oss 100 kroner!
De to regjeringspartiene har ødelagt demokratiet vårt. Å stemme på det ene eller det andre vil ikke bringe det tilbake.
Det republikanske og demokratiske partiet har ingen intensjon om å slippe uavhengige og andre partier inn i deres eksklusive klubb. En rekke uforståelige lover og regler for valg gjør det ekstremt vanskelig for utenforstående å komme på stemmeseddelen, motta oppmerksomhet, samle inn penger, overholde forskrifter som er utformet for å fremme interessene til republikanere og demokrater, eller delta i offentlige debatter. Andre partier og uavhengige er effektivt fratatt stemmeretten, selv om 44 prosent av de stemmeberettigede identifiserer seg som uavhengige. Denne diskrimineringen er forskjønnende omtalt som «bipartisanship – toparti-tilhørighet», men det korrekte begrepet, som Theresa Amato skriver, er «politisk apartheid».
«En av de best bevarte hemmelighetene i amerikansk politikk er at topartisystemet lenge har vært hjernedødt, holdt i live av støttesystemer i statlige valglover som beskytter de etablerte partiene mot rivaler og av føderale subsidier og såkalte kampanjereformer,» bemerket statsviteren Theodore Lowi. «Topartisystemet ville kollapse på et øyeblikk hvis slangene ble trukket ut og den intravenøse næringen ble kuttet.»
Amato var nasjonal sjef for presidentkampanjene og intern rådgiver for Ralph Nader i valgene i 2000 og 2004. Hennes bok «Grand Illusion: The Myth of Voter Choice in a Two-Party Tyranny» er en tankevekkende beretning om vår politiske apartheid, basert på hennes erfaringer i Nader-kampanjene. Den skildrer i minste detalj, de ondsinnede mekanismene, spesielt de bysantinske reglene* som varierer fra stat til stat, for i det hele tatt å komme på stemme-seddelen. *(Komplisert og vanskelig og forstå. Overs. merkn.)
Partier som ikke allerede er kvalifisert for stemmesedler og uavhengige, må samle gyldige underskrifter på en underskriftskampanje for å stille som presidentkandidat. Noen stater krever et gebyr eller noen hundre signaturer. Andre krever titusenvis av underskrifter. Republikanerne og demokratene setter kravene i delstatsforsamlingene, og deretter, smekkfulle av konsern- penger og lag av advokater, trekkes uavhengige og kandidater fra andre partier for retten, for å utfordre gyldigheten av deres underskriftskampanje. Disse søksmålene brukes til å ugyldiggjøre underskrifter for å tvinge kandidater ut av stemmeseddelen, frata velgerne muligheten til å støtte andre kandidater, samt tømme kampanjebudsjettene til små konkurrenter. Republikanske og demokratiske partirepresentanter på delstatsnivå, enten valgt eller utnevnt, administrerer de føderale valgene for å tjene partiets fremgang.
Kravene for å komme på stemmeseddelen ligner reglene som ble opprettet under Jim og Jane Crow, for å forhindre at afroamerikanere kunne registrere seg for å stemme. Ohio, for eksempel, krever at underskriftskampanjer skrives fra bare ett fylke på hvert opprop, og tvinger partimedlemmer til å bære rundt stabler med fylkesbegjæringer. Staten Washington krever 10 dagers forhåndsvarsel publisert i en avis før det holdes en nominasjons-konvensjon. West Virginia krever at partiaktivister først får legitimasjon fra fylkesmannen, i hvert fylke, som må vises mens du samler inn signaturer. Nevada krever at hver underkskriftskampanje blir underskrevet av en domstol.
«For å komplisere saken ytterligere, på en kafkask måte, er mange av valgfunksjonærene redde for å si nøyaktig hva bestemmelser i deres statslov betyr; de ønsker ikke å bli innblandet i en juridisk kamp, så de hevder ofte at de ikke vet, at de ikke kan si, og at du ikke kan være sikker på noe av det de sier», skriver Amato. «Alternativt kan du få forskjellige meninger, basert på hvem du spør, eller møte valgfunksjonærer som bare ikke kjenner loven de håndhever, selv i noen av de største statene, som vi fant i 2004 i California.»
Kommisjoner og styrer opprettet for å overvåke valg, som The Federal Election Commission, består også nesten utelukkende av republikanere og demokrater.
Amato beskriver å mestre den føderale valgkommisjonens lover for kampanjefinansiering, som tilsvarende det å lære «et fremmedspråk på noen dager» og deretter prøve å lære det til kampanjeansatte og frivillige som har liten eller ingen erfaring med føderale forskrifter.
