageddon».

Tragisk nok betyr NATOs ondskap, svik og forræderi, at det eneste alternativet til Armageddon kan være Ukrainas fall, og med det, ødeleggelsen av Washingtons ondsinnede ambisjoner om å fremme fullspektret global dominans.


Denne artikkelen ble publisert av Middle East Eye:

Nato isn’t defending Ukraine. It’s stabbing it in the back

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Jonathan Cook er forfatter av tre bøker om den israelsk-palestinske konflikten, og en vinner av Martha Gellhorn Special Prize for Journalism. Hans hjemmeside og blogg finner du på www.jonathan-cook.net

Forrige artikkelUSA gir Ukraina klasebomber. I Laos dreper de fortsatt sivile.
Neste artikkelLar reven passe hønsehuset
Jonathan Cook
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2021), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2006) og Disappearing Palestine: Israel's Experiments in Human Despair (2008).