oss 100 kroner!
Hvordan syrere overlever USAs økonomiske beleiring.
Den syrisk-amerikanske journalisten Hekmat Aboukhater reiste gjennom Homs, Lattakia, Tartous og Aleppo i april, og rapporterte for The Grayzone om den ødeleggende virkningen av vestlige økonomiske sanksjoner på gjennomsnittlige syrere.
Hekmat Aboukhater, 16. mai 2023.
Gjennom 2023 har en serie anti-syriske flyktninglover, en sviktende økonomi og anti-syrisk retorikk forverret situasjonen til de to millioner syriske flyktningene som bor i Libanon. Hatforbrytelser mot syrere som mistenkes for å ha bodd ulovlig i landet har skutt i været, mens minst 130 flyktninger er deportert.
Ukentlige israelske angrep har holdt både flyplassene i Aleppo og Damaskus til stadighet ute av drift, og forhindret sårt tiltrengte hjelpesendinger fra å komme inn i landet. Syrere som bor i utlandet og håper å komme hjem, må derfor møte libanesiske tollmyndigheter når de lander i Midtøsten.
Enhver syrer som håper å besøke Syria for noe så enkelt som et bryllup eller en begravelse, som jeg gjorde i april, vil sannsynligvis bli utsatt for en fiendtlig interaksjon fra libanesiske tollmyndigheter. Offiserene krever vanligvis å få vite hvorfor noen syrer kommer inn i Libanon, og hvordan og når de vil reise. Når han eller hun er ute av flyplassen, blir den syriske statsborgeren tvunget til å begi seg på en taxitur til 150 dollar inn i Syria.
Verdigheten og privilegiet som gis til italienere som lander på Fiumicino flyplass i påskeferien, og til amerikanere som lander på flyplassen i Logan til Thanksgiving, blir ikke en syrer til del som vender hjem til Eid al-Fitr. Og når de først er hjemme, må de navigere for livet i en økonomi som med vilje er blitt kvalt av vestlige sanksjoner.
Amerikanske sanksjoner utsletter gjennomsnittlige syreres sparepenger
Det syriske pundet har svekket seg så langt i verdi at 1 dollar nå veksles til 8700 SYP. Mens valutakursen var 1 til 40 før krigen, begynte landets valuta sin nedadgående spiral etter at den amerikanske kongressen godkjente den såkalte Caesar Act-sanksjonsloven som trådte i kraft i 2019. Med et pennestrøk fra presidenten ble sparepengene til millioner av syrere desimert i løpet av noen få måneder.
I dag må den gjennomsnittlige syrer som betaler for dagligvarer og tjenester bære absurde ubeleilige mengder kontanter i bunkevis stappet ned i vesker og bager. Hvis denne syreren ønsker å betale for noe mer verdifullt – for eksempel månedlig husleie – så trengs det svarte plastposer holdt sammen av gummistrikker.
Betalinger knyttet til rettslige oppgjør og eiendomskjøp kan på den annen side noen ganger betales på diskrete måter med dollar og euro.
For å hjelpe til med å oppveie virkningen av inflasjonens virkning på gjennomsnittlige syrere, har regjeringen etablert et smartkortregister som tilbyr subsidierte rasjoner av matvarer, matlagingsgass og kjøretøydrivstoff, blant annet annenhver uke. Regjeringen har supplert dette subsidiesystemet ved å tilby direkte betalinger på 150.000 SYP eller $19 til statsansatte, familier til veteraner fra den syriske hæren som er drept i aksjon samt pensjonister.
Gitt at en FN-rapport fra november 2022 fant ut at 90% av den syriske befolkningen nå «kveles» under fattigdomsgrensen, er disse statlige tiltakene, selv om de er nyttige, rett og slett ikke i stand til å møte de overveldende behovene til en utarmet syrisk befolkning.
USAs militære okkupasjon sulter ut Syria på olje og hvete
En måte den syriske regjeringen kan takle voldsom inflasjon på er ved å bruke naturressursene sine, men denne enkle løsningen står overfor en alvorlig hindring: det amerikanske militæret.
