Prosessert og ultraprosessert mat – tilsetningsstoffer

I forrige artikkel om prosessert og ultraprosessert mat, skrev jeg at ultraprosessert mat er behandlet på en måte som ikke er mulig i et vanlig kjøkken og med tilsatte stoffer du heller ikke finner i et vanlig kjøkken. Ultraprosessert mat har som oftest lite næring, den har ikke hele celler som fordøyelsen vår er vant til, og den er tilsatt ulike kjemiske stoffer som kan skade helsa vår, spesielt tarmen og tarmbakteriene. Disse tilsetningsstoffene er alltid ingredienser i ultraprosessert mat. Det er hovedtemaet i denne artikkelen. Det er i hovedsak konserveringsmidlene jeg vil snakke fordi det er de jeg oppfatter som de mest skadelige for tarmbakteriene.

Les: Prosessert og ultraprosessert mat

Denne artikkelen handler om emulgatorene og smaksforterkerne i tillegg til enda flere grunner til hvorfor og hvordan den ultraprosesserte maten gir oss dårlig helse. Hovedfokus blir da hvordan den ultraprosesserte maten kan endre vår metabolisme og kan gi oss «sure kropper» og hva det kan føre til.  

Gruppering og merking av tilsetningsstoffer: Det er mange typer tilsetningsstoffer på markedet, så aller først en «liten» oversikt over alle tilsettingsstoffene:

• Fargestoffer fra E100-E199
• Konserveringsmidler fra E200-E299
• Antioksidanter fra E300-E399 (egentlig fra E296 til E333, mens E334-E392 også regnes som surhetsregulerende i en del oversikter)
• Konsistensmidler fra E400 – E499. (Noen fyllstoffer og konsistensstoffer har også nr fra E1200 og E1400)
• Hevemidler, antiklumpemidler osv.  fra E500 – E599
• Smaksforsterkere fra E600 – E699
• Overflatebehandlingsmidler, «pakkegasser» i emballasje osv fra E900 – E949
• Søtningsmidler fra E951-
• Enzymer fra E1100-

Regelen er at tilsetningsstoffene nummereres etter hva slags gruppe de tilhører. I innholdsfortegnelsen skal alle tilsetningsstoffene stå oppført etter mengden det er i produktet. Du kan kjøpe syltetøy som for eksempel inneholder: vann, sukker, bær, fortykningsmidler, konserveringsmidler og aroma. Det vil si at det er mest vann og minst aroma – etter vekt.  Du betaler altså i hovedsak for vann og sukker, men med fortykningsmidler og kunstig aroma, smaker det så «godt» at vi kjøper det selv om bærinnholdet er for lavt til å gi god smak i seg selv.

Det at du kjøper mest vann, er ikke direkte skadelig rent bortsett fra at næringsinnholdet i syltetøyet selvfølgelig blir lavere når bær erstattes med vann. Det som er verre slik jeg ser det, er at de stoffene som blir tilsatt for at produktet skal se fint ut og holde leeeenge, skader oss. De E-stoffene vi skal snakke om her er konserveringsmidlene. Andre viktige stoffer som kan gir skader og burde vært omtalt i tillegg til konsistensmidlene og smaksforsterkerne som jeg skal snakke om i neste artikkel, er fargene, søtstoffene og aromastoffene.

Det finnes som oftest flere ulike tilsetningsstoffer i en matvare og det er vanskelig å finne ut hvor mye det kan dreie seg om. Øivind Brekke og Hilde Thorstensen Brekke gjorde et forsøk i sin bok «Vit hva du spiser! Den store E-nummerboken» fra 2013, og kom fram til at vi spiser anslagsvis 5 – 6 kg tilsetningsstoffer i året, dvs ca. 15 gram om dagen. Det er 15 gram syntetisk framstilte stoffer som kroppen må prosessere.

