Hvordan WHO ble tatt til fange

0

Privat kapital har enormt stor innflytelse.

Av Thomas Fazi, 6. mars 2023.

Thomas Fazi.

Verdens helseorganisasjon hadde en forferdelig pandemi. WHO blir stadig angrepet for sin rolle i folkehelsekatastrofen, og i forrige uke kom en ny skandale: hypotesen om laboratorielekkasje, som WHO nådeløst forsøkte å slå ned, ble akseptert som den mest sannsynlige forklaringen på koronaviruset.

Organet som har til oppgave å verne om folkehelsen, var imidlertid uberørt av kritikken. Vi får nå vite at WHO er i ferd med å gjennomføre et stille kupp som, hvis det lykkes, vil gi organisasjonen enda mer omfattende makt til å intervenere i nasjonalstatenes anliggender.

Da WHO ble opprettet, etter andre verdenskrig, som et byrå under De forente nasjoner, hadde det som mål å fremme «gleden av den høyest oppnåelige helsestandarden» over hele kloden – der helse ble forstått, avgjørende, som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller skrøpelighet». Det var med andre ord basert på en forståelse av det faktum at økonomisk og sosial utvikling er grunnleggende faktorer som er avgjørende for helse – et konsept som skulle bli bekreftet i Declaration of Alma-Ata fra 1978.

Som en reaksjon på brutaliteten til totalitære og koloniale regimer fra 1900-tallet – som hadde medført fryktelige tilfeller av medisinsk misbruk – understreket WHO også viktigheten av å demokratisere medisinen ved å sette lokalsamfunn og enkeltpersoner til å styre sin helse gjennom å fremme nærhet og styrke primærhelsetjenesten. Under dette demokratiske og rettighetsbaserte rammeverket oppnådde WHO flere bemerkelsesverdige prestasjoner, ikke minst utryddelsen av kopper.

Men fra åttitallet og utover begynte ting å endre seg. Inntil da hadde organisasjonen stolt på bidragene fra medlemslandene for å finansiere sitt vanlige budsjett. I 1982 stemte imidlertid World Health Assembly, WHOs beslutningsorgan, for å fryse budsjettet – under press fra Reagan-administrasjonen, som så på WHO som en sosialistisk anlagt, uansvarlig organisasjon som arbeider mot amerikanske interesser. Dette ble fulgt av USAs beslutning fra 1985 om å holde tilbake sitt bidrag, delvis som en protest mot «Essential Drug Program», som oppmuntret utviklingsland til å utvikle sin egen kapasitet til å produsere essensielle medisiner, i stedet for å stole på vestlige legemiddelfirmaer. Det var ikke rart at ledende USA-baserte farmasøytiske selskaper var uvillige.

Som et resultat av dette ble organisasjonen tvunget til i økende grad å stole på å få ekstra budsjettmidler fra «interessenter»: ikke bare regjeringer og bilaterale og multilaterale byråer (som Verdensbanken), men også private selskaper og bedriftsgivere, inkludert farmasøytiske giganter som GlaxoSmithKline og Novartis. I årenes løp har Bill & Melinda Gates Foundation hevet seg over resten blant de private ekstrabudsjettgiverne: På 2010-tallet var den blitt WHOs nest største giver, og sto for rundt 10 % av alle midler.

Siden frivillige bidrag er øremerket, får giverne i stor grad styre bruken av de midlene de bidrar med, slik Margaret Chan, WHOs tidligere generaldirektør, klaget over for noen år tilbake. Dette har ført til spredning av offentlig-private programmer mer eller mindre uavhengig av resten av WHOs programmer og beslutningsstruktur, slik som Children’s Vaccine Initiative.

«WHOs prioriteringer har utviklet seg tilsvarende, og har gått bort fra samfunnssentrert omsorg til en mer vertikal, varebasert tilnærming», skriver David Bell, en folkehelselege og tidligere WHO-ansatt som spesialiserer seg på epidemipolitikk. «Dette følger uunngåelig interessene og egeninteressene til disse sponsorene.» I stedet for den forebyggende og «holistiske» tilnærmingen til helse som opprinnelig ble fremmet av WHO, som så på helse som et resultat av en lang rekke økonomiske, sosiale og politiske faktorer, har et nytt paradigme sakte dukket opp: en kommersialisert tilnærming til helse, enkeltstående -med fokus på høyteknologiske, stort sett vaksinebaserte løsninger, med spesiell interesse for genetisk konstruert bioteknologi – en framvoksende industri som potensielt er verdt milliarder av dollar.

En avgjørende rolle i dette skiftet ble spilt av Bill Gates. Som WHOs nest største sponsor, utøver Gates en massiv innflytelse over organisasjonen, som selv beundrere av stiftelsen innrømmer. Og han har brukt den innflytelsen til å fremme vaksinedrevne svar på spørsmål om global helse – gjennom WHO så vel som gjennom relaterte offentlig-private partnerskap som GAVI (Vaccine Alliance) og CEPI, også finansiert av Gates. I 2011 snakket Gates i WHO og erklærte: «Alle 193 medlemsland [må] gjøre vaksiner til et sentralt fokus i helsesystemene sine». Året etter vedtok Verdens helseforsamling en «Global Vaccine Plan» som Gates Foundation var medforfatter av, og over halvparten av WHOs totale budsjett går nå til vaksiner.

