oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Vestens kryptiske eller hånende bemerkninger som tviler på Kreml-uttalelsen om det mislykkede ukrainske forsøket på å myrde president Vladimir Putin, trekker ikke fra det faktum at Moskva ikke har noen grunn i verden til å lage en så alvorlig påstand som har ført til nedskaleringen av feiringen av Seiersdagen 9. mai, som er et triumføyeblikk i hele den russiske historien, spesielt nå når den på egenhånd kjemper mot gjenoppblomstringen av nazistenes ideologi i Europas politiske landskap.
Den skarpheten som USAs utenriksminister Antony Blinken avkreftet Kreml-påstanden med, avslører kanskje spillet. Det ligger i neocon-DNAet å dukke i slike definerende øyeblikk. Når det er sagt, forutsigbart nok distanserte Blinken også Biden-administrasjonen fra angrepet på Kreml.
Tidligere gjorde også lederen av Joints Chiefs of Staff General Marks Milley noe lignende i et intervju med magasinet Foreign Affairs og fraskrev seg på forhånd ethvert ansvar for den kommende ukrainske «motoffensiven». Dette er Biden-administrasjonens nye refreng – hør ikke noe ondt, si ikke noe ondt. Ikke mer snakk om å støtte Kiev hele veien «uansett hva som trengs» – som Biden pleide å si ad nauseam (til det kvalmende, o.a.).
Kjernen i saken er at Kievs mye omtalte «motoffensiv» sliter tungt midt oppe i en utbredt vestlig prognose om at den er skjebnebestemt til å bli en fuktig kinaputt. Det bemerkelsesverdige med den fremtredende podcasten fra Foreign Affairs denne uken med general Milley er også hans usikkerhet om utfallet. Milley nektet til og med å være kategorisk på om Kiev i det hele tatt ville lansere sin «motoffensiv»!
Det er et stort dilemma i dag når hele den vestlige fortellingen om et russisk nederlag står avslørt som en pakke med løgner, og ved siden av har myten om Kievs militære dyktighet til å bekjempe den overlegne militærmakten til en supermakt fordampet som dugg for solen. Det ukrainske militæret blir systematisk malt til støv. I virkeligheten har Ukraina blitt et åpent sår som raskt blir til koldbrann, og det er lite tid igjen til å brenne av såret.
I mellomtiden rives Kiev-regimet opp av fraksjonisme. Det er mektige klikker som er uvillige til fredssamtaler med Russland med mindre Moskva kapitulerer og i stedet ønsker en eskalering slik at vestmaktene forblir dratt inn i krigen for alvor. Og selv etter Boris Johnsons avgang har de støttespillere i Vesten.
Den militante klikken som er forankret i maktstrukturen i Kiev kunne godt ha vært gjerningsmennene til denne farlige provokasjonshandlingen rettet mot Kreml med en skjult agenda om å utløse en russisk gjengjeldelse.
Fra Blinkens innholdsløse bemerkning ser det ut til at de nykonservative i Biden-administrasjonen ledet av Victoria Nuland ikke er i humør til å tøyle de verste villmennene i Kiev heller. Når det gjelder Europa, har det også mistet stemmen.
Dette vil sannsynligvis dukke opp i historiebøkene som en historisk fiasko for den europeisk ledelsen. I kjernen av dette ligger det paradokset at det ikke er Frankrike, men den tyske regjeringen som har stilt seg nærmere USA i Ukraina-krigen og risikerer en «epoke av indre europeisk konfrontasjon.»
Også på andre måter er dette skjebnesvangre tider, der rommet for politisk handling allerede krymper i Frankrike og Italia og er svært svekket selv i Tyskland i kjølvannet av pandemien, krigen og inflasjonen. Viktigere er at dette bare delvis er en økonomisk historie, ettersom nedgangen til sentrum og avindustrialiseringen i Europa er nært beslektet og den sosiale veven som holdt sentrum oppe har revnet.
Tyskland, Europas kraftsenter, har vært relativt heldige så langt. Landet tjente på billig arbeidskraft fra Øst-Europa og billig gass fra Russland. Men det er over nå, og nedgangen i tysk industri er forutsigbar. Når samfunnet fragmenterer, fragmenteres også det politiske systemet, og det vil kreve stadig større innsats for å styre slike land. Tyskland og Italia har trepartikoalisjoner, Nederland har fire partier, Belgia har en syv-parti koalisjon.
Foreløpig har hardlinerne i Kiev-regimet satt farten på hendelsene, og europeere vil saktmodig følge etter. Men det er en «kald trekk i rommet» – for å låne ordene til Judie Foster i skrekkfilmen Nattsvermeren da Anthony Hopkins forvandlet seg på et blunk til Hannibal Lecter.
Dette er uten tvil et avgjørende vippepunkt. Det klønete forsøket på å ta Putins liv forrykker kaleidoskopet til det ugjenkjennelige. Den eneste trøstende tanken er at Kreml-ledelsen ikke kommer til å bli drevet av følelser. Den avmålte Kreml-reaksjonen ser man fra uttalelsene fra den russiske ambassadøren til USA, Anatoly Antonov:
«Hvordan ville amerikanerne reagert hvis en drone traff Det hvite hus, Capitol eller Pentagon? Svaret er åpenbart for enhver politiker så vel som for en gjennomsnittsborger: straffen ville ha vært hard og uunngåelig.»
Ambassadøren fortsatte med å understreke bunnlinjen: «Russland vil svare på dette uforskammede og formastelige terrorangrepet. Vi svarer når vi anser det som nødvendig. Vi vil svare i samsvar med vurderingene av den trusselen som Kiev utgjorde for ledelsen i landet vårt.»
Ikke regn med noen lett forutsigbar spontanreaksjon. Ikke desto mindre må nedtrappingen av seiersdagsfeiringen på selve Den røde plass ha vært en vanskelig avgjørelse. Seiersdagen 9. mai er den viktigste høytiden i Russland når offentligheten og staten kommer sammen i en patriotisk feiring der folk minnes familiemedlemmer som ofret livet for å beseire nazismen.
Mange av dagens innslag – parader, sanger og minneøvelser – dateres tilbake til sovjettiden. Seiersdagen er den eneste store helligdagen som overlevde overgangen til det post-sovjetiske Russland. I et land som mistet mange av sine idoler og heroiske prestasjoner med oppløsningen av Sovjetunionen, forble triumfen over nazismen en kilde til enorm kollektiv og personlig stolthet.
Men Putins hender er bundet når landet er i raseri og krever gjengjeldelse, som det fremgår av kommentarene til den tidligere russiske presidenten og nåværende nestleder i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev: «Etter dagens terrorangrep er det ingen alternativer igjen bortsett fra den fysiske elimineringen av Zelensky og hans klikk.»
Når det gjelder Zelensky, forlot han ganske enkelt Kiev og dro til Helsinki – og til Haag deretter, og ankommer Berlin 13. mai på et statsbesøk – han merket faren kanskje. Skjebnen til Zelensky-regimet virker å være beseglet. Zelensky minner oss om den mytiske vandrende jøden, som hånet Jesus på vei til korsfestelsen og deretter ble forbannet til å gå på jorden til The Second Coming. (Forfatteren viser her til diktet The Second Coming av William Butler Yeats som er en apokalyptisk visjon der verdensordenen oppløses og en ny kraft reiser seg, o.a.)
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
