oss 100 kroner!
Denne overskrifta passer for mange personer innen medier, underholdning, og dessverre også på universitetene. Påstanden vil jeg begrunne slik: I Norge og andre rike land er det mulig for de fleste å leve godt; isolert fra fattigdom, undertrykking, krig og vold. Vi får inn dette – på trygg avstand – via nyheter og underholdning. Eller via litt vågal turisme som vi kan briske oss med etterpå. For oss velberga konsumenter er dette dermed – brutalt sagt – «krydder» som gir oss et mindre kjedelig liv! Og for mange som jobber innen medier, kultur og underholdning er det i tillegg levebrød – jo mer grotesk elendighet/vold/undertrykking, jo mer farge- og kontrastrikt «råmateriale» til å fylle aviser, skjermer og filmlerreter.
Hvis du synes dette høres overspent ut, ber jeg deg gjøre et tankeeksperiment: Forestill deg en framtidig verden hvor alle vesentlige samfunnsmessige problemer er løste. Alle har mat, helse, bolig, utdanning, meningsfylt arbeid, innflytelse i sine samfunn. Derfor er det heller ikke krig, fattigdom, undertrykkende regimer. Vitenskap og teknologi brukes til beste for mennesker og natur. Verden gjenreises økologisk. Fornuft og optimisme rår.
Men samtidig er det noe som «mangler»: Det er slutt på ville biljakter og skytedramaer, voldelige ungdomsgjenger, gangsterbander og kokainkarteller. Ingen spektakulære bankran eller fengselsopprør, ikke sex-slaveri eller luksusprostituerte, ikke gerilja mot regjeringshær, ikke krig med kule jagerfly, raketter og stridsvogner, ingen massakrer, langt færre mord og skytevåpen, minimalt med politi og detektiver. Rus uten kriminalitet, kraftig reduksjon i psykiske problemer og familievold – og nesten bare fredelige mannfolk.
I en slik utopi må vi nøye oss med et skarve slagsmål eller sjalusidrap i ny og ne, og noen jordskjelv, orkaner og vulkanutbrudd, pluss idrett og vitenskap – og litteratur, film og teater basert på langt mindre «spennende» råmateriale. Dette må da bli en skrekkelig kjedelig verden? For det aller meste av den farge- og kontrastrike grusomheten som så rikelig strømmer på oss hver eneste dag vil jo være borte!
Hva skal de gjøre på tabloid-desken? Skal de bare vise bilder fra sjakkmesterskap i Dagsrevyen? Hva skal kunstnerne «sjokkere» med? Hva skal Hollywood eller for den saks skyld, cineastene, lage film om? Og hva skal vi glane på når fredagskvelden setter inn?
Jeg har ikke sett noen estetikk-synsere direkte bekymre seg om en slik mulig framtidig råstoffmangel. Men (den i de kretser fortsatt ganske utbredte) ”postmoderne” ideologi gjør det så mye lettere å rettferdiggjøre dagens tilstand. Min kritikk går ikke på at postmodernistene sier at individene og subkulturene er kompliserte og forskjellige, at verden er kaotisk og mangfoldig – alt dette kan man vanskelig motsi dem i. Kritikken går på deres verdirelativisme (”hvem kan vel si hva som er rett og galt – det kommer an på øynene som ser”), og deres nihilisme: «Verden er fragmentert, uforståelig og grusom, og det er lite vi kan gjøre med det, dere – (og så, usagt men tenkt:) men gud så fascinerende den er nettopp på grunn av dette!»
Her ligger den beleilige hund begravet: Estetisering av (følgene av) kaos, grusomhet og urettferdighet – og en tilsvarende vending bort fra handling for å fjerne grunnlaget for slikt. Denne avvisninga begrunnes sjølsagt ikke med hvor kuult det er med vold og terror (sett fra lenestol eller kino-sete), men med noe som er lettere å forsvare: «Opplysningstanken er stein død i dag», «de store fortellingers tid er over» (oversatt: Det er ikke mulig å forene folk om felles samfunnsforståelse og felles mål for endring).
Slikt ble korrekt lære i en del akademisk-kulturelle miljøer på nittitallet. Og på denne fikse ideologiske plattform kan man så med god samvittighet lene seg tilbake og nyte sin kulturkonsumerende gourmet-tilværelse – av retter laget på ferskt og rikelig råmateriale av «beste» kvalitet.