De antibakterielle konserveringsmidlene i norske matvarer (E-nr. fra 200 til 299): De fleste konserveringsmidlene har naturlig opprinnelse. Konserveringsmidlene som brukes, er imidlertid syntetiske og kan ha en annen virkning i kroppen enn de naturlige stoffene fordi de naturlige kildene også inneholder mikronæringsstoffer som danner en synergi i den opprinnelige kilden (Eks. tyttebær og benzosyre). Antibakteriell betyr mot bakterier, dvs. at de er i maten for å drepe bakterier og mange av konserveringsmidlene dreper også mugg og sopp. Og når vi spiser mat med disse stoffene, er det logisk at de påvirker mikrobene i våre tarmer. Men dette er ikke enkelt. De ulike konserveringsmidlene virker ved ulike Ph., og det er også et spørsmål hvor langt ned i tarmen de kommer før de blir absorbert. Det som er sikkert, er at konserveringsmidlene sammen med antibiotika og alle andre tilsetningsstoffene i maten gjør det nesten umulig å forstå at bakteriene kan klare den daglige kampen for tilværelsen. Og det er vel det de heller ikke klarer – og det fører til sykdom.

Konserveringsmidlene har E.nr. fra 200-299. Hovedgruppene som brukes mye i Norge: (Du finner aldri et ultraprosessert produkt uten minst en av dem):

• E200, sorbinsyre og E202, kaliumsorbat (forbindelsen mellom syntetisk framstilt sorbinsyre og kalium).
• E210, benzosyre og E211, natriumbenzoat (forbindelsen mellom syntetisk framstilt benzosyre og natrium).
• E220, svoveldioksid og saltene som kalles sulfitter brukes som konserveringsmidler
• E250, natriumnitritt, som regel bare kalt nitritt, samt nitrat som har E251.

Sorbinsyre. Dette er en syre som finnes naturlig i frukt og bær, blant annet jordbær, og det ble vanlig tilgjengelig som syntetisk konserveringsmiddel i slutten av 50-årene.

Sorbatene er saltene av for eksempel kalium og sorbinsyre. Sorbinsyre finnes også framstilt med andre stoffer enn kalium, men det er E200 og E202 som vanligvis brukes i maten.

De er effektive mot gjær, muggsopp og bakterier. Syntetisk sorbinsyre er så effektivt at det ble brukt som erstatning for konserveringsmiddelet nitritt da det var forbudt en lang periode fra 1973 i følge boka «E-nr. guiden» til Tron Soot Ryen fra 1995. Disse konserveringsmidlene finnes i «nesten alt», f.eks. i alt som er surt som saft, brus og syltetøy samt i alle majonesprodukter og lomper.

Benzosyre: Denne syren finnes naturlig i frukt og bær, særlig i tyttebær, tranebær, molter og blåbær. Benzosyre kan utvinnes av benzoharpiks, men den som brukes som konserveringsmiddel, er syntetisk framstilt.

E210 og E211 regnes som kraftig bakteriedrepende og på nettet kan du finne (i reklame for konserveringsmiddelet E211) at det kan brukes som «an excellent food preservative, can be used as the antiseptic sterilization of various food and bevarages», med andre ord en antiseptisk sterilisering av mat og drikkevarer. Sterilisering innebærer en utslettelse av absolutt alle bakterier (og enzymer).

Dette konserveringsmiddelet finnes i de aller fleste matvarer som majones og alle salater med majones, kaviar, remulader, sild, reker i lake, osv. Lista er lang. Det er vanskelig, for ikke å si nesten like umulig å unngå benzoater i Norge, som det er å unngå sorbatene om du har et vanlig norsk kosthold.

E202 og E211 brukes ofte i kombinasjon. Når disse konserveringsmidlene brukes i kombinasjon, er det umulig å vite hvor mye det er av hvert slag. Det er et problem i seg selv fordi det gjør det vanskelig å vite hvor mye en får i seg og når man overstiger ADI (Aksepteabelt Daglig Inntak) som defineres som den mengde vi kan spise hver dag hele livet uten risiko for helseskade. En risikovurdering som er gitt av EUs organisasjon for mattrygghet (EFSA). ADI for sorbinsyre er 25 mg. pr. kg. kroppsvekt mens ADI for benzosyre er 5 mg. pr. kg. kroppsvekt. I praksis vil det si at om innholdet i hovedsak er E211, er det mer skadelig enn om det i hovedsak er E202. Maksimum tillatt mengde av disse konserveringsmidlene samlet, er som regel 1500 mg pr. kg ferdig vare, men ofte er det 2000 mg. pr. kg.

