Indias misnøye med SCO

0
Det virtuelle toppmøtet til Shanghai Cooperation Organization 4. juli ønsket Iran velkommen som sitt tiende medlem

Av M. K. Bhadrakumar.

Å være ute av synkronisering med det moderne livet hvor som helst og når som helst blir virkelig en fortvilet situasjon. Det var den tragiske vanskeligheten til den østerrikske forfatteren fra mellomkrigstiden, Stefan Zweig, som en gang skrev: «Man må være overbevist for å overbevise, for å ha entusiasme til å stimulere de andre» – med henvisning til den økende bølgen av fascisme i Europa i tjue- og trettiårene som kulminerte i andre verdenskrig. 

Zweig klarte ikke å forene sin indre motsetning, noe som til slutt drev ham til å ta livet sitt i det fjerne Brasil, og så vidt unnslippe nazijakten på det jødiske borgerskapet i Wien som hans velstående familie tilhørte, etter å ha overlevert til forlaget sine store memoarer The World of Yesterday, som selv i dag blir sett på som en svært følelsesladd bok om Habsburg-riket. 

Zweigs tragedie burde ikke være Indias skjebne, siden den fjerner seg fra kompleksiteten i den nåværende verdenssituasjonen. Det er grunnen til at betydningen av det virtuelle toppmøtet til Shanghai Cooperation Organization [SCO] under Indias formannskap på tirsdag blir svært urovekkende. Hvor er Indias SCO-politikk på vei? 

Åpningstalen til statsminister Narendra Modi på SCO-arrangementet klarte ikke å overbevise, enn si å stimulere de andre medlemslandene – spesielt Russland og Kina som oppfant «Shanghai-ånden» for nesten tre tiår siden, som fem år senere i 2001 ble retningslinjene for SCO-samarbeidet. 

Det tristeste er at det virker som om Modi er uvitende om Shanghai-ånden, selv om regjeringen hans tilfeldigvis kom for å høste det utenrikspolitiske initiativet fra den forrige Manmohan Singh-regjeringen ved å søke SCO-medlemskap for India. Modis taler på de multilaterale plattformene har nå fått et kjent trekk – de inneholder krasse insinuasjoner mot Pakistan og Kina. De begeistrer de anti-muslimske og sinofobiske lobbyene i India, men vil ikke være til noen nytte for SCO-kollektivet. 

Moral er et komplekst tema i diplomatiets verden, men dets nyanser må håndteres. Gode ​​moralske vurderinger innebærer faktisk å begripe når unntak må gjøres med tanke på et større varig resultat. Har Indias terping på terrorisme «i alle dens manifestasjoner» gitt noe bidrag til verdenssamfunnets forståelse av Kashmir-konflikten, slik den blir gjenspeilet i OIC-uttalelsene eller sporadiske uttalelser fra FN-tjenestemenn? 

Har Kinas belte- og veiinitiativ stoppet opp på grunn av det selvsentrerte suverenitetsspørsmålet som India trekker frem som en metafor for å pynte på sin fortelling om grensetvisten i Himalaya? Svaret er et rungende «nei», igjen. Faktisk omfavner SCO-medlemslandene store tilkoblingsprosjekter som går utenom India på grunn av dets uløselige forskjeller og tvister med Kina og Pakistan. 

SCO og verdensordenen 

SCO-toppmøtet 2023 fant sted på bakgrunn av betydningsfulle hendelser innen internasjonal sikkerhet. Antagelig skyldes den historiske betydningen av årets SCO-toppmøte i stor grad den epokegjørende utviklingen som utspiller seg i dag og som i stor grad vil legge føringer for verdensordenen i det 21. århundre. Presidentene i både Russland og Kina fokuserte i sine taler på dette ledemotivet i den moderne internasjonale situasjonen og trakk opp perspektiver på SCOs rolle i en verden i omstilling. 

For å sitere fra Russlands president Vladimir Putins tale:

«Vi mener det er viktig at alle medlemmer av [SCO]-sammenslutningen deler tilnærminger til situasjonen i global politikk, sikkerhet, sosiale og økonomiske områder. Samtidig er organisasjonen vår sterkt forpliktet til å skape en virkelig rettferdig og multipolar verdensorden, en orden basert på internasjonal lov og felles prinsipper for gjensidig respektfullt samarbeid mellom suverene stater med FNs sentrale, koordinerende rolle. Det viktigste er at dette er det konstruktive grunnlaget som ligger til grunn for SCOs praktiske aktivitet…»

I sin tale ba den kinesiske presidenten Xi Jinping også om å motarbeide hegemonisme og maktpolitikk, gjøre systemet med global styring mer rettferdig og mer likeverdig, og fremme modernisering av det menneskelige samfunnet gjennom samordnede og vedvarende bestrebelser for å fremme like rettigheter, like muligheter og rettferdige regler for alle. Xi hevdet at den historiske trenden med fred, utvikling og vinn-vinn-samarbeid er ustoppelig, og ba om innsats for å opprettholde regional fred og ivareta felles sikkerhet og minnet sitt publikum om at å opprettholde fred og sikkerhet i SCO-regionen er et felles ansvar. 

