Av Erlend Efskind.
Etter å ha sendt et prosesskriv til retten på vegne av klient, tar jeg med meg hengekøyen og går bort til mitt «hemmelige» sted: en liten skjermet kolle bare minutter fra der jeg bor, med utsikt over Oslofjorden.
Vi Oslo-borgere – eller skal jeg si nordmenn – er privilegerte på denne måten, at vi har naturen rett utenfor døren der vi bor. Det er vel heller ingen overdrivelse å si at den er en del av den norske folkesjelen, dypt forankret i oss. Allemannsretten sikrer oss da også at tilgangen til denne ubetalelig luksus ikke er forbeholdt de få med mye penger, men stort sett er tilgjengelig for alle.
Jeg fester hengekøyen mellom to furutrær – og i det samme øyeblikket jeg synker ned i den, kommer roen. Det er sen ettermiddag i slutten av juni det herrens år tjuetjuetre. Solen varmer fortsatt godt, i det som hittil har vært en unormal varm og tørr sommer. I bakgrunnen mellom trærne skimtes båtene.
Den svale brisen vugger meg til et sted mellom himmel og jord. Lukten av kvae. Fuglekvitter. Her trengs ingen dop, her er sjel og legeme i perfekt balanse og harmoni.
Inntil tankene begynner å vandre; mot det som var, og det som skal komme. Innlegget jeg hadde på Facebook her forleden, som listekandidat for Folkestyret og valget til høsten; med oppfordring til folk om å bli med på «opprøret» for å ta tilbake den demokratiske makten, naturressursene og suvereniteten over egen kropp og sinn. Om at nok var nok.
Ja, dette «opprøret» … hmmmm … for er det nå egentlig noen god idé? Hvorfor ikke bare la livet utfolde seg sånn som nå, i hengekøya? Hvorfor kjempe, stå imot? Hvorfor ikke bare la samfunnet seile sin egen sjø, emigrere?
Et motorfly passerer under de blå himmelen, forbi den hvite månen. Over meg surfer måkene på de oppadgående og nedadgående luftstrømmene. Det slår meg hvor fantastisk tilpasset og vakre de er, disse utskjelte skapningene. Denne sangen til Odd Børretsen om at måkene ikke eier samfunnsånd: «SKAL HA SKAL HA», er intet annet enn en menneskelig projeksjon. Sannheten er at de er i perfekt balanse med seg selv, langt utover hva vi noen gang kan etterligne uansett teknisk nivå. De er i perfekt harmoni med sin natur, akkurat som vi bør leve sammen.
I stedet har vi forskanset oss i byer og tettsteder, inni betong- og metallkonstruksjoner, omgitt av søppel og smog, i krig mot naturen. Vi hogger ned skogene, sprenger istykker fjellene, borer i havene for å bygge enda større, reise enda raskere. Men for hva? Hva betyr vel målet når vi helt har mistet veien av synet, gleden ved å oppleve og utforske, ute av balanse? Ingen legemidler eller vitenskap kan bøte på det, annet enn å ta oss enda lenger bort fra livet, i en evig kamp for å overleve. Zombiefiserte.
Solen er på vei ned, den får furustammen hengekøyen er festet til å gløde. Treets dype furer. Et levd liv. Omkranset av flittige maur, som uanstrengt tar seg opp og ned, tilsynelatende upåvirket av tyngdekraften. Eller flittige og flittige – for igjen slår det meg; de er ikke flittige ut fra menneskets definisjon om å innfinne seg med en jobb en er pliktig å utføre. Deres streben er ingen oppofrelse, men en glede. I symbiose med treet. Det handler ikke primært om å overleve og konkurrere ut hverandre, men om samarbeid og mening – om å leve ut potensialet, det vi kaller evolusjon.
Vi har så mye å lære av å observere vår natur; trærne, maurene, måkene … det som dypest sett er oss selv. Våre venner. Makter vi bare å se og lytte med et åpent sinn, bakenfor de vante begreper.
Jeg er takknemlig for Oslo og Norge, at vi fortsatt har disse kvaliteter at vi kan ta turen opp i nabolaget, spenne opp hengekøya og reflektere, la oss fascinere og lære av alt vi omgir oss med, for å utforske og gjenoppdage oss selv. Tenk om skolen var slik, at den var gjenstand for dypere mening og glede og ikke primært et sted man ble tvunget til å tilbringe sin verdifulle ungdom for å «bli noe», definert ut fra begreper og et pensum de som bestemmer har drøvtygd og gulpet opp.
Se, det er noe jeg vil jobbe mot som politiker, å bruke vårt utdanningssystem til å inndanne oss selv, suverene i egen kropp og sinn!
Jeg trekker pusten, kjenner på flammen i magen og brystet – mitt anker i denne kampen mot meg selv. Ja, for det er bare å innse, jeg er en del av det, samfunnet og systemet like mye som jeg er en del av naturen. Livet er en dans, en prosess – intet mindre, intet mer. Vi mennesker har våre utfordringer – alle skapninger har det – det er det som utgjør universets fantastiske mangfoldige dynamikk. Er vi bare i kontakt med det. Livet er en reise mellom kontraster, og vi må kaste oss ut i dem. Vi må lære oss å se på utfordringene som potensial og kilder til vekst og ikke flykte fra dem, først da kan vi overskride summen av oss selv og bli til noe mer.
Det begynner å bli kjøligere. Jeg pakker sammen hengekøyen, går forbi lyngen, registrerer at blåbærene snart er modne og at jeg ser frem til å spise dem.
Namaste!