Hvor lett vi kan overstige ADI: Majonesbaserte salater med kun E211 som konservering, kan ha inntil 2000 mg. benzoat pr. kg. Det vil si at 200 gram majonesbasert salat alene vil føre til at du har fått i deg 400 mg. konserveringsmiddel! Veier du 75 kg, er din ADI (75x 5mg) 375 mg. Dvs at 200 gram majonesbasert salat alene vil føre deg over ADI den dagen. Er det 50/50 sorbat og benzoat, blir det litt bedre, men majonesbaserte salater er uansett en «konserveringsmiddelbombe». Det samme med nedlagt sild! Der er det ofte bare E211 og det er tillatt med 2000 mg pr kg ferdig vare. Det vil si at en porsjon sild raskt fører deg over ADI.

Uten å gå i detaljer, så er det også viktig å vite at lettprodukter kan inneholde mer konservering enn de med fettprosent over 60. I tillegg har lettprodukter nesten alltid konsistensmidler tilsatt – noe som også har vist seg å skade bakterier og irritere tarmslimhinna.

Konserveringsmidlene i våre tarmer: Når vi spiser mat med disse stoffene som er tilsatt maten nettopp for å drepe bakterier – da spiser vi steril mat. Disse stoffene vil også fortsette å drepe bakterier når de kommer ned i vår tarm. Men det kommer an på hvilke bakterier de dreper hvor i tarmen, og det er avhengig av grad av Ph. Dette er et vanskelig tema, men kort sagt, kan vi si at har du en forstyrrelse i fordøyelsen med for lav eller for høy Ph., kan det påvirke hvor skadelig disse konserveringsmidlene er. Et argument mot at de er skadelige, er at de skilles raskt ut i urinen. Men skilles noe ut i urinen, har det vært tatt opp fra tarmen og hatt sine runder i kroppen før det blir skilt ut. I den tiden konserveringsmidlene er i tarmen, forstyrrer de selvfølgelig bakterier og andre mikrober. Men blir de tatt raskt opp i tynntarmen, vil de aldri nå tykktarmen og lage skade der. Så dette er altså meget komplisert.

Men når vi ser hvor lett det er å oveskride ADI, så er det min oppfatning at vi får i oss alt for mye av disse konserveringsmidlene med et vanlig norsk kosthold, og at vi må unngå dem i så stor grad som mulig for å kunne bevare en god tarmhelse.

Benzosyre og benzen. I tillegg viser forskning at benzosyre/benzoat og askorbinsyre sammen danner det kreftfremkallende stoffet benzen, og at det finnes i en del mat- og drikkevarer som inneholder både benzoat og ascorbinsyre. Det vil også si at når vi spiser mat som inneholder benzoat og samtidig spiser mat som inneholder C-vitamin,- for eksempel har en majonesbasert dressing på en salat bestående av mange grønnsaker som inneholder C-vitamin – vil det også kunne dannes benzen i våre kropper.

Tilsetningsstoffene skal ikke føre til helseskade og det må være et teknisk behov: En av forutsetningene for at konserveringsmidler og de andre tilsettningsstoffene kan brukes i maten, er i følge Mattilsynet at det ikke kan føre til helseskade og at det skal være et teknisk behov/ikke skjule dårlig kvalitet. Men ut ifra det som er beskrevet over her, er det da så sikkert at disse konserveringsmidlene ikke fører til helseskade? Og når du nå får vite at disse konserveringsmidlene i det hele tatt ikke brukes i Tyskland, er det da et teknisk behov? Disse konserveringsmidlene er også forbudt å bruke i økologiske produkter i Norge. Så da bør vi kanskje lure på hvorfor de brukes i konvensjonell mat i Norge når Tyskland som er et EU-land, og de som lager økologisk mat, ikke har det samme behovet og kan lage mat uten. En av grunnen til at benzosyra ikke finnes i Tyskland, er at forbrukerne der er meget klar over at det dannes benzen når C-vitamin og benzoat blandes. Jeg har sett flere oppslag i tyske aviser der forbrukere gjør opprør når de oppdager produkter, for eksempel drikkevarer, som inneholder benzoat. Brus og andre drikkevarer i Norge inneholder som oftest mye sorbat og/eller benzoat. – lettbrus mer enn brus med sukker.