Både Putin og Xi brukte tid på å fordype dette temaet. Det ser ut til at de bor på samme planet, Planeten Jorden. I motsetning til dette avfeide den indiske uttalelsen dette emnet ganske overfladisk og kortfattet i to setninger. Modi sa:

«Den nåværende tiden markerer en avgjørende fase i globale anliggender. I en verden omgitt av konflikter, spenninger og pandemier; mat-, drivstoff- og gjødselkriser er en betydelig utfordring for alle nasjoner.» Punktum! 

Det er så enkelt! Har India noen synspunkter i det hele tatt på en slik «avgjørende fase i globale anliggender»? I stedet tok Modis tale en omvei, og vandret planløst gjennom Venus og Mars — Startups and Innovation; Tradisjonell medisin; Youth Empowerment; Digital inkludering; Delt buddhistisk arv; Nye typer drivstoff; Dekarbonisering i transportsektoren; Digital offentlig infrastruktur og så videre – som ironisk nok ville ha fungert i den døende SAARC (South Asian Association for Regional Cooperation, o.a.). 

Dette begynner å bli latterlig ettersom India later som om de ikke en gang er klar over at SCO i hovedsak er en sikkerhetsplattform. I virkeligheten ser Delhi ut til å bli stadig mer frustrert over at flere og flere land fra Sør-Asia (f.eks. Maldivene, Bangladesh, Nepal, Pakistan) finner at ut SCO er et alternativ til SAARC, som India styrer mot en sakte død. 

På samme måte strømmer landene i Vest-Asia (Bahrain, Kuwait, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Qatar, Egypt og Tyrkia, osv.) ivrig til SCO og søker en eller annen form for forbindelse med gruppen. Delhi kan ikke stoppe disse prosessene, samtidig som det også er bekymret for at Kina kan dra fordel av dette og er usikker på hvordan den nyoppdagede tyngdekraften i multilateralisme i Indias utvidede nabolag faktisk kan undergrave landets selvoppfatning. Denne selvoppfatningen som Vesten oppmuntrer til, handler om å fremstille India som regional makt nummer én i sin egen region og den utvidede regionen. 

I utgangspunktet løper India med haren og jakter med hundene. Det er selvfølgelig et risikabelt og farlig spill som bare kan forverre Indias isolasjon regionalt. Visst er det Modi-regjeringens eget valg å legge alle eggene sine i den amerikanske kurven når det kommer til sikkerheten til regionen i Det indiske hav. På den annen side må India også vite at dette er en motstridende trend i regional politikk når de regionale statene i overveldende grad beveger seg inn i banen til SCO og til og med USAs nærmeste allierte i Gulf-regionen rister av seg Vestens hegemoniske rolle. De søker regional sikkerhet i ly av det unike russisk-kinesiske samspillet. 

Egentlig er dette et selvpålagt traume for India, siden det utelukkende skal tilskrives Modi-regjeringens uforståelige agenda for å knytte landet til den amerikanske grupperingen, helt i strid med verdenstrenden med at det globale sør endelig fast og bestemt rister av seg det vestlige åket.

Til syvende og sist kommer det derfor ikke til å være noen tilhørere til de retoriske spørsmålene som ble reist i den indiske statsministerens uttalelse på SCO-toppmøtet: 

  • «Vi bør kollektivt tenke på om vi som organisasjon er i stand til å oppfylle ambisjonene og forventningene til folket vårt?» 
  • «Er vi rustet til å takle dagens utfordringer?» 
  • «Utvikler SCO seg til en organisasjon som er fullt forberedt for fremtiden?» 

Det er en selvfølge at ingen av SCO-medlemslandene – eller aspirerende regionale stater – vil være det minste interessert i å ta signalet fra India. 

SCO samler det globale sør 

Indias misnøye med SCO kan ikke lenger skjules. Med et øye på president Biden er dette et naturlig utfall av Modi-regjeringens helning mot den amerikanske leiren. Likevel er det mest beklagelige at Indias mangelfulle tilnærming til SCO faller sammen med USAs planer om å sette inn NATO som den største sikkerhetsleverandøren i Asia. Uvitende eller på annen måte, svekker Indias oppførsel effektivt SCOs solidaritet når den trengs som mest, og i sin tur understøtter den USAs såkalte Indo-Stillehavsstrategi. 