Det amerikanske militæret har for tiden en tilstedeværelse med et personell på rundt 1000 personer strategisk plassert i den ressursrike østlige tredjedelen av Syria. Mens Deir Ezzor, Hasakah og Al-Raqqah på papiret er under kontroll av de syriske demokratiske styrkene (SDF), eller de kurdiske YPG-styrkene, er de faktisk okkupert i strid med folkeretten av det amerikanske militæret.
De siste 5 årene er det dokumentert at amerikanske styrker har stjålet tusenvis av oljetankere og lastebiler med hvete fra Syria og ulovlig krysse grensen til Irak og Tyrkia. USA selger deretter syrisk olje for å finansiere sine proxy-styrker og militære operasjoner i hele regionen.
Før den åtte år lange skitne krigen som ble ført mot Syria av stater i Vesten og i og Gulfstatene, hvor milliarder av dollar med våpen og utstyr ble plassert i hendene på væpnede grupper som var fast bestemt på å fravriste kontrollen over regjeringen, var Syria et økonomisk selvforsynt land . De nordøstlige områdene Hasakah og Deir Ezzor som ble beleiret av jihadistgjenger som ISIS, da okkupert av det amerikanske militæret, utgjorde en gang Syrias brødkurv. Etter nesten et tiår med destabilisering, er Syria sterkt avhengig av korn eksportert fra Ukraina, nå stedet for den mest alvorlige europeiske landkrigen siden andre verdenskrig. Med den globale matforsyningen forstyrret, lider syrere enormt av akutt matmangel.
På grunn av drivstoffmangel er offentlig elektrisitet tilgjengelig i bare totalt 4 timer om dagen i Homs, Lattakia, Damaskus, Aleppo og Tartous (vanligvis 2 timer tidlig om morgenen og 2 timer om kvelden). Mens store byer som Aleppo, Lattakia og Damaskus har brukt massive nabolagsgeneratorer (eller ampereenheter) for å holde lysene på, stuper det overveldende flertallet av landet inn i mørket gjennom store deler av dagen.
Under mitt besøk i Aleppo i begynnelsen av mai befant jeg meg i en taxi som plutselig gikk tom for drivstoff. Taxisjåføren hadde allerede brukt sin tildelte rasjon med drivstoff som han fikk gjennom smartkortet, og ble tvunget til å trygle en medsjåfør om å suge av en liter drivstoff i en plastflaske slik at han kunne fullføre turen min.
Mens det syriske folket systematisk har blitt sultet på elektrisitet og sine egne naturressurser, føler de seg ytterligere ydmyket når de ser konvoier av drivstofftankere med Deir Ezzor-skilt på vei til drivstoffraffineriet i Baniyas i kystguvernøren i Tartus. Disse tankskipene frakter syrisk olje som representerer deres nasjonale arv, men som blir utvunnet og solgt tilbake til Syria av USA-støttede styrker i Deir Ezzor.
«Disse oljetankskipene reiser hundrevis av miles fra oljebrønnene i Deir Ezzor til raffineriet i Baniyas bare for å snu og levere til de syriske guvernørene … For en skam,» sa Bassam, en familievenn og sjåfør, da vi reiste fra Homs til Tartus.
Etter år med krig regner israelske angrep ned over syriske byer
Når du spaserer rundt i gatene i en hvilken som helst by i Syria, eller tar en buss på tvers av fylkene i landet, er det vanskelig å ikke bli rystet ved synet av veteraner fra den syriske arabiske hæren (SAA). Under mitt besøk i Homs delte jeg en busstur med en funksjonshemmet SAA-veteran som ikke kunne komme seg ned en fortauskant uten hjelp. Under turen forklarte veteranen hvordan krigen knuste hans liv og karrieremuligheter. Han forklarte at han under sin tjeneste mistet mange av våpenbrødrene sine til ISIS, Al Nusra og opprørsgrupper under den vestlige og Gulfstøttede skitne krigen fra 2012 til 2019. Likevel var tapet av en nær venn nylig det som rammet ham hardest: Han mistet en nær kamerat i en av de hundrevis av israelske angrep som regnet ned over nasjonen i 2022.
