oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Hypotesen om at den angelsaksiske aksen er sentral for proxy-krigen i Ukraina mot Russland er bare delvis sann. Tyskland er faktisk Ukrainas nest største våpenleverandør, etter USA. Kansler Olaf Scholz lovet en ny våpenpakke verdt 700 millioner euro, inkludert ytterligere stridsvogner, ammunisjon og Patriot-luftvernsystemer på NATO-toppmøtet i Vilnius, og satte Berlin, som han sa, helt i forkant av militær støtte til Ukraina.
Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius understreket: «Ved å gjøre dette gir vi et betydelig bidrag til å styrke Ukrainas utholdenhet.» Imidlertid kan den pantomimen som utspilles ha flere motiver.
I bunn og grunn kan Tysklands motivasjon spores tilbake til det knusende nederlaget til den tyske hæren overfor den røde armé, og har lite med Ukraina som sådan å gjøre. Ukraina-krisen har gitt den konteksten som trengtes for å fremskynde militarisering av Tyskland. I mellomtiden reiser revansjistiske følelser seg, og det er en «trepartikonsensus» mellom Tysklands ledende sentrumspartier – CDU, SPD og Grønne – om dette.
I et intervju i helgen foreslo CDUs ledende utenriks- og forsvarsekspert Roderich Kiesewetter (en eks-oberst som ledet Verband der Reservisten der Deutschen Bundeswehr fra 2011 til 2016) at hvis forholdene tilsier det i Ukraina-situasjonen, bør NATO vurdere å «avskjære Kaliningrad fra de russiske forsyningslinjene. Vi ser hvordan Putin reagerer når han er under press.» I Berlin svir det fortsatt at de tyske styrkene måtte overgi den gamle prøyssiske byen Königsberg i april 1945.
Stalin beordret 1,5 millioner sovjetiske tropper støttet av flere tusen stridsvogner og fly til å angripe nazistenes panserdivisjoner dypt forankret i Königsberg. Erobringen av den sterkt befestede høyborgen Königsberg av den sovjetiske hæren ble feiret i Moskva med en artillerisalve av 324 kanoner som avfyrte 24 granater hver.
Åpenbart viser Kiesewetters kommentarer at ingenting er glemt eller tilgitt i Berlin selv etter 8 tiår. Dermed er Tyskland Biden-administrasjonens nærmeste allierte i krigen mot Russland. Den tyske regjeringen har uttalt sin forståelse for Biden-administrasjonens kontroversielle beslutning om å forsyne Ukraina med klaseammunisjon. Regjeringens talsmann kommenterte i Berlin, «Vi er sikre på at våre amerikanske venner ikke tok lett på avgjørelsen om å levere denne typen ammunisjon.»
President Frank-Walter Steinmeier sa: «I den nåværende situasjonen bør man ikke hindre USA.» Faktisk foreslo den øverste CDU-figuren Kiesewetter i et intervju med den grønne partiet-tilknyttede dagsavisa «taz» at ikke bare skulle Ukraina gis «garantier, og om nødvendig, til og med gi kjernefysisk hjelp, som et mellomsteg til NATO-medlemskap.»
Samtidig med NATO-toppmøtet i Vilnius (11.-12. juli), har Rheinmetal, den store 135 år gamle tyske våpenprodusenten, avslørt at det åpner en panservognfabrikk i det vestlige Ukraina på et ikke avslørt sted i løpet av de neste tolv ukene. Til å begynne med vil tyske Fuchs pansrede personellskip bygges og repareres mens det er planer på gang om å produsere ammunisjon og muligens til og med luftvernsystemer og stridsvogner.
Rheinmetalls administrerende direktør fortalte CNN mandag at i likhet med andre ukrainske våpenfabrikker, kan det nye anlegget beskyttes mot russisk luftangrep. Tyskland har mer enn doblet 2022-bevilgningen på 2 milliarder euro for å oppgradere Ukrainas væpnede styrker. Det dreier seg nå om rundt 5,4 milliarder euro med ytterligere planer om å øke til 10,5 milliarder euro.
Nå, handler dette om Russland? Tyskland kan ikke være uvitende om at Ukraina rett og slett ikke har noe håp på jorden om å beseire Russland militært. Tyskland spiller det lange spillet. Landet skaper egne støttepunkter i det vestlige Ukraina hvor det ikke er Russland, men Polen som er konkurrenten. Helt siden tsarhæren rykket inn i Galicia i 1914, har Russland hatt en vanskelig historie med ukrainske nasjonalister. Hvis den nåværende krigen i Ukraina sprer seg til det vestlige Ukraina, kan det ikke være Russlands valg, men av en eller annen nødvendighet påtvunget det.
