oss 100 kroner!
«Hva skjer med helse og demokrati når verdens rikeste selskaper er globale helseaktører?» spurte man i Aftenposten innsikt i mars 2022.
Videre står det:
«Det er altså ikke alle som er like begeistret for det formelle samarbeidet mellom FN og verdens rikeste i WEF. Mer enn 400 organisasjoner og 40 internasjonale nettverk signerte i bakkant av avtaleinngåelsen et åpent brev til FN med klar beskjed om at dette ‘delegitimerer verdensorganisasjonen og svekker statenes rolle i den globale beslutningstakingen. Denne privilegerte tilgangen vil undergrave FNs mandat i tillegg til uavhengigheten, upartiskheten og effektiviteten når det gjelder å stille selskaper til ansvar’.»
Det går ikke lenger an å benekte at WHO er hovedsakelig drevet av et knippe private superrike aktører som kan ha egen vinning som hovedagenda foran helse.
Norske myndigheter sier ja, men det skal ikke snakkes om
I forgårs publiserte Subjekt et innlegg fra Hege Nordèn i foreningen Lov og helse som spør hvorfor vi ikke har mer debatt i her til lands om at Norge allerede har gitt tilsagn til en traktat som sikrer at WHO kan gi generaldirektør Tedros Ghebreyesus «nærmest eneveldig makt hvis det erklæres pandemi».
Det er opp til Tedros selv å bestemme hva som er krise. Noe vi så da han «…på egen hånd erklærte apekopper for allmennfarlig smittsom sykdom våren 2022, imot den rådgivende komiteens avstemning…»
Med andre ord kunne en enkeltperson overstyre fagfolkene og si at; «vi har krise likevel, selv om dere sier noe annet».
Den nye traktaten sier altså at Tedros får definere hva som er krise. Og hvis vi har “krise” får han nesten ubegrenset makt. Ikke Tedros selvsagt, men «gutteklubben grei» som står bak ham. WEF og gjengen.
Det betyr at vi legger til rette for “krisehåndteringssamfunnet” som vi med siste tre års erfaring bør anta skal overstyre demokratiske prinsipper i stort omfang fordi vi konstant er i «krise».
Vi vet fra før at allerede i januar 2022 hadde formuene til verdens ti rikeste økt mer under coronapandemien enn de siste 14 årene til sammen. Så at rikmannsklubben har egeninteresse av å skape/”gi fart på” kriser, bør det ikke lenger være tvil om.
Det betyr at private oligarker overtar styringen i verden, og Norske myndigheter og medier tier om at traktaten som muliggjør dette snart er i mål.
Eksempel på at mediene forsøker å tie vanstyrslig og oligark/filantrop-drevet “krisehåndtering” ihjel så vi da den internasjonale Spotlightkonferansen gikk av stabelen i Stavanger Hall med 300 deltakere fra mange land, som omhandlet nettopp dette, og lokalavisen Stavanger Aftenblad (Schibsted) ikke dekket det til tross for internasjonal debatt etter at parlamentmedlemmer fra Sverige og Storbritannia hadde deltatt.
Dette er ekte fascisme
Kjerneelementet i fascistiske regimer var korporatisme; at de private (korporativene, i dag NGOer) overstyrte politikere, overtok akademia, skolesystemet, medier og byråkratiet.
Annet kjennetegn ved fascismen var at den var autoritær og totalitær. Noe vi også ser mer av i «krisehåndteringssamfunnet».
Videre at ganske absurde nyheter gikk på repetisjon i et samlet mediekorps. såkalt propaganda. Dette ser vi i dag, og kjennetegner en «elite» som forsøker å «prente inn» noe, og at mediene sentralsyres (NTB osv.)
Overdrevet identitetsfokus og identitetspolitikk er vanlig i totalitære regimer for å splitte befolkningen, sørge for at fokuset ikke er mot makten, men mot hverandre, å lage et offerhierarki, og innføre «ondskapen» i forkledning som godhet og hensyntakelse for minoriteter.
Det samme kan man si om dagens kanselleringskultur, sensur, sensitivitetslesing av bøker for ikke å krenke, historieforfalskning, selvsensur og skam. Det innføres i godhetens drakt.
Nasjonalismen er byttet ut med globalisme. Man har bare satt seg høyere ambisjoner, og gjør det globalt denne gang.
Man forsøker på de latterligste måter å brunbeise dissidenter som ser faresignalene. Men tror Paul Joseph Goebbels hadde vært rimelig fornøyd med dette kjente propagandatrikset; at man anklager motparten for det man selv er skyldig i.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Kjetil Tveit.