Den indiske dobbelttalen er imidlertid dømt til å mislykkes. Skriften er der på veggen allerede mens de store statene i Vest-Asia beveger seg i tandem i samme retning som Iran tok. Derfor, enten India liker det eller ikke, er gravitasjonskraften i SCO allerede mot bredere bruk av nasjonale valutaer for gjensidige oppgjør og implementering av SCO-veikartet for overgangen til nasjonale valutaer i gjensidig handel, koordinerte tiltak for å fjerne regulatoriske barrierer, etablering av nødvendig betalingsinfrastruktur og det endelige målet om å skape et uavhengig finansielt system. 

Viktigst, til tross for Indias lunkne holdning, vil SCO-landene prioritere behandlingen av hele den betydelige porteføljen av søknader fra andre stater som ønsker å samarbeide med dem i regionalt format i en eller annen form. Igjen, mens India mykt skyver bort det russiske forslaget «om å transformere den regionale SCO-antiterrorstrukturen til et universelt senter som vil være ansvarlig for å svare på hele spekteret av sikkerhetstrusler» – gitt Delhis besettelse av å sette Pakistan i samme bås som terrorismen. Men Putin understreket at saken «krever den mest oppmerksomme og konstruktive tilnærmingen».

Putin mener det.  Dette setter India i et dilemma. Fordi Indias lidenskap for å bekjempe terrorisme begynner og slutter med Pakistan. Modi-regjeringen er ikke det minste interessert i USAs innovative bruk av terrorisme som et geopolitisk verktøy i forskjellige deler av verden – det siste tilfellet er droneangrepene på USAs uavhengighetsdag mot Moskva og Moskva-regionen, som,  ifølge det russiske utenriksdepartementet «ville ha vært umulig uten støtten fra USA og dets NATO-allierte til Kiev-regimet, som fortsetter å pøse våpen inn i Ukraina, inkludert droner, trene droneoperatører og gi etterretningsinformasjon som er nødvendig for slike forbrytelser, inkludert sivile og militære satellittbilder.» 

Russland og Kina har en spesiell oppmerksomhet knyttet til å bygge opp SCOs motstandskraft for å motvirke USAs inneslutningsstrategi mot dem. Det er derfor å forvente at på den internasjonale arenaen er SCO og BRICS klare til å bli de to viktigste redskapene for å fremme ambisjonene til det globale sør.

Helt åpenbart vil Kina og Russland innta ledende roller i å skape enhet i det globale sør. Se bare på Kinas freds- og forsoningsinitiativer i Vest-Asia eller den russiske innsatsen i Afrika og Latin-Amerika eller i arbeidet med OPEC Pluss. Poenget er at Kina og Russland ikke er tilsmusset som kolonimakter historisk sett. På den annen side, ved å klamre seg til de amerikanske frakkeskjøtene, svekker India bare sine egne pretensjoner som selvutnevnt leder for det globale sør. Jo raskere India kommer overens med denne geopolitiske virkeligheten, jo bedre.

Så lenge India forblir SCO-medlem, vil trenden sannsynligvis være motstand fra andre medlemsland mot å redusere det regionale organet til å ventilere sine anklager mot Pakistan og Kina og ødelegge organisasjonens arbeid. Når det gjelder kjernen av SCO-territoriet, Sentral-Asia, er det derfor nylig opprettet et nytt Kina-Sentral-Asia-format på statsoverhodenivå (med russisk støtte), som vil møtes halvårlig. Regionen er i høy grad sårbar for de USA-sponsede fargerevolusjonene og agendaen for regimeendring.  Det er usannsynlig at Moskva eller Beijing innviet Delhi i denne store utviklingen i Eurasias geopolitikk. 

Igjen kan en lignende trend forventes med hensyn til akselerasjonen av BRI i SCO-landskapet, med beslutningen om å utvide Kina-Pakistan sin økonomiske korridor til Afghanistan, som i neste fase vil forbinde Sentral-Asia. På samme måte er det fullt tenkelig at den nye sentralasiatiske gassalliansen som er i ferd med å oppstå på Russlands initiativ, til slutt vil koble til Pakistan også via rørledning til de enorme russiske gassfeltene. 

Tanken ser ut til å vinne terreng i SCO-hovedstedene om at India på et tidspunkt vil få beskjeden om at det ikke lønner seg å nekte andre det man selv ikke ønsker seg. SCO er fast bestemt på ikke å møte den tragiske skjebnen til SAARC. 


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

India’s discontent with the SCO.

Forrige artikkelNATOs brente jord i Ukraina
Neste artikkelFosen: Ledelsen, eierne og kommunene anmeldt til Økokrim
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.