Hans besettelse av vaksiner burde egentlig ikke komme som en overraskelse. Gates Foundation er sterkt knyttet til den farmasøytiske industrien, og har helt siden opprettelsen eid andeler i flere legemiddelselskaper. Stiftelsens nettsted erklærer til og med ærlig nok en intensjon om å søke «gjensidig fordelaktige muligheter» med vaksineprodusenter. Dette er essensen av det som har blitt kalt filantrokapitalisme – «en kapitalistisk, markedsbasert, profittorientert tilnærming til å løse verdens største og mest presserende problemer». Denne typen bedriftsdrevet tilnærming eksemplifiserer interessekonfliktene som ligger i WHOs avhengighet av uansvarlige private givere som Gates Foundation.

Noen aktivister i det globale sør har spesielt negative syn på konsekvensene for folkehelsen. En ledende menneskerettighetsaktivist i India, Vandana Shiva, sa:

«Gates har kapret WHO og forvandlet den til et instrument for personlig makt som han bruker for det kyniske formålet å øke farmasøytisk profitt. Han har på egenhånd ødelagt infrastrukturen for folkehelse globalt.»

I mellomtiden forklarer Linsey McGoey, professor i sosiologi ved University of Essex, i sin bok No Such Thing as a Free Gift: The Gates Foundation and the Price of Philanthropy hvordan Gates har brukt sin innflytelse over WHO for å forsvare de immaterielle rettighetene til legemiddelprodusenter.

Et avgjørende vendepunkt kom akkurat da WHO i økende grad falt under herredømmet til privat kapital (og Gates spesielt), for da begynte organisasjonen også å utvide sin egen makt. Et sentralt skritt var den tredje revisjonen av dets International Health Regulations (internasjonale helseforskrifter) (IHR) i 2005, i etterkant av SARS-utbruddet i 2002–2004, som for første gang inngikk avtalene, som omfatter et bredt spekter av regler for håndtering av epidemier og pandemier, og som er bindende for alle medlemsland (selv om sistnevnte forble formelt ansvarlig for helsepolitikken).

Dette falt sammen med et bredere press mot overnasjonalisering av helsepolitikk, med overgangen fra «internasjonal» til «global» folkehelse. Selv om de to begrepene kan fremstå som synonyme, indikerer de faktisk to svært forskjellige systemer: mens førstnevnte er forankret i nasjonalstater som de ultimate myndighetene, antyder sistnevnte at regjeringer bare er én (og ikke engang den mest avgjørende) komponenten i av et globalt helsesystem som involverer et bredt spekter av «interessenter» – for eksempel media, private institusjoner og multinasjonale selskaper – med WHO i sin kjerne som den ultimate autoritetens stemme. Dette snudde gradvis forholdet mellom WHO og medlemslandene: samtidig som sistnevntes innflytelse over organisasjonen ble stadig mer overskygget av private interesser, vokste WHOs innflytelse over medlemslandene.

Dette har i løpet av de siste to tiårene ført til framveksten av en massiv global helseindustri som omfatter verdens største farma- og bioteknologiselskaper, globale og nasjonale folkehelseorganisasjoner (først og fremst WHO selv), private filantropier som Gates Foundation, vaksinefokuserte offentlig-private partnerskap som GAVI og CEPI, og transatlantiske planleggingsgrupper-cum-tenketanker som World Economic Forum som viktige mellommenn mellom de ulike aktørene. Disse aktørene har tydeligvis sine egne interesser, uavhengig av hverandre, men i årenes løp har slike interesser kommet til å smelte sammen over behovet for å forberede seg på, og profittmulighetene som ligger i framtidige pandemier — som anses å være alt annet enn uunngåelige.

Pandemien kastet faktisk lys over den krafta den globale helseindustrien har oppnådd i årene fram mot 2020 – og dens innflytelse over WHO. Etter hvert som Covid tok tak, kastet organisasjonen bort sin årelange etablerte posisjon innen pandemihåndtering, sammen med enhver form for evidensbasert vitenskap, til fordel for en helt ny pro-lockdown og vaksinesentrert fortelling – den samme tilnærmingen som ble forfektet, blant andre , av den viktigste private giveren, Bill Gates, som, slik Politico skrev, brukte sin innflytelse til å «kontrollere den globale Covid-responsen». Som en sivilsamfunnsgruppe sa, «outsourcet» WHO effektivt ledelsen av den globale Covid-vaksineutrullingen til Gates.

