oss 100 kroner!
NATO-toppmøtet i Vilnius (11.–12. juli) signaliserte at det absolutt ikke er noen mulighet for samtaler for å løse Ukraina-krigen i overskuelig fremtid. Krigen vil bare forsterkes, ettersom USA og dets allierte fortsatt håper å påføre Russland et militært nederlag, selv om det klart er utenfor deres evne.
Av M. K. Bhadrakumar.
Den 14. juli sa general Mark Milley, formann for USAs Joint chiefs of staff at Ukrainas motoffensiv er «langt fra en fiasko», men kampen fremover vil bli «lang» og «blodig». Milley har et rykte på seg for å si det Det hvite hus ønsker å høre, uansett hans egen profesjonelle vurdering.
Den 19. juli kunngjorde Biden-administrasjonen ytterligere sikkerhetshjelp på rundt 1,3 milliarder dollar til Ukraina. Pentagon sa i en uttalelse at kunngjøringen «representerer begynnelsen på en kontraktsprosess for å gi ytterligere prioriterte kapasiteter til Ukraina.» Det vil si at USA vil bruke midler i sitt Ukraine Security Assistance Initiative-program, som lar administrasjonen kjøpe våpen fra industrien i stedet for å hente fra amerikanske våpenlagre.
Ifølge Pentagon inkluderer den siste pakken fire nasjonale avanserte overflate-til-luft missilsystemer (NASAMS) og ammunisjon, 152 mm artilleriammunisjon, mineryddingsutstyr og droner.
I mellomtiden, i en illevarslende utvikling, ikke før Russland lot den FN-meglede kornavtalen utløpe 17. juli, avslørte Ukrainas president Vladimir Zelensky at han hadde sendt offisielle brev til FNs generalsekretær Antonio Guterres og Tyrkias president Tayyip Erdogan og foreslått å fortsette kornavtalen uten Russlands deltagelse.
Allerede dagen etter fulgte Kiev opp med et offisielt brev til FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon hvor det ble krevet en ny maritim korridor som går gjennom Romanias territorialfarvann og eksklusive maritime økonomiske sone i den nordvestlige delen av Svartehavet.
Tydeligvis handlet Kiev i samspill med Romania (et NATO-medlemsland der den 101. luftbårne divisjonen til den amerikanske hæren er utplassert). Antagelig er USA og NATO på lag mens FNs deltakelse arrangeres. Det sier seg selv at NATO allerede en stund har jobbet med en ny maritim rute i Svartehavet.
Dette er en alvorlig utvikling, ettersom det virker som en forløper for å involvere NATO på en eller annen måte for å utfordre Russlands domene i Svartehavet. Faktisk hadde NATOs Vilnius-toppmøtekommuniké (11. juli) spådd at alliansen er i ferd med å forberede seg på en enormt forsterket tilstedeværelse i Svartehavsregionen, som historisk sett har vært et russisk område, hvor landet har viktige militærbaser.
Den relevante paragrafen i NATO-kommunikéet sa: «Svartehavsregionen er av strategisk betydning for Alliansen. Dette fremheves ytterligere av Russlands angrepskrig mot Ukraina. Vi understreker vår fortsatte støtte til alliertes regionale innsats rettet mot å opprettholde sikkerhet, sikkerhet, stabilitet og navigasjonsfrihet i Svartehavsregionen, inkludert, etter behov, gjennom Montreux-konvensjonen fra 1936. Vi vil videre overvåke og vurdere utviklingen i regionen og styrke vår situasjonsbevissthet, med et spesielt fokus på truslene mot vår sikkerhet og potensielle muligheter for tettere samarbeid med våre partnere i regionen, etter behov.» [Uthevelse lagt til.]
Fire ting må bemerkes:
- en, Ukraina-konflikten har blitt pekt ut som konteksten, fokus er på Krim,
- to, «navigasjonsfrihet» betyr en selvsikker amerikansk marinetilstedeværelse. Henvisning til Montreux-konvensjonen fra 1936 antydet Tyrkias rolle, både som et NATO-medlemsland og vokteren av Dardanellene og Bosporusstredet;
- tre, NATO flagger sin intensjon om å øke sin «situasjonsbevissthet», som er et militært begrep som involverer 4 stadier: observasjon, orientering, beslutning og handling. Situasjonsbevissthet har to hovedelementer, nemlig ens egen kunnskap om situasjonen og for det andre ens kunnskap om hva andre gjør og kan gjøre dersom situasjonen skulle endre seg på bestemte måter. Enkelt sagt vil NATOs overvåking av russiske aktiviteter i Svartehavet intensiveres. Og
- for det fjerde søker NATO et tettere samarbeid med «våre partnere i regionen» (les Ukraina).