Den sovjetiske seieren i Ukraina i oktober 1944, den røde hærens okkupasjon av Øst-Europa og alliert diplomati resulterte i en omtrekking av Polens vestlige grenser med Tyskland og Ukrainas med Polen. Enkelt sagt, med kompensasjon av tyske territorier i vest, gikk Polen med på sesjonen av Volhynia og Galicia i det vestlige Ukraina; en gjensidig befolkningsutveksling skapte for første gang på århundrer en klar etnisk, så vel som politisk, polsk-ukrainsk grense.
Det er fullt tenkelig at den pågående Ukraina-krigen radikalt vil endre territorialgrensene til Ukraina i øst og sør. Muligens kan det gjenåpne oppgjøret etter andre verdenskrig med hensyn til det vestlige Ukraina også. Russland har gjentatte ganger advart om at Polen har som mål å reversere avståelsen av Volhynia og Galicia i det vestlige Ukraina. En slik vending vil helt sikkert bringe på banen spørsmålet om de tyske territoriene som er en del av Polen i dag.
Kanskje var det i påvente av turbulensen fremover at i oktober i fjor, åtte måneder etter at den russiske intervensjonen begynte i februar, krevde Warszawa erstatning fra Berlin – en sak som Tyskland sier ble avgjort i 1990 – til en verdi av 1,3 billioner euro.
Under Potsdam-konferansen (1945) ble de «tidligere østlige territoriene i Tyskland» som omfattet nesten en fjerdedel (23,8 prosent) av Weimar-republikken med for mestepartens del avstått til Polen. Resten, bestående av det nordlige Øst-Preussen inkludert den tyske byen Königsberg (omdøpt til Kaliningrad), ble tildelt Sovjetunionen.
Ikke ta feil om østgrensens betydning for tysk kultur og politikk. Det er faktisk alltid noe ustabilt med en «handikappet» stormakt når en helt ny intensitet dukker opp under politiske, økonomiske og historiske omstendigheter, som får makthaverne til å gjøre ideer til virkelighet, og revansjistiske og imperialistiske diskurser som lenge strømmet stille, men jevnt under overflaten av den nøye overveide diplomatiske anstrengelser begynner å undersøke pannasjonalistisk ekspansjon.
I ettertid, Tysklands – spesielt daværende utenriksminister og nåværende president Steinmeiers – djevelske rolle for å forene Tyskland med de nynazistiske elementene under regimeskiftet i Kiev i 2014 og den påfølgende tyske svindelen når det gjaldt implementeringen av Minsk-avtalen (“Steinmeier-formelen»), som tidligere kansler Angela Merkel nylig innrømmet i februar, bør ikke glemmes.
Det er nok å si at selv mens Russland vinner Ukraina-krigen, står bekymringen til de tyske utenrikspolitiske beslutningstakerne nok en gang overfor behovet for å omdefinere hva som var tysk. Dermed er krigen i Ukraina bare midlet for å oppnå et mål. Nyere rapporter tyder på at Berlin endelig kan bevege seg mot å møte Ukrainas ventende etterspørsel etter Taurus-kryssermissiler med en rekkevidde på over 500 km og et unikt «multi-effekt krigshode» som man mener kan være en game changer i kampdynamikken på slagmarken og skape forutsetninger for seier.
På samme måte utgjør tyske soldater allerede omtrent halvparten av NATO-kampgruppen som allerede er til stede i Litauen. Forsvarsminister Boris Pistorius sa for to uker siden mens han var på besøk i Vilnius at Tyskland forbereder infrastrukturen for permanent å basere 4000 soldater («en robust brigade») til Litauen for å ha evnen til å opprettholde militær fleksibilitet på den østlige flanken. Beslutningen har støtte fra både Tysklands regjeringskoalisjon og hovedopposisjonen.
CDUs utenrikspolitiske ekspert og medlem av Forbundsdagen, Kiesewetter kalte ideen om å etablere tysk base i Baltikum for en «beslutning om fornuft og pålitelighet.» Faktisk har det vært tidligere forsøk, historisk sett, på å skape tysk styre i Baltikum basert på revisjonistiske påstander mot de nye statene Estland, Latvia og Litauen hvor tyske kolonister hadde bosatt seg så langt tilbake som på 1100- og 1200-tallet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