Dette er reker i lake i Tyskland. Vi ser at de inneholder reker, salt og surhetsregulerende midler: eddiksyre og melkesyre. Melkesyre er det laktobakteriene liker og produserer og eddiksyre er det bifidobakteriene liker og produserer. Men andre ord bruker de surhetsregulerende midler som nærer de gode bakteriene og gjør livet surt for de dårlige bakteriene i Tyskland – og de bruker ikke konservering ut over dette. I Norge brukes konserveringsmidler som dreper alle bakterier.

Mattilsynet og i tillegg andre som er opptatt av sunn mat, mener at det ikke er godt nok dokumentert at disse stoffene forstyrrer tarmfloraen. Enkelte fagfolk som er opptatt av sunn mat for å få god helse, anbefaler mat med konserveringsmidler. I «Sunne ferdigprodukter» anbefales pillede reker i lake som inneholder både E202 og E211 fordi den skadelige effekten ikke er godt nok dokumentert  i vitenskapelige studier. Riktignok oppfordres det til å skylle rekene, men disse rekene har ligget i denne laken i opptil flere måneder. (Helsemagasinet nr. 4 2023 side 74). En ting er at det er vanskelig å si i hvor stor grad disse konserveringsmidlene skader den enkelte. Men når vi ser hvor lett det er å overskride ADI og at vi kan komme langt over ADI hver dag med et vanlig norsk kosthold, da blir det misvisende å kalle dette sunne produkter slik jeg ser det. Det at det mangler vitenskapelig dokumentasjon på at det er skadelig, forteller ikke meg at det er sunt. Her vil jeg si som lege Øyvind Torp: «Da jeg fikk kreft, hadde jeg ikke tid til å vente på «mer forskning» «. Han har skrevet boka «Selvforsvar mot kreft, ti grep du selv kan ta» i 2019, da han selv fikk kreft og uttalte dette i et intervju med Hemali.

Årsaker til manglende forskning: Tore Midtvedt som er prosessor i mikrobiell økologi, er helt enig i at antibiotika, alle tilsetningsstoffene og sprøytemidlene gir bakteriene våre et meget vanskelig liv og at det er viktig å leve så reint som mulig. Han opplyser at han har søkt om forskningsmidler for å forske på konserveringsmidlenes påvirkning på tarmbakteriene flere ganger, men alltid fått avslag.

Det er to typer forskning, den som utføres av produsenter av ulike produkter og den uavhengige forskningen. Produsenter som skal betale for forskningen, vil ikke sette i gang forskning på noe de vet vil gi resultater som ikke vil føre til positive resultater for deres produkter. Den uavhengige forskningen har utført mye bra og objektiv forskning, og blir ofte utført i forskningsavdelinger på universitetene. Men den uavhengige forskningen blir også stadig mer avhengig av midler fra ulike selskaper.

Tore Midtvedt forteller at han har sittet i flere utvalg for å vurdere mattryggheten til ulike produkter. En gang nedsatte Mattilsynet et utvalg som fikk i oppdrag å vurdere om et probiotisk produkt kunne anbefales til barn under to år. Utvalget kom enstemmig fram til at de ikke kunne anbefale produktet, fordi dokumentasjonen på at dette ikke ville skade barn under to år, var alt for dårlig. Matprodusenten sendte da brev til den forskningsavdelingen (på et av våre største universiteter) der ett av komiteens medlemmer var ansatt, om at pengestøtten som denne forskningsavdelingen fikk av dem, ble trukket tilbake fordi en av deres ansatte ikke understøttet deres produkter.

