oss 100 kroner!
Den politiske klassen i Tyskland er rystet over funnene i en YouGov-måling som ble publisert fredag om at 20 prosent av de tyske velgerne ville gi sin stemme til ytre høyre-partiet AfD (Alternativ for Tyskland), noe som gjør det til det nest sterkeste partiet bak sentrumhøyre-partiet CDU (28%) og foran kansler Olaf Scholz sitt SPD (19%). Det er ingen tvil om at det er et politisk jordskjelv.
Av M. K. Bhadrakumar.
Gitt Tysklands proporsjonale representasjonssystem – som er ulikt USA eller Storbritannia hvor all politikk er skjør, men er beskyttet av førstemann-forbi-stolpen-stemmesystemet – er det rimelig å anslå at den nåværende «trafikklys»-koalisjonen mellom sentrum-venstre SPD, De Grønne (som fikk 15%) og de nyliberale Fridemokratene eller FDP (7%) ikke lenger har mandat til å styre, etter bare halvannet år i posisjon.
Ved valget til Forbundsdagen i 2021 fikk SPD 25,7%, FDP 11,5% og Miljøpartiet De Grønne 14,8% av stemmene. Dette bratte fallet til koalisjonen på bare 18 måneder innfører en politisk usikkerhet på et tidspunkt hvor økonomien er i dyp resesjon, Ukraina-krigen er ved et vippepunkt og fremveksten av det høyreekstreme AfD, som for øvrig dekker hele høyre spekter fra demokratiske nasjonalister til nynazister, betyr i seg selv et banebrytende skifte i tysk politikk siden andre verdenskrig, med viktige konsekvenser.
20 % er en viktig terskel i en fragmentert politisk situasjon som i Tyskland, og det er politiske observatører som setter AfDs ytre potensial på rundt 30 prosent. Så langt har en koalisjon med AfD vært et tabu for de to mainstream-partiene CDU og SPD. I utviklingssituasjonen står CDU overfor et Hobsons valg (et fritt valg der det i virkeligheten ikke er noen alternativer, o.a.) – en tilbakevending til «den store koalisjonen» med SPD (som det ikke er noen appetitt på, gitt de elendige erfaringene fra perioden 2005–2009 og fra 2013–2021 under kansler Angela Merkel.) Alternativet vil være en koalisjon med ytre høyre AfD, som muligens kan bli uunngåelig på et tidspunkt.
I europeisk politikk generelt er dette den rådende trenden – høyreekstreme som kommer inn fra kulden. Det skjedde nylig i Sverige og skjer nå i Finland. Poenget er at AfD er på rulle nå, og når de først bryter gjennom glassbarrieren på 20 prosent, vil det bli stadig mer vanskelig for sentrumspartiene å ekskludere dem fra mainstream-politikken som koalisjonspartner.
Resesjonen i Tyskland forventes å bli lang, noe som garanterer at på kort sikt i det minste, fungerer den økonomiske syklusen til AfDs fordel. Innvandring er et annet problem som bidrar til AfDs støttegrunnlag. Ifølge offisielle tall økte antallet asylsøknader i Tyskland med 80 prosent mellom januar og mars 2023 sammenlignet med samme periode i fjor.
To andre saker som hisser opp opinionen er misnøye av Scholz’ støtte til Ukraina og raseri over energipolitikken hans. Scholz og SPD har posisjonert seg på Ukrainas side. Dette er en endring i tysk politikk, og problemet fortsetter å splitte folk. AfD, som er euroskeptisk og går inn for forbedrede forhold til Russland, utnytter det faktum at rundt en tredjedel av tyskerne ikke er enige i Scholz sin Ukraina/Russland-politikk.
