oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
G7-ledernes uttalelse på 2700 ord om Ukraina, utstedt i Hiroshima etter at toppmøtet deres glattet over det brennende spørsmålet i dag – den såkalte motoffensiven mot de russiske styrkene.
Det er en øredøvende stillhet siden ryktene svirrer om forsvinningen til den øverstkommanderende for Ukrainas væpnede styrker. Det er bemerkelsesverdig at president Vladimir Zelensky selv sørger for å holde seg borte fra Kiev på turné i verdens hovedsteder – Helsinki, Haag, Roma, Vatikanet, Berlin, Paris, London og Jeddah og Hiroshima. Det ser ut til at noe er råttent i staten Danmark.
Da G7-toppmøtet ble avsluttet, kunngjorde lederen av Wagner PMC, Jevgenij Prigozjin lørdag at den russiske operasjonen for å erobre det strategiske kommunikasjonsknutepunktet Bakhmut i Donbass-regionen i Øst-Ukraina har blitt brakt til en vellykket avslutning, og har overvunnet motstand fra mer enn 80.000 ukrainske soldater.
Det er et smertefullt øyeblikk for Zelensky som hadde skrytt for amerikanske lovgivere på Capitol Hill i desember i fjor om at «akkurat som slaget ved Saratoga (i 1777 under den amerikanske revolusjonskrigen), vil kampen for Bakhmut endre banen for vår uavhengighetskrig og for frihet.»
I mellomtiden, for å distrahere oppmerksomheten, snakkes det nå om et subtilt skifte i USAs politikk angående levering av F-16 jagerfly til Ukraina i en ubestemt fremtid. I virkeligheten er det imidlertid ingen som kan si hvordan den parterte ukrainske staten vil se ut når jetflyene ankommer. Ikke overraskende ser det fortsatt ut til at Biden-administrasjonen har to tanker. F-16 er en het vare for eksport; hva skjer hvis russerne skulle blåse dem ut av himmelen med sine høyteknologiske våpen og dermed ødela dens renommé?
Russerne ser ut til å ha konkludert med at intet mindre enn en total seier vil få amerikanerne og britene til å forstå at Moskva mener alvor med de tre målene bak de spesielle militære operasjonene som ikke er omsettelige: sikkerhet og trygghet for det etniske russiske samfunnet og deres rett til å leve i fred og verdighet i de nye territoriene, demilitarisering og de-nazifisering av Ukraina og et nøytralt, suverent, uavhengig Ukraina frigjort fra USAs klør og ikke lenger en fiendtlig nabo.
For man bør ikke være i tvil om at de enestående nivåene av amerikansk fiendtlighet mot Russland bare har herdet Moskvas besluttsomhet. Hvis den angelsaksiske alliansen fortsetter å klatre på eskaleringsstigen, kan den russiske kampanjen godt utvide operasjonen til hele regionen øst for Dnepr-elven. Russerne er i denne krigen på lang sikt, og ballen ligger på den amerikanske banehalvdelen.
Dette bringer tankene hen på en tale i juli i fjor av president Vladimir Putin til den russiske Dumaen. Han sa:
«I dag hører vi at de ønsker å beseire oss på slagmarken. Vel, hva kan jeg si? La dem prøve. Vi har allerede hørt mye om at Vesten ønsker å kjempe mot oss «til siste ukrainer». Dette er en tragedie for det ukrainske folket, men det ser ut til å være dit det er på vei. Men alle burde vite at vi stort sett ikke har startet noe for alvor ennå.»
Vel, den russiske operasjonen har endelig startet «for alvor». Tankegangen bak forsinkelsen er umiskjennelig. Putin understreket i sin tale at Vesten burde vite at jo lenger Russlands spesielle militæroperasjon varer, «jo vanskeligere vil det bli for dem å forhandle med oss».
Derfor er det store spørsmålet om den ukrainske motoffensiven. De russiske styrkene nyter overveldende overlegenhet på alle måter militært. Selv om den harde kjernen av de ukrainske styrkene som ble trent i Vesten og som teller rundt 30-35 000 soldater, klarer å oppnå et «gjennombrudd» i den 950 kilometer lange frontlinjen, hva skjer deretter?
Det som vil følge er et massivt russisk motangrep og de ukrainske soldatene kan bare havne i en brannfelle og lide tap i titusenvis. Hva ville den angelsaksiske aksen ha oppnådd?
Dessuten vil det ukrainske militæret ha utmattet seg selv så grundig at det ikke vil være noe som hindrer de russiske styrkene i å rykke frem mot Kharkov og Odessa. Her ligger paradokset. For fra det tidspunktet vil russerne ikke ha noen å snakke med.
Hvis tidligere amerikansk oppførsel – det være seg Vietnam, Afghanistan eller Irak og Syria – er noe å gå etter, vil Washington ikke gjøre noe. Den kjente amerikanske strategiske tenkeren oberst (i pensjon) Douglas MacGreggor kunne ikke ha formulert ting bedre da han tidligere denne uken sa:
«Jeg kan fortelle deg at Washington ikke kommer til å gjøre noe. Og jeg har alltid advart … vi (USA) er ikke en kontinentalmakt, ikke en landmakt andre steder enn på vår egen halvkule. Vi er først og fremst en romfarts- og maritim makt, omtrent som Storbritannia. Og hva betyr det? Når det går dårlig for oss, seiler vi bort, vi flyr bort, vi drar hjem… Det er det vi alltid gjør. Til slutt drar vi bare. Og jeg tror det er på agendaen nå.»
Den totale tausheten i G7-uttalelsen om den ukrainske motoffensiven er forståelig. G7-uttalelsen må sees i sammenheng med en rapport som dukket opp i Politico på tampen av toppmøtet i Hiroshima. Den siterer høytstående amerikanske tjenestemenn som har utarbeidet en dristig plan for å forvandle krigen i Ukraina til en «frossen konflikt» på lik linje med den koreanske halvøya eller Kashmir.
En tjenestemann i Pentagon sa til avisen at nylige militære hjelpepakker til Ukraina gjenspeiler Biden-administrasjonens «skifte til en langsiktig strategi». Etter sigende snakker amerikanske tjenestemenn allerede med Kiev om karakteren av forholdet deres i fremtiden.
Hovedinnholdet er at hvis tilbudet til Ukraina om medlemskap i NATO blir skrinlagt kan vestlige garantier variere fra en NATO-stil artikkel 5 forsvarsavtale til en Israel-stil våpenavtale med Ukraina, slik at «konflikten vil ende opp et sted mellom en aktiv krig og en frossen stillstand.”
Faktisk begynte G7-uttalelsen å skissere en «europeisering» av Ukraina med reformer, markedsøkonomi drevet av privat sektor og vestlige finansinstitusjoner, og styrke Kievs avskrekkingsevne overfor Russland militært.
Det er ganske utrolig. Knapt har en mangelfull fortelling – om Russlands militære nederlag i Ukraina og avsettelse av Putin – gått opp i røyk, så oppstår en annen fortelling basert på den forenklede forestillingen om at Russland ganske enkelt vil legge seg i stabilt sideleie og passivt se på at USA integrerer Ukraina i det vestlige alliansesystemet for å skape et åpent sår ved Russlands vestlige grenser som vil tappe ressurser i flere tiår fremover og komplisere båndene med nabolandene.
Russlands utenriksminister Lavrovs reaksjon på G7-toppmøtet bekrefter imidlertid at Moskva ikke vil falle i fellen av en «frossen konflikt». Lavrov sa: «Kan du ta en titt på de avgjørelsene som blir debattert og vedtatt på G7-toppmøtet i Hiroshima og som er rettet mot dobbel inneslutning av Russland og Folkerepublikken Kina?»
«Målet ble kunngjort høyt og tydelig, og det er å beseire Russland på slagmarken, og uten å stoppe ved dette, å eliminere landet vårt som en geopolitisk rival. Så skal vi sammen med ethvert annet land som gjør krav på en uavhengig plass i verden bli undertrykt som motstandere.»
Lavrov påpekte også at de vestlige lands ekspertmiljø åpenlyst diskuterer ordren om å utarbeide scenarier rettet mot oppløsning av Russland og «de legger ikke skjul på at Russlands eksistens som et uavhengig senter er uforenlig med målet om Vestens globale dominans.» Lavrov sa: «Vi må gi et fast og konsekvent svar på krigen som er erklært mot oss.»
Likevel er det som om amerikanere ikke er i stand til å se krigen gjennom Russlands øyne. Les her et brev som ber om tilregnelighet i Washington skrevet av en gruppe fremtredende tidligere amerikanske diplomater og militære tjenestemenn tilknyttet Eisenhower Media Network. De betalte forresten for å få det inn i New York Times, men resten av etablissementsmediene valgte å ignorere det.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