Det finnes dessverre mange liknende eksempler, og Tore Midtvedt er som sagt klar på årsaken til at det finnes manglende forskning på dette fagområdet. Det blir stadig mindre uavhengig forskning, og det er vesentlig å kunne bruke logikk og fornuft selv om man er opptatt av at ting skal være forskningsbasert.

E220, svoveldioksid og saltene som kalles sulfitter: Det er E220 og E222 (som er forbindelsen mellom syntetisk svoveldioksid og natrium), som er mest vanlig. E220 – E228 er alle tillatt. Sulfitt hemmer særlig veksten av de «gode» melkesyrebakteriene og bifidobakteriene. De blir derfor brukt i for eksempel vin så den ikke skal bli sur (bli til eddik). Videre kan disse konserveringsmidlene føre til mutasjoner hos bakterier.  Det vil si at de kan føre til at tarmbakteriene muterer og blir mer ondsinnede bakterier. Når de i tillegg hindrer vekst av melkesyre- og bifidobakteriene, som er noen av våre viktigste bakterier for å ha god helse, kan jevnlig tilførsel selvfølgelig få konsekvenser for helsa.

Sulfitt blir også brukt blant annet i tørket frukt og grønt som tomater og aprikoser, tørket potet (potetflak blant annet), og kjøttvarer med mer enn 4% grønnsaker. I tørkede aprikoser er det lov å ha 2000mg pr kg.

Her ser du at aprikosene inneholder 2000mg= 2 gram pr kg. Dette produktet er i salg til jul hvert år.

Det som er vanskelig med sulfitt i mat, er at det ofte er i ingrediensene som brukes uten at produsenten oppgir det. I aprikossyltetøy og i posesupper med tomat for eksempel, trenger det ikke stå på forpakningen at aprikosene og de tørkede tomatene inneholder sulfitt. Det står kun at det er aprikoser, og så står de E-stoffene som er tilsatt i tillegg. Og aprikoser kan inneholde ganske mye. Der kan det som sagt tilsettes 2000 mg. pr. kg. Og ADI er 0,7 mg. pr. kg. kroppsvekt. Det vil si at om du veier 50 kg, kunne du spise 35 mg. sulfitt før du overskrider ADI. Med 2 mg sulfitt pr gram frukt, da kunne du spise 17.5 gram. Det er ikke mange aprikoser!

Jeg skriver «kunne» og ikke «kan» fordi EFSA har vurdert ADI for sulfitt på nytt og opplyser nå at bruk av sulfitt kan være skadelig. Ny ADI er ikke foreslått, men det er snakk om en halvering. Da blir det i alle fall ikke mange aprokosene igjen! Mattilsynet har skrevet en artikkel om dette og anbefaler nå at tørket frukt med sulfitt (særlig aprikoser og rosiner) ikke gis til barn under 3 år.

Natriumnitritt E.nr 250, som regel bare kalt nitritt er et av de mest omstridte konserveringsmidlene: E250 blir brukt i alle typer bearbeidet kjøtt som pølser, kjøttpålegg, særlig i spekepølser, i leverpostei, i skinker osv.

Nitritt dannes av nitrat. Og nitrat finnes i veldig mye av maten vi spiser. Vi er avhengige av at nitrater omdannes til nitritt i spyttet vårt. Har vi ikke denne funksjonen, så vil det bli overvekst av sopp. Så vi ser at dette er nødvendig. Men det kan også være skadelig. Et problem er at nitritt danner nitrosaminer i kroppen. Nitrosaminer er meget kreftframkallende. Det er enighet om det blant forskere, selv om det er uenighet om hvor mye nitritt og nitrosaminer vi tåler før det blir kreftfremkallende. Konvensjonelle grønnsaker kan ha inntil 50% mer nitrat enn økologiske grønnsaker – mye på grunn av bruken av kunsgjødsel. Så her ser vi en kilde til at vi kan få i oss mer enn det «naturen har ment at vi skal spise».