De nasjonale, statlige og lokale grenene av det republikanske og demokratiske partiet inngår kontrakter med leverandører og politiske konsulenter for å jobbe med hver kampanjesyklus. Dette er vanligvis ikke tilfelle for andre partier og uavhengige, som mangler ressurser og midler til å bygge en permanent organisasjonskampanje. De to regjeringspartiene kan også stole på Super Political Action Committees, eller Super PACs, for å skaffe ubegrensede mengder kontanter fra velstående individer, fagforeninger, selskaper og andre politiske handlingskomiteer. Super PAC-ene kan gjøre ubegrensede «uavhengige» utgifter på vegne av kampanjen, selv om de ikke er ment å gi direkte til kampanjen eller koordinere sine aktiviteter med føderale kandidatkomiteer.
Republikanere og demokrater, fordi de samler inn så mye penger, har de ikke noe motivasjon til å delta i det offentlige finansieringssystemet eller skape et alternativ som kan hjelpe andre partier og uavhengige.
«Hva har fattige kandidater fra andre partier og uavhengige kandidater?» skriver Amato. «De får føderal finansiering for parlamentsvalget, først etter det faktum, hvis, og bare hvis, de bryter grensa på fem prosent i den nasjonale stemmesummen. Den usikre muligheten for å få penger i ettertid, er omtrent ubrukelig for kandidaten som stiller i det nåværende valget, som ikke kan regne med det, selv om det kunne være nyttig for partiet neste gang».
Hvis andre partier og uavhengige er villige til å underkaste seg en automatisk og tyngende føderal revisjon, samt oppfylle en rekke presise krav til finansiering i minst 20 stater, og godta utgiftsgrenser i alle stater og generelt for deres kampanjer, kan de være godkjent til å kvalifisere for matchende midler til primærvalg.
Som boken «Third-parties in America» påpeker, er loven om føderal valgkommisjon «en lov om beskyttelse av de store partiene».
De som forsøker å utfordre kvelertaket til det republikanske og demokratiske partiets duopol, blir angrepet for å være ødeleggere, som naive eller selvsentrerte. Disse angrepene har allerede begynt mot Cornel West, som stiller til nominasjon for De grønne. Den underliggende antagelsen bak disse angrepene er at vi ikke har rett til å støtte en kandidat som forfekter våre verdier og bekymringer.
«I 2016 spilte De grønne en overdimensjonert rolle i tippingen av valget i retning Donald Trump,» skrev David Axelrod, sjefstrateg for Barack Obamas presidentkampanjer, «Nå, med Cornel West som deres sannsynlige kandidat, kunne de lett gjøre det igjen. Risikabel virksomhet.»
Dette er den samme meldingen som gjentatte ganger ble levert av representanter for Det demokratiske partiet, mediene og kjendiser, for å diskreditere Ralph Nader, som fikk mer enn 2,8 millioner stemmer i 2000-valget, da han var kandidat.
Uavhengige og andre partier utgjør ennå ikke en alvorlig trussel mot duopolet. De pleier å oppnå enkeltsifre, selv om Ross Perot fikk nesten 19 prosent av stemmene. De samler bare inn en liten brøkdel av de hundrevis av millioner dollar som er tilgjengelige for demokratene og republikanerne. Biden-Harris-kampanjen, Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) og deres felles innsamlingskomitéer, samlet for eksempel inn $ 72 millioner fra april til slutten av juni. Tidligere president Donald Trump, samlet inn mer enn 35 millioner dollar fra april til slutten av juni. Florida-guvernør Ron DeSantis samlet inn 20 millioner dollar i samme periode. Cornels kampanje har samlet inn $ 83,640.28, ifølge Jill Stein som administrerer Cornels kampanje.
Biden samlet inn 1 milliard dollar for å finansiere presidentvalget i 2020. Den totale kostnaden for 2020-valget var svimlende $ 14,4 milliarder, som gjør det, som Open Secrets påpekte, til «det dyreste valget i historien og dobbelt så dyrt som den forrige presidentvalgsyklusen».
Kandidater fra andre partier og uavhengige er likevel farlige for konsernorienterte republikanere og demokrater, fordi de avslører duopolets politiske fallitt, uærlighet og korrupsjon. Denne eksponeringen, hvis den får fortsette, vil kanskje gi næring til en bredere bevegelse for å bringe ned topartityranniet. Det republikanske og Det demokratiske partiet mønstrer av den grunn vedvarende kampanjer, forsterket av mediene, for å diskreditere et tredje parti og uavhengige rivaler.
Den regjeringsregisserte sensuren pålagt sosiale medier, som Matt Taibbi avslørte, er rettet inn mot å stenge ned kritikere fra venstre og høyre som angriper styringseliten.