WHO, for eksempel, spilte en avgjørende rolle i dekningen av hypotesen om laboratorielekkasje. Den forkastet også pandemiplanen for 2019 (som ikke nevnte «lockdown» en eneste gang) for å omfavne og fremme nedstengninger i kinesisk stil. Så langt gikk WHOs ros og forsvar av Kina at de ble kritisert for skjønnmaling. De skapte panikk ved å hevde at Covid var mye dødeligere enn det allerede var kjent for å være. De ignorerte de kjente aldersforskjellene når det gjaldt risiko. Det fremmet test-og-sporing, selv om det tidligere hadde slått fast at «under ingen omstendigheter», uansett hvor alvorlig utbruddet er, bør kontaktsporing tas i bruk, på grunn av dens begrensede effektivitet, men også på grunn av «etiske bekymringer».

WHO fremmet universell maskering, selv om den tidlig hadde erkjent at det ikke fantes noe bevis for fordelene ved en slik praksis. De avviste fordelene med naturlig immunitet for å fremme påstanden om at flokkimmunitet bare kunne oppnås gjennom vaksinasjon. De nektet å erkjenne (inntil april 2021) at SARS-CoV-2 er luftbåren, til tross for rikelig bevis på det motsatte. Og de fremmet sensur av faktisk sanne påstander knyttet til alle de ovennevnte under dekke av å bekjempe desinformasjon – og fremmet faktisk sjølk feilinformasjon og desinformasjon.

Alt dette tyder på en kolossal svikt på WHOs vegne. På den ene sida framhever organisasjonen risikoen som ligger i en ovenfra-og-ned, svært sentralisert og byråkratisert tilnærming til folkehelse – det motsatte av den demokratiske, samfunnsbaserte, nedenfra-og-opp-tilnærmingen som WHO opprinnelig var forkjemper for. På den andre sida er det også en sterk påminnelse om hva som skjer når en institusjon blir fanget av private interesser. Så hvorfor er det planer om å gi WHO enda mer makt?

Les: WHO får diktatorisk makt til å vedta lockdown og vaksinetvang over hele verden

Dette er målet med to avtaler som nå diskuteres. Den første består av et sett med endringer i de eksisterende internasjonale helseforskriftene, et instrument med kraft under internasjonal lov. Den andre er en ny «pandemitraktat» som går i samme retning som IHR-endringene.

IHR-endringene er på et mye mer framskredent stadium, og har en mye større sjanse for å bli godkjent – modifikasjonene vil faktisk ha samme vekt som en ny traktat, men er mye mindre omstridte enn den foreslåtte «traktaten» og krever bare godkjenning 50 % av landene skal tre i kraft. Konsekvensene ville bli vidtrekkende. Disse endringene, som Bell skriver, «er ment å fundamentalt endre forholdet mellom individer, deres lands regjeringer og WHO».

Når det gjelder individuelle rettigheter, foreslår WHO å forlate, også formelt, WHOs forankring til Verdenserklæringen om menneskerettigheter, ved å foreslå at formuleringen som sier at regelverket vil bli implementert «med full respekt for verdigheten, menneskerettighetene og de grunnleggende personers friheter» strykes fra teksten og erstattes med de vage begrepene «rettferdighet, sammenheng, inkludering». Når det gjelder forholdet mellom medlemsland og WHO, har endringene som mål å gi WHO myndighet over stater, ved å foreslå å endre definisjonen av «anbefalinger» fra «ikke-bindende» til (ved å slette) «bindende», og spesifisere at stater vil forplikte seg til å «følge» (i stedet for å «vurdere») anbefalingene fra WHO. Sistnevnte kan omfatte: vaksinepåbud, tiltak som krever bevis på vaksinasjon (vaksinepass), karantene av enkeltpersoner (lockdown), reiserestriksjoner og alle slags helseintervensjoner.

Dessuten er det foreslått en helt ny artikkel der stater «anerkjenner WHO som den veiledende og koordinerende myndigheten for internasjonal folkehelserespons under en bekymringsfull nødssituasjon for internasjonal folkehelse». Dette er spesielt urovekkende hvis det vurderes i sammenheng med en annen endring som utvider definisjonen av hva som utgjør en folkehelsenødsituasjon til å omfatte «alle risikoer som kan påvirke folkehelsen», og tildeler generaldirektøren – i dag Tedros Adhanom Ghebreyesus — den eneste myndigheten til å erklære en nødsituasjon. Det er vanskelig å se hvordan noen kunne vurdere å legge så mye makt i hendene til en enkelt person som en god idé, spesielt med tanke på Ghebreyesus sin mangelfulle respons på pandemien.

Vi bør være veldig bekymret for det maktgrepet som WHO forsøker å skaffe seg – spesielt siden det skjer uten noen offentlig debatt overhodet. Det ville vært bekymringsfullt selv om organisasjonen hadde beholdt sin opprinnelige finansieringsmodell, institusjonelle struktur og underliggende filosofi. Men det er spesielt bekymringsfullt hvis vi tenker på at WHO i stor grad har falt under kontroll av privat kapital og andre egeninteresser. Det ville markere den definitive transformasjonen av global helse til en autoritær, bedriftsdrevet, teknosentrisk affære – og risikere å gjøre Covid-responsen til en plan for framtidan i stedet for en katastrofe som aldri bør gjentas.


Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:

How the WHO was captured

Forrige artikkelKrigsbevilgningene vil koste arbeidsfolk dyrt
Neste artikkelKrigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).