Nitritt ble brukt i kjøttprodukter for å hindre den farlige sykdommen botulisme. I 1973 ble nitritt forbudt i Norge på grunn av kreftfaren. Sorbater ble brukt for å hindre botulisme i stor utstrekning i kjøttvarer på 70- og 80-tallet. Men så ble nitritt gradvis innført igjen fordi kjøttprodusentene presset på myndighetene. Det sies at det var fordi vi forbrukere ikke ville ha grått kjøtt.  Det stemmer sikkert.  Forbruket gikk nok ned når alt så grått ut. Men fikk vi vite om de helsemessige farene ved bruk av nitritt når omsetningen gikk ned på grunn av den grå fargen? Og prøvde industrien å bruke andre alternativer? Nå er i alle fall spekepølseprodusentene helt åpne på at de bruker nitritt på grunn av fargen. Mens de som produserer andre typer kjøttprodukter, også er opptatt av fare for bakterieovervekst. Nitritt er ulovlig i økologisk mat i Norge. Men dette konserveringsmiddelet er tillat i Tyskland, også i økologiske produkter.

Et annet problem er at nitritt påvirker blodets evne til å føre oksygen rundt omkring i kroppen. Spedbarn er spesielt i faresonen her. De har små kropper og får raskt for mye nitritt i blodet. De opptar også nitritten raskere enn eldre barn. Nitritt er derfor forbudt i spedbarnsmat, og har vært det siden 70-tallet. Men hva med små barn? Når blir kroppen stor nok, og når begynner barn å ta nitritt langsommere opp i kroppen? Barn er jo ganske små når de begynner å spise leverpostei og pølser.

Og hvordan står det til med ADI og nitritt? ADI for Nitritt og hvor mye det er lov å bruke i maten, var og er det vanskelig å finne ut av. Antagelig fordi mengden gikk opp og ned i prosessene med å godkjenne bruken etter at det hadde vært forbudt. Jeg konkluderte i 2015 med at et barn på 25 kg kunne spise 33 gram leverpostei eller 1/2 wienerpølse før ADI var nådd. Dette ut i fra en form for gjennomsnittstall som ble oppgitt i ulike kilder. Det vil si ca. 100 gram leverpostei eller 1,5 wienerpølse om du veier 75 kg. Dette er ikke særlig mye! Men så viste det seg at jeg tok feil. Jeg brukte for «snille» tall. Mattilsynet kom fram til at det kun var 17 gram leverpostei et barn på 25 kg kunne spise før det nådde ADI! Det er 1/4 wienerpølse! Dette kom fram når de skulle kommentere en artikkel jeg og andre skrev i Ren Mat i 2018. Dette betyr at om du veier 75 kg, kan du spise ca. 50 gram leverpostei eller ca. ¾ pølse før du når ADI. Dette betyr igjen at det er mange som overskrider ADI når det gjelder E250 flere ganger i uka med pølse i brød, leverpostei og kjøttpålegg. Dette betyr også at det er merkelig, slik jeg ser det, at Mattilsynet ikke gjør noe for å redusere bruken.

Dette er den mengden spekepølse med nitritt som du kan spise uten å overskride ADI om du veier 50 kg.

Rødt kjøtt og kreft: Mengden nitritt vi får i oss ved å bruke prosessert kjøtt, er alt for stor slik jeg ser det, og min oppfatning er at tilsettingen av nitritt er årsaken til at rødt kjøtt har fått rykte på seg til å være kreftfremkallende. Reint rødt kjøtt er ikke kreftfremkallende. Om du er interessert i å lese mer om nitritt, er dette lenken til en artikkel jeg har skrevet om dette: «Ødela jeg leverposteien?» Der er også PDF av artikkelen i Ren Mat nedlastbar som PDF. Der står det også mer om omdanningen av nitritt til nitrosaminer.

Hvordan skal vi oppsummere og konkludere når det gjelder konserveringsmidler? Ja, det er et godt spørsmål. Jeg tenker at det er mengden vi blir utsatt for når vi til stadighet spiser prosessert og ultraprosessert mat som er tilsatt disse stoffene, som er hovedproblemet. Litt av og til vil nok de fleste tåle godt.