Du vil høre langt mer sannhet, for eksempel om apartheidstaten Israel og palestinernes lidelser fra Cornel West, enn fra noen republikansk eller demokratisk kandidat, inkludert Robert F. Kennedy, Jr. som støtter den israelske regjeringen.
Det er mange problemer med vårt valgsystem: velgerundertrykkelse, vanskeligheter med å registrere seg for å stemme, den ofte tungvinte prosessen med å avgi stemme, de feilaktige mekanismene som brukes til å telle stemmer, de 30 eller 40 sittende representantene som kjører i hver valgsyklus for Kongressen, uten motstand, omorganisering av valgdistriktene, nekte innbyggere i Washington DC stemmeberettiget representasjon i Kongressen, nekte retten til å avgi stemme for president eller et stemmeberettiget medlem av Kongressen til folkene i amerikanske «territorier», som Guam og Puerto Rico, tap av stemmerett for over tre millioner ex-forbrytere og rensing av millioner av ikke-forbrytere fra velgerlistene, og absurditeten i Electoral College, som ser kandidater som George W. Bush og Donald Trump tape den populære stemmegivningen, men vinne presidentskapet.
Men disse problemene kan ikke sammenlignes med hindringene som er plassert foran andre partier og uavhengige som organiserer og kjører kampanjer.
De regjerende businesspartiene er seg akutt klar over at de har lite å tilby en desillusjonert offentlighet, annet enn flere kriger, mer innstramminger, mer statskontroll og inntrenging i våre liv, flere skattelettelser for Wall Street og selskapene, og mer elendighet for arbeidende menn og kvinner. De bruker sin kontroll over valgsystemet til å tvinge oss til å velge mellom middelmådigheter som Donald Trump og Joe Biden. Store demokratiske donorer som Lloyd Blankfein sa at de ville støtte Trump hvis Bernie Sanders var Det demokratiske partiets kandidat. De eneste valgbare, levedyktige kandidatene utenfor toparti-strukturen er de veldig rike, som Ross Perot eller Michael Bloomberg, som, som Amato skriver, er i stand til å «kjøpe seg rundt barrierene av begrensninger for tilgang til stemmesedlene og ikke-eksisterende mediedekning».
Velgerne stemmer ikke på hvem de vil. De stemmer mot dem de har blitt trent til å hate. Oligarkiet er i mellomtiden forsikret om at dets interesser er beskyttet.
Ingen republikansk eller demokratisk presidentkandidat har noen intensjon om å stoppe selskapenes plyndring. De vil ikke bremse fossilindustrien eller bekjempe mordet på økosystemet. De vil ikke gjenoppbygge vår forfalne infrastruktur og sviktende utdanningssystem. De vil ikke reformere vårt rovgriske profittbaserte helsevesen eller gjenopprette vår rett til privatliv ved å stanse statlig overvåkning. De vil ikke innføre offentlig finansiering av valg for å dempe de legaliserte bestikkelsene som definerer valgbare embeter. De vil ikke heve minstelønnen. De vil ikke gjøre slutt på våre permanente kriger.
Andre partier og uavhengige, selv om de skulle få valgresultat med ensifrede tall, er en trussel mot foretaksduopolet fordi de støtter reformer, som for eksempel økende skattesatser for selskaper og de rike, som har bred offentlig støtte. De avslører korrupsjonen i et system som, uten finansiering fra milliardærer og foretak, ville kollapse. I nesten alle store spørsmål, krig, handelspolitikk, militarisert politi, undertrykkelse av minstelønn, fiendtlighet mot fagforeninger, tilbakekalling av sivile friheter, store bankers oppblåste økonomiske krav til offentligheten, kredittkortselskaper, store legemiddel-selskaper og helsevesenet, er det liten eller ingen forskjell mellom republikanerne og demokratene.
Monolittisk makt forveksler alltid privilegium med moralsk og intellektuell overlegenhet. Det knebler kritikere og reformatorer. Den forfekter bankerotte ideologier, som nyliberalismen, for å rettferdiggjøre sin allmakt. Det fremmer intoleranse og et ønske om autokrati. Disse lukkede systemene gjennom historien, enten de er monarkiske eller totalitære, forvandles til bastioner av grådighet, plyndring, middelmådighet og undertrykkelse. De fører uunngåelig til tyranni eller revolusjon. Det er ingen andre alternativer. Å stemme på Biden og demokratene vil akselerere prosessen. Å stemme på Cornel West vil trosse den.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Chris Hedges:
Cornel West and the Campaign to End Political Apartheid
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
