oss 100 kroner!
Saka omkring tvangsinnleggelsen av Trond Harald Haaland i Stavanger er ei sak av stor internasjonal betydning. For første gang er det bevist at psykiatrisk tvangsinnleggelse er blitt brukt for å kneble en brysom kritiker i Norge.
I en artikkel 26. juli reiste vi spørsmålet: Brukes psykiatrien for å kneble politisk opposisjon i Norge?
Etter møtet i Kontrollutvalget i Stavanger 28. juli kan vi stryke spørsmålstegnet.
Det gikk fram av forklaringa til overlegen som tvangsinnla Haaland at det var Haalands innlegg på Facebook som var den direkte årsaken til at hun besluttet å tvangsinnlegge ham. Kjetil Tveit skriver:
Overlegen brukte i svært stor grad de såkalte konspiratoriske Facebookinnleggene som argument for at han var manisk, psykotisk paranoid og ikke realitetsorientert gitt innleggenes frekvens og innhold.
Advokat Barbro Paulsen spurte overlegen om hun hadde lest disse Facebook-innleggene. Det måtte hun beskjemmet innrømme at hun ikke hadde. Det var det den anonyme varsleren som hadde gjort, vedkommende som hadde tystet på Haaland i form av en «bekymringsmelding».
En slik praksis vekker til live minner om Stasi-angivere i Øst-Tyskland som anga sine medborgere til sikkerhetspolitiet og fikk dem buret inne.
Her kan vi sjekke ut neste punkt: Psykiatrien, her i form av denne overlegen, godtar anonymt angiveri som tilstrekkelig grunnlag for tvangsinnleggelse på politisk grunnlag.
Og vi kan sjekke ut enda et punkt: Her er et så drastisk tiltak som tvangsinnleggelse utført uten at besluttende overlege har lest saksdokumentene, eller bevisene i saka.
Likner dette veldig på en rettsstat?
Men det bringer oss til fjerde sjekkpunkt: Den anonyme angiveren må ha vært en person høyt oppe i systemet. Det faller på sin egen urimelighet at det kan ha vært en tilfeldig person fra gata som anmeldte Haaland. Det må ha vært en maktperson med så stor autoritet at overlegen uten videre godtok påstanden, og dermed ofret sin egen integritet i tillit til angiverens ord.
Vi vil ikke en gang finne på å insinuere at det kan ha vært Statsforvalteren i Rogaland, Bent Høie, som er den anonyme angiveren. Men det må ha vært en person med tilsvarende posisjon og status for at en overlege skulle stole blindt på vedkommende.
Og før eller seinere vil det bli kjent.
Og dette reiser enda et punkt, et punkt som foreløpig står ubesvart: Hvor mange andre slike eksempler finnes det?
Oppreisning, erstatning og internasjonal eksponering
Denne saka er ikke over med dette.
Trond Harald Haaland har naturligvis krav på både oppreisning og en klekkelig erstatning for dette overgrepet. Dessuten må offentligheten få vite hvem angiveren var.
Og ikke minst bør saka bli kjent internasjonalt. Denne typen overgrep mot motstandere av lockdownregimet, tvangsvaksinering og koronadiktaturet er kjent fra mange land. Men det er ikke mange saker som er vunnet så totalt som saka til Trond Harald Haaland.
Medienes rolle
Vi har ikke oversikt over hva andre medier har gjort med denne saka. Vi vet at vi i steigan.no har tatt den fra første dag. Men hva har våre kolleger i de «redaktørstyrte mediene» gjort? Det skulle vi like å vite. Så langt vi kjenner til har Stavanger Aftenblad, VG, Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen vært fullstendig tause.
Det forteller i grunnen alt vi trenger å vite om deres redaktører.