Mange blir sinte når jeg kommer med denne informasjonen. De vil ikke vite at det er så lett å overskride ADI blant annet. Andre reagerer med en motivasjon til å bli bedre på å lage maten fra bunnen av selv og etterspørre økologiske produkter i butikkene. Jeg håper at du som leser dette, reagerer på den sistnevnte måten. Det å unngå disse stoffene som kan forstyrre balansen blant mikrobene og derved skade helsa, er spesielt viktig for de som er følsomme for tilsetningsstoffer og som av ulike årsaker har en dårlig tarmbakteriebalanse. Da kan som sagt innledningsvis disse konserveringsmidlene gjøre mer skade enn hos de som har et balansert mikrobiom og. Mange kan spise «hva som helst» og holde seg like friske. De bør takk for det og kanskje legge om kostholdet før de blir syke. Og de som ikke kan det, får et større ansvar for å gjøre noe aktivt om de ønsker å ha god helse. Det hjelper også om mange etterspør økologiske produkter i butikkene. Forbrukermakta er sterk. Men da må vi bruke den. Og for å kunne si fra, må vi ha tilstrekkelig med kunnskap. Og selvfølgelig: Lager du mat fra bunnen av selv, slipper du unna alle disse stoffene. Så hovedkonklusjonen må bli som sist, at vi bør spise mest mulig mat laget fra bunnen av reine, helst økologiske produkter, og minst mulig prosessert og ultraprosessert mat.

Jeg synes det er god grunn til å reagere på Mattilsynet og produsentenes praksis. All informasjonen som jeg kommer med her, ligger lett tilgjengelig om du ønsker å finne den, og jeg kan ikke tro at Mattilsynet mangler disse kunnskapene. Lar de seg presse av matprodusentene på bekostning av vår helse? «Følg penga» sa faren min alltid. Det er nok et godt råd også i denne sammenheng.

I neste artikkel skal vi snakke om konsistensmidler og smaksforsterkere, og enda flere årsaker til at den prosesserte og den ultraprosesserte maten ikke er bra for oss. Det blir fokus på hvordan denne maten påvirker vår metabolisme og endrer vår pH – og gir oss «sure kropper». Endret metabolisme kan føre til mange symptomer og sykdommer.

Da Tore Midtvedt leste gjennom denne artikkelen for meg, kommenterte han at jeg ikke har tatt med Propionsyre E280. Du finner det sjelden på innholdsfortegnelsen, men det er likevel i maten, og Tore Midtvedt mener dette er et av de mest skadelige stoffene som jeg lovet ham å skrive en artikkel om. Så det skal jeg gjøre etter Del 3 i denne serien om prosessert og ultraprosessert mat.

Ønsker du å lese mer om alle tilsetningsstoffene, så er det en grundig gjennomgang i den røde boka mi «Takk for maten?» av både konserveringsmidlene, konsistensmidlene, fargene, søtstoffene, aromastoffene og smaksforsterkerne.

Her er lenkene til «lenkeknappene» i teksten. Av en eller annen grunn har flere lenker ikke fungert i denne artikkelen av og til:

Benzoat: https://www.alibaba.com/product-detail/Best-Market-Price-Sodium-Benzoate-Sodium_1600064060808.html

Benzen og C-vitamin: https://www.fda.gov/food/environmental-contaminants-food/questions-and-answers-occurrence-benzene-soft-drinks-and-other-beverages

Forutsetningene for å bruke tilsetningsstoffer: https://www.mattilsynet.no/om_mattilsynet/gjeldende_regelverk/veiledere/veileder_til_forskrift_om_tilsetningsstoffer.4594/binary/Veileder%20til%20forskrift%20om%20tilsetningsstoffer

Sulfitt: https://www.matportalen.no/merking/tema/tilsetningsstoffer/for_mye_sulfitt_kan_vaere_skadelig

Artikkel om nitritt: takkformaten.biz/2020/12/02/odela-jeg-leverposteien/

Boka Takk for maten: takkformaten.biz/om-boken/