Helt sikkert vil en ny maritim rute i nordvestlige og vestlige regioner av Svartehavet langs Romania, Bulgaria og Tyrkia (som alle er NATO-medlemsland) kutte av den russiske garnisonen i Transnistria og øke Kievs evne til å angripe Krim. NATO-engasjementet ville komplisere eventuelle fremtidige russiske operasjoner for å frigjøre Odessa også, som historisk sett er en russisk by.
Bortsett fra den enorme arven fra kultur og historie, er Odessa et hovedhavn for industriproduktene fra Russland og Ukraina. Ammoniakkrørledningen Togliatti-Odessa (som de ukrainske sabotørene nylig sprengte) er et av de beste eksemplene. Rørledningen på 2471 km, den lengste ammoniakkrørledningen i verden, koblet verdens største ammoniakkprodusent, TogliattiAzot, i Russlands Samara-region med Odessa havn.
I strategiske termer, uten kontroll over Odessa, kan ikke NATO ha styrkeprojeksjon i Svartehavsregionen eller håpe å gjenreise Ukraina som en anti-Russland utpost. NATO kan heller ikke rykke frem mot Transkaukasus og Kaspiahavet (som grenser til Iran) og Sentral-Asia uten å dominere Svartehavsregionen.
Og av samme grunner har heller ikke Russland råd til å avgi Svartehavsregionen til NATO. Odessa er et viktig ledd i enhver landbro langs Svartehavskysten som forbinder det russiske innlandet med dets garnison i Transnistria, Moldova (som USA ser på som et potensielt NATO-medlem.) Faktisk vil Krims sikkerhet bli satt i fare dersom fiendtlige styrker etablerer seg i Odessa. (Angrepet på Kerch-broen i oktober 2022 ble iscenesatt fra Odessa.)
Hele det amerikanske prosjektet på den nye maritime ruten er åpenbart ment å forhindre Russland i å få kontroll over Odessa. Det tar hensyn til den store sannsynligheten for at Russland snart kan starte sin motoffensiv i retning Odessa som et ledd i sin offensiv i Ukraina.
Fra russisk perspektiv blir dette et eksistensielt øyeblikk. NATO har praktisk talt omringet den russiske marinen i Nordsjøen og Østersjøen (med innlemmelse av Sverige og Finland som medlemmer). Den baltiske flåtens navigasjonsfrihet og dominansen i Svartehavet blir derfor desto mer avgjørende for at Russland skal få fritt tilgang til verdensmarkedet hele året.
Moskva har reagert kraftig. Den 19. juli varslet det russiske forsvarsdepartementet at «alle fartøyer som seiler i farvannet i Svartehavet til ukrainske havner vil bli sett på som potensielle transportører av militær last. Følgelig vil landene til slike fartøy anses å være involvert i den ukrainske konflikten på Kiev-regimets side.»
Russland har videre varslet at «de nordvestlige og sørøstlige delene av de internasjonale farvannene i Svartehavet er erklært midlertidig farlige for navigasjon.» De siste rapportene tyder på at den russiske Svartehavsflåten øver på prosedyren for å borde utenlandske skip som seiler til ukrainsk farvann. Faktisk innfører Russland en sjøblokade av Ukraina.
I et intervju med Izvestia sa den russiske militæreksperten Vasily Dandykin at han nå forventer at Russland stopper og inspiserer alle skip som seiler til ukrainske havner. «Denne praksisen er normal: Det er en krigssone der, og de siste to dagene har den vært åsted for missilangrep. Vi får se hvordan dette vil fungere i praksis og om det vil være noen som er villige til å sende fartøy til disse farvannene, for dette er veldig alvorlig.»
Det hvite hus har anklaget Russland for å legge miner for å blokkere ukrainske havner. Selvfølgelig håper Washington at NATO som flytter inn som garantisten for kornkorridoren, og erstatter Russland, vil ha resonans i det globale sør. Den vestlige propagandaen karikerer Russland som ansvarlig for å skape matmangel globalt. Mens saken er at Vesten ikke holdt sin del av avtalen for å tillate eksport av russisk hvete og gjødsel, som har blitt erkjent av FN og Tyrkia.
Det som gjenstår å se er om et hvilket som helst NATO-land utover den rasende informasjonskrigen ville våge å utfordre Russlands havblokade. Sjansene er små, til tross for den skremmende utplasseringen av den 101. luftbårne divisjonen i nabolandet Romania.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til den indiske diplomaten M. K. Bhdrakumar:
