Indisk-amerikanske bånd midt i nymerkantilisme

0
Modi og og en maskert Biden i Det hvite hus

Statsminister Modis prioritet bør være å minimere omfanget av en konflikt mellom USA og Kina.

Av M. K. Bhadrakumar.

Om mindre enn 10 dager besøker statsminister Narendra Modi USA. Den amerikanske utenriksministeren, Antony Blinken, forutså at «besøket vil feire det dype partnerskapet» mellom de to landene. Når det gjelder innholdet, unntatt alt det vanlige ved et statsbesøk, er USAs fokus på våpeneksport. Det har blitt reist håp om at utover militære øvelser på «strender, landingsplasser, i åkre, i gater og på åsene» (referanse til den berømte uttalelsen til Winston Churchill, o.a.), for å styrke forsvarsberedskapen til å føre krig mot en ubestemt fiende i en ubestemt fremtid, kan Washington være oppmerksom på den langvarige indiske bønnen om å gå inn på samproduksjon av våpen i India og tillate overføring av teknologi.

Hvor langt et begynnende håp vil bli til virkelighet er fortsatt usikkert, men det «stemningsskapende» besøket til USAs forsvarsminister Lloyd Austin i New Delhi gir en pekepinn. Austin er kanskje ikke mye av en kampveteran, men han har enorm erfaring i arbeidet med det militærindustrielle komplekset i USA, etter å ha sittet i styret for våpenprodusenter. «Har penger, vil reise,» for å finpusse den fengende tittelen på Richard Boone TV-serien, ville ha vært Austins kjernebudskap til den indiske regjeringen, polstret opp med den geopolitiske diskursen i forhold til Indo-Stillehavet.

Etter det amerikanske utenriksdepartementets estimering økte salget av amerikansk militærutstyr til utenlandske myndigheter med hele 49 prosent til 205,6 milliarder dollar i 2022–23. Krigen i Ukraina bidro betydelig til å øke virksomheten. Faktisk, i henhold til låne-og-leie-avtalen, forventes Ukraina å betale for de amerikanske våpnene som blir levert. Dessuten får NATO-allierte som overførte sine eksisterende lagre av utdaterte våpen fra den kalde krigen til Ukraina erstatninger med nyproduserte amerikanske våpen.

I bunn og grunn gjenstår imidlertid spørsmålet hvor mye man vil oppnå når det gjelder den bilaterale handelen, investeringene, teknologioverføringen og så videre gjennom Modis besøk til USA. Her er dessverre signalene fra den ‘nye Washington-konsensusen’ nedslående. En tale ved Brookings Institution i slutten av april av president Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan ble knapt registrert blant de indiske kommentarene. Han erklærte nasjonal sikkerhet og industripolitikk som ledestjerne for amerikansk handel, mens han gikk radikalt bort fra den markedsorienterte, nyliberale ‘Washington-konsensusen’ og påberopte seg ny-merkantilistiske retningslinjer. Derfor er industripolitikk essensielt for å utløse innovasjon i forsømte sektorer; tunge direkte amerikanske subsidier og indirekte subsidier gjennom importbeskyttelse er nødvendig for å tiltrekke seg private investeringer; tollkutt er ikke på bordet; bestemmelser om markedsadgang er uaktuelt; et regelbasert handelssystem som respekterer markedsprinsipper under WTO er ikke en prioritet. I hovedsak er det «America First» – å snu ryggen til frihandel og globalistisk politikk og fokusere på å bringe tilbake produksjonsjobber. Høres kjent ut? Ja, Sullivan mante frem spøkelset til et uthulet amerikansk hjerteland – noe som hjalp Donald Trump til å vinne presidentskapet i 2016.

Det er et sikkert veddemål at mellom nå og det amerikanske presidentvalget i november 2024 i det minste, er kompasset satt: Biden-administrasjonen har ingen interesse av å være en imøtekommende økonomisk partner og marked. Likevel skjer dette på et tidspunkt da den siste nyheten er at eurosonen, ledet av Tyskland, synker ned i depresjon. Hvis USA kan ha et steinhjerte i forhold til strevet til sine nærmeste allierte, hva kan India forvente?

Hvilken optikk formidler dette? Faktisk vil Sullivans synsfelt få USAs partnere til å være ekstremt forsiktige med de perverse veksteffektene av USAs proteksjonistiske politikk. Dette er spesielt nedslående for den grunnleggende åpenheten i økonomisk utvikling i den asiatiske regionen, inkludert India, hvor høy vekst bare er bærekraftig med tilgang til internasjonale markeder og investeringer. På den annen side, som Biden, går Modi inn i en valgsyklus, og Indias svar vil også bli påvirket av innenriks politisk press. Utfordringene «nedenfra» inkluderer oppfordringer til større omfordeling, for å forlate eksportdrevne politiske økonomier til fordel for større innenlandsk forbruk og for mer oppmerksomhet på fattigdomsbekjempelse. Dessuten står regjeringen også overfor utfordringen med å integrere bredere politiske bevegelser – for eksempel bøndenes kamper. Responsen på disse utfordringene vil også variere fra forsøk på større inkludering til mobilisering av vertikale lojaliteter som distraherer oppmerksomheten og vil forsøke å fortrenge materielle klager gjennom politisering av rase, religion, kaste osv. Voldssyklusen i Manipur bærer vitnesbyrd om det politiske dilemmaet.

Videre sliter den asiatiske regionen med mer enn en forbigående eskalering i konkurransen mellom stormakter. For India er det spesielt utfordrende å takle endringene i maktbalansen i Øst-Asia, ettersom den er uløselig viklet sammen med den uløste grensestriden med Kina og de eksplosive nasjonalistiske følelsene som kompliserer løsningen av forskjeller og tvister rasjonelt fra et langsiktig perspektiv. I løpet av de siste tre tiårene har den asiatiske regionen hatt fremgang gjennom økt integrasjon i en kinesisk-sentrert regional økonomi, mens USAs sikkerhetsrolle begrenset de begynnende bekymringene til de regionale statene over enhver asymmetrisk gjensidig avhengighet. Men denne delikate likevekten er i endring og den gamle strategien vil ikke ha noen relevans i tiden fremover,

I motsetning til dette er den amerikanske sikkerhetsrollen også under press, hva med det strukturelle skiftet på grunn av økningen i kinesisk militær og teknologisk kapasitet, samt utsiktene til å måtte føre en tofrontskrig. Modis høyeste prioritet burde være å minimere muligheten for at en konflikt mellom USA og Kina kan utspille seg i den indiske økonomien.


Denne artikkelen av M. K. Bhadrakumar ble først publisert i den indiske avisa The Tribune:

Indo-US ties amid neo-mercantilism

Forrige artikkelImmunintoleranse etter flere doser mRNA
Neste artikkelNATO følger nervøst den ukrainske motoffensiven
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.