oss 100 kroner!
I stormaktskonkurransen henger alt sammen: Usikre forhandlinger mellom Russland og NATO om Ukraina kan bli påvirket av Tyrkias eventuelle vending etter valget og Syrias tilbakevending til Den arabiske liga.
The Cradle, 9. mai 2023.
Vest-Asia er en region som for tida opplever stor geopolitisk aktivitet. Nylig diplomatisk innsats, initiert av Russland og overvåket av Kina, sikret en lenge unnvikende iransk og saudiarabisk tilnærming, mens Syrias tilbakekomst til Den arabiske liga har blitt ønsket velkommen med stor fanfare. Den diplomatiske bølgen signaliserer et skifte bort fra den keiserlige «splitt og hersk»-taktikk som har blitt brukt i flere tiår for å skape nasjonale, stammemessige og sekteriske kløfter i hele denne strategiske regionen.
Proxy-krigen i Syria, støttet av imperiet og dets terrorister – inkludert okkupasjon av ressursrike territorier og massetjuveri av syrisk olje – fortsetter å rase til tross for at Damaskus har fått overtaket. Denne fordelen, svekket de siste årene av en floke av vestlige økonomiske drapssanksjoner, vokser nå eksponentielt: Den syriske staten ble ytterligere styrket av Irans president Ebrahim Raisis nylige offisielle besøk – som lovet å utvide bilaterale bånd – like før Syria kom tilbake til Den arabiske liga.
«Assad må gå» – et meme snytt rett ut av kollektiv vestlig hybris – gikk til slutt ikke. Til tross for imperiets trusler kom de arabiske statene som hadde forsøkt å isolere den syriske presidenten tilbake for å prise ham på nytt, anført av Moskva og Teheran.
Syria er mye diskutert i informerte kretser i Moskva. Det er en slags konsensus om at Russland, som nå er opptatt med «alt eller ingenting» proxy-krigen mot NATO, for øyeblikket ikke vil være i stand til å innføre en syrisk fredsløsning, men det utelukker ikke at saudierne, iranerne og tyrkerne fronter en russiskledet avtale.
Hadde det ikke vært for den aggressive oppførselen til Straussianske neo-cons i Washington kunne en omfattende multiterritoriell fred blitt oppnådd, inkludert alt fra Syrias suverenitet, til en demilitarisert sone i de russiske vestlige grenselandene, stabilitet i Kaukasus, og en grad av respekt for internasjonal lov.
Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik avtale blir realisert, og i stedet vil situasjonen i Vest-Asia sannsynligvis forverres. Dette skyldes blant annet at Nord-Atlanteren allerede har flyttet fokus til Sør-Kinahavet.
En umulig «fred»
Det kollektive vesten ser ut til å mangle en avgjørende leder, med en Hegemon (altså USA, o.a.) som for tida «ledes» av en senil president som er fjernstyrt av en flokk med veldresserte krigshissere. Situasjonen har utviklet seg til et punkt hvor den mye hypede «ukrainske motoffensiven» faktisk kan være opptakten til en ydmykelse av NATO som vil få Afghanistan til å se ut som Disneyland i Hindu Kush.
Utvilsomt kan det være noen likheter mellom Russland-NATO nå og Tyrkia-Russland før mars 2020: begge sider satser på et avgjørende militært gjennombrudd på slagmarka før de setter seg ved forhandlingsbordet. USA er desperat etter det: selv det 20. århundrets «Oracle» Henry Kissinger sier nå at med Kina involvert, vil det bli forhandlinger før slutten av 2023.
Til tross for at alt haster, ser det ikke ut til at Moskva har det travelt. Dens viktigste militærstrategi, som vi har sett i Bakhmut/Artemyovsk, er å bruke en kombinasjon av snegleteknikken og hakkemaskinen. Det endelige målet er å demilitarisere NATO som helhet i stedet for bare Ukraina, og så langt ser det ut til å fungere strålende.
Russland er med på lang sikt, og forventer at en dag vil det kollektive vesten ha et «Eureka!»-øyeblikk og innse at det er på tide å forlate brettet.
La oss nå anta, ved et guddommelig inngrep, at forhandlinger ville starte om noen måneder, med Kina involvert. Både Moskva – og Beijing – vet at de rett og slett ikke kan stole på noe Hegemonen sier eller signerer.
Dessuten har USAs avgjørende taktiske seier allerede vært avgjørende: Russland ble sanksjonert, demonisert og skilt fra Europa, og EU sementerte seg som en deindustrialisert, ubetydelig tredjerangs vasall.