Nå dør mennene som overlevde krigen for å befri landet sitt fra ISIS og Al Nusra i hendene på grunn av israelske piloter som flyr amerikanske jetfly. «Vi reddet og beskyttet ikke bare Syria i denne krigen… Vi reddet også de som bodde i Amerika og Europa ved å sørge for at jihadistene døde her. Og dette er hvordan de takker oss,» sa den oppgitte veteranen til meg.
I løpet av det siste tiåret har Vesten og dets Gulf-allierte forvandlet Syria til en trakt for menneskehetens verste avskum. Likevel ryddet den syriske hæren denne dødstrakten for franskmennene som støttet de såkalte moderate opprørerne, for engelskmennene som sponset etterretningsoperasjoner i Syria, og for amerikanerne som ble med i kampen sammen med ISIS og Jabhat Al-Nusra.
Nettbasert utdanning blokkert av amerikanske sanksjoner
Peter Jabbour er en 19 år gammel syrisk student som våkner klokken 04:30 fordi lysene på rommet hans nettopp har tent. Han nyter omtrent to timer med offentlig elektrisitet, skynder seg ut av sengen for å lade de elektroniske enhetene sine og fullføre leksene på datamaskinen. Han prøver deretter å logge på Coursera-kontoen sin for å fullføre et programmeringskurs, men blir blokkert. Han prøver en lignende kurs på Udemy, men blir også blokkert. Han innser at VPN-en hans ikke lenger fungerer. IP-adressen hans lyder: Syria. Det amerikanske sanksjonsregimets makt har ramlet ned over denne unge studenten på rommet hans.
I Washingtons øyne er ikke Peter verdig til å være en digital student som sine jevnaldrende rundt om i verden bare fordi Peter er syrisk og bor i Aleppo, et territorium kontrollert av den syriske regjeringen.
Ettersom gjennomsnittlige syriske ungdommer prøver å forbedre sin situasjon med de begrensede ressursene de får i landet sitt, blir de uunngåelig henvist til å være andrerangsborgere i den digitale verden. De er blokkert fra å få tilgang til de mest grunnleggende nettverktøyene som kreves for å delta i den globale økonomien. Tilfeldige og bysantinske OFAC– og Caesar Act-sanksjonsregler har forhindret syriske studenter fra å få tilgang til Zoom, Slack, Skillshare, Udemy, Coursera, Code Academy og til og med hverdagsverktøy som Apple Store.
I september i fjor, mens hun var i Syria, prøvde søsteren min å ta eksamen ved National Board of Medical Examiners, men ble blokkert av programvaren fordi hun befant seg inne i Syria. Hvorfor er en medisinsk eksamen inkludert i listen over sanksjoner mot et land? Dette er ett spørsmål blant mange som syrere aldri vil finne svar på fra sine beleire.
Det syriske sivilsamfunnet forsøker å komme tilbake
Mens det syriske sivilsamfunnet sliter med å komme seg etter den skitne krigen og er oppfinnsomme på daglig basis for å overleve, har kulturinstitusjoner sett en merkbar oppblomstring ettersom innbyggerne begynner å delta på hyppige konserter og forestillinger igjen.
Mens jeg var i Aleppo, hadde jeg muligheten til å delta på to konserter i det historiske citadellet i Aleppo og en forestilling i den maronittiske katedralen Saint Elijah. Antallet fremmøtte var imponerende og følelsen av engasjement under showene var til å ta og føle på.
Det var et tydelig tegn på motstandskraften som har vært demonstrert for hele verden siden krigen startet i 2011, og starten på den økonomiske krigen i 2019. Folket i Syria ser ut til å ha forstått at landet deres er et tannhjul i et spill som spilles av mektige nasjoner. Og de erkjenner tydelig at dette spillet kun vinnes med et fremsynt perspektiv.
Tatt i betraktning den nylige kinesisk-meklede fredsavtalen mellom Saudi-Arabia og Iran, lanseringen av russisk-meglerde syrisk-tyrkiske samtaler, og gjