oss 100 kroner!
Denne historien ble første gang trykt i avisa Klassekampen som et ledd i avisas tidligere satsing på arbeiderkultur. I samarbeid med forfatteren vil vi nypublisere artikler av Steppeulven den første lørdagen i hver måned framover.
Red.
Tur og kjør
Av Steppeulven.
Klassekampen lørdag 12. mars 1983.
Det sies at Kit Carson er gått i land? Kanskje vi som er «Asfaltcowboys» skulle ta opp hans tradisjon med en liten rapport i ny og ne. I stedet for saltvann blir det diesellukt her. Og diesel er det lenge siden det har lukta i Klassekampen. Industriarbeidere skrives det mye om, likså transportarbeidere på terminaler, havna osv, men gutta på landeveien står det lite om. Kanskje ikke så rart, for få er aktive i noe som helst, det er omtrent umulig å være f.eks organisert kommunist og langtransportsjåfør. Når en sitter med et ratt mellom henda time etter time, mil eter mil, dag etter dag, kommer det mange rare tanker flytende. En av dem var å realisere denne ideen om å skrive litt på fritida.
Livet på landeveien er vanskelig å forklare uten å oppleve det. Anstrengende – fritt – kjedelig – spennende – romantisk? Det er spunnet mange myter om livet på veien, noe ikke minst truckermusikken har æra for, men en del journalister har også hjulpet til. Jeg husker en reportasje i Bergens Tidende for noen år siden, hvor to avisfolk blei med to trailere på Europa-tur. På et av bildene står sjåføren med vaskevannsfatet foran bilen, i bar overkropp og tar morgenvasken. Den andre sjåføren fortalte meg at fotografen som hadde arrangert bildet, holdt på å få med den flotte truck-stoppen de sto utenfor – med toalettanlegg m.m.
En av mytene vil jeg imidlertid si meg enig i, trucking er mer en livsstil enn en jobb. Som langtransportsjåfør er du vekke så mye at det normale er å sitte bak rattet, den normale utsikten er asfalt, den gule stripa til venstre, den hvite til høyre. Når du kommer hjem er første spørsmål hvor går neste tur, når, hva slags lass. Så fram med kartet for å finne ut hvor Tyrus, Syfteland, Dortmund eller Svanvik ligger, alt etter hva slags kjøring man har. Norske sjåfører holder seg i hovedsak nord for Middelhavet, sør for Nordishavet og vest for Sovjet. Så hvis du skal ha fram en beskjed, eller trenger en lift innenfor dette område, så er ikke det noen umulighet – hvis du er inne med oss.
De første dagene hjemme er en overgang, få farten ut av kroppen, komme inn i hjemmelivtralten. Så kommer «hvitlinjefeberen». White line fever – I’ll die with this fever in my soul. Dette er en verk etter å komme avsted, se ny asfalt, legge nye kilometer og nye lass bak seg, «sjåførabstinens». Feberen er et begrep som kommer fra fergekaiene og tollstasjonene hvor du står og venter og venter bak den fordømte hvite linja – og klør og klør. I større eller mindre grad tror jeg alle på langkjøringa er prega av den. Jeg har en kompis som går i sirkler rundt bilen når han har fri, eller bilen er i støkker. Han fikk ødelagt sommeren i fjor fordi det dukka opp et superlass til Østerrike som han ikke fikk fordi han hadde ferie.
Steppeulven
Long thin dawn: Gordon Lighfoot:
White line fever: Merle Haggard