Betyr dette noe? Det gjør det. Med økonomien i resesjon – og det at Tyskland drar hele eurosonen med seg – så vil den økte oppslutningen om AfD sannsynligvis dempe entusiasmen for å helle mer penger og materiell inn i Ukraina. For eksempel støtter bare 28 % av de som svarte i den siste undersøkelsen leveranse av tyske jagerfly til Ukraina. I følge en Deutsche Welle-rapport: «Samlet sett er støtten til våpenleveranser til Ukraina synkende, bare et mindretall mener at våpenleveransene bør trappes opp. Oppfordringen til diplomati øker: 55 % sier nå at den tyske regjeringen bør forsøke å få til forhandlinger for å få slutt på kampene.»
På samme måte er det en økende polarisering av synspunkter blant tyskere om deres «europeiske» identitet. Som en kommentator påpekte, er det kanskje bare en numerisk tilfeldighet at de 18 % som er helt uenige i forestillingen om en europeisk identitet, er det samme antallet som de nåværende meningsmålingene for AfD. Mer sannsynlig er det en overlapping. Paradoksalt nok øker antallet eurofober og euroskeptikere, og sistnevnte har en tydelig fordel på 56 prosent over 41 prosent eurofober! Dette kan til slutt sette EU i en felle, ettersom liten støtte til EU gjør det vanskeligere for medlemslandene å gå med på videre integrasjon, og likevel er det nødvendig med ytterligere integrasjon for å gjøre EU mer vellykket. Det store bildet er at den typen EU-integrasjon gjennom bakdøren som har skjedd, kanskje ikke fungerer lenger.
AfDs fremtidige potensial er betydelig siden det i Tysklands proporsjonale representasjonsbaserte system ikke trenger å vinne direkte flertall for å styre. På kort sikt er det imidlertid en politisk krise i vente i Tyskland, også forsterket av det faktum at venstresiden krymper og kanskje ikke engang får det minimum på 5 % av stemmene som kreves for å komme inn i neste parlament. Når det gjelder De Grønne, sitter de også fast i gjørme, med sitt rykte svekket av en nepotismeskandale, som vil ha langsiktige virkninger (siden De Grønne er et tett sammensveiset samfunn og de vil heretter slite med å bruke den kraften som ligger i moralske argumenter, noe som har vært et nøkkelelement i deres politiske fremvekst.)
Dessuten, mens de var ved makten trakk De Grønne ut kontakten for atomkraft, og drev Tysklands overgang til fornybar energi opp i en rasende hastighet, noe som gir tilbakeslag blant velgerne. En lov for å tvinge huseiere til å bytte oppvarmingssystem fra olje og gass til varmepumper, fra og med januar neste år, ble en flopp siden kostnadene for husholdningene potensielt er lammende – de varierer mellom £15000 – £40000, avhengig av størrelsen på huset. Fattigere huseiere er stort sett lavere middelklasse, og de er tilfeldigvis også den delen av velgermassen som er mest åpen for ytre høyre.
Det er nok å si at De Grønne i en overskuelig fremtid ikke kommer til å være i stand til å erstatte de tradisjonelle partiene. Dermed åpner det seg et stort gap i det ideologiske landskapet i det politiske sentrum. Det går i en slik retning at AfD på et tidspunkt kan bli uunnværlig for å danne en føderal regjering i Berlin.
Alt snakk om at Tyskland er den neste supermakten ved siden av Kina har forsvunnet. Det virker som en fjern drøm nå. Europas kraftsenter er i grus. Ukraina-krisen ødela festen. Men så må den tyske regjerende eliten i stor grad klandres for det, etter å ha spilt en tvilsom rolle i Ukraina helt siden regimeskiftet i 2014 – spesielt i planen for å undergrave Minsk-avtalene som så for seg regional autonomi for Donbass i et føderalt Ukraina.
I bunn og grunn har de tyske elitene ikke vært i stand til eller villige til å finne ut at deres lands økonomi og nasjonens velstand har blitt bygget på de billige grenseløse energiforsyningene fra Russland og potensialene til det voksende russiske markedet for Tysklands høyteknologiske industri. Nå får de kjenne smaken av den retten de har gjort i stand.