Forutsatt at det er en forhandlet fred, vil den uten tvil minne om en Syria 2.0, med et massivt «Idlib»-ekvivalent rett utenfor Russlands dør, noe som er noe helt uakseptabelt for Moskva.
I praksis vil vi ha Banderista-terrorbanden – den slaviske versjonen av ISIS – fritt til å streife rundt i den russiske føderasjonen med bilbombing og kamikaze-droner. Hegemonen vil være i stand til å slå proxy-krigen av og på etter ønske, akkurat som den fortsetter å gjøre i Syria, Irak og Afghanistan med sine terrorceller.
Sikkerhetsrådet i Moskva vet godt, basert på Minsk-farsen som er innrømmet selv av den tidligere tyske kansleren Angela Merkel, at dette vil være Minsk på steroider: Kiev-regimet, eller rettere sagt post-Zelensky-regimet vil fortsette å være væpnet til døde med splitter nye NATO-triks.
Men så er det andre alternativet – der det ikke er noe å forhandle om – like illevarslende: en evig krig.
Sikkerhetens udelelighet
Den virkelige avtalen som skal forhandles frem er ikke «bonde i spillet» Ukraina: det er sikkerhetens udelelighet. Nøyaktig hva Moskva på fornuftig vis prøvde å overbevise Washington om via disse brevene sendt i desember 2021 .
I praksis er det som Moskva for tida gjør realpolitikk: å banke NATO på slagmarka til de er svekket nok til å akseptere en strategisk militær operasjon (SMO). SMO vil nødvendigvis omfatte en demilitarisert sone mellom NATO og Russland, et nøytralt Ukraina, og ingen atomvåpen stasjonert i Polen, Baltikum eller Finland.
Men gitt at Hegemonen er en synkende supermakt og «ikke-avtaledyktig», er det usikkert om noe av dette vil holde, spesielt med tanke på Hegemonens besettelse av uendelig NATO-ekspansjon. «Ikke avtaledyktig» (недоговороспособны) er et begrep russiske diplomater laget for å beskrive sine amerikanske kollegers manglende evne til å holde seg til enhver avtale de signerer – fra Minsk til Irans atomavtale.
Denne giftige blandingen blir enda mer kompleks med introduksjonen av den tyrkiske vektoren.
Den tyrkiske utenriksministeren Cavusoglu har allerede gjort det klart at dersom president Recep Tayyip Erdogan beholder makten i presidentvalget vil Ankara verken innføre sanksjoner mot Russland eller bryte Montreux-konvensjonen, som forbyr passasje av krigsskip til og fra Svartehavet i krigstid.
Risiko for et geopolitisk skift i Ankara
Erdogans viktigste sikkerhets- og utenrikspolitiske rådgiver, Ibrahim Kalyn, har treffende påpekt at det ikke er noen krig mellom Russland og Ukraina; snarere er det en krig mellom Russland og vesten med Ukraina som stedfortreder.
Dette er grunnen til at det kollektive vesten er tungt investert i en «Erdogan must go»-kampanje, som er overdådig finansiert for å drive en merkelig koalisjon inn i presidentsetet. I tilfelle den tyrkiske opposisjonen vinner – og betalingen deres til Hegemon begynner – kan sanksjoner og brudd på Montreux komme på banen igjen.
Men Washington kan vente seg en overraskelse. Den tyrkiske opposisjonslederen Kemal Kilicdaroglu har antydet at det vil være en mer eller mindre fortsatt balansert posisjonering av Ankaras utenrikspolitiske balanse, mens noen observatører mener at selv om Erdogan blir kastet ut, vil det være grenser for Tyrkias vending tilbake mot vest.
Erdogan, som tjener på statsapparatet og hans enorme nettverk av klienter, går full rulle for å sikre gjenvalg. Først da kan han gå over fra å hele tida sikre sine innsatser til å bli en ekte aktør i eurasisk integrasjon.
Ankara under Erdogan, slik det står, er ikke pro-russisk. I hovedsak prøver Tyrkia å tjene på begge sider. Tyrkerne selger Bayraktar-droner til Kiev, har inngått militæravtaler, og investerer samtidig, under kappen til de «tyrkisktalende» statene, med separatisttendenser på Krim og i Kherson.
Samtidig trenger Erdogan sårt russisk militær- og energisamarbeid. Det er ingen illusjoner i Moskva om «Sultanen» eller om hvor Tyrkia går. Hvis Ankaras geopolitiske vending er fiendtlig, er det tyrkerne som vil ende opp med å miste førsteklasses seter i det eurasiske høyhastighetstoget – fra BRICS+ til Shanghai Cooperation Organization ( SCO ) og alt mellom det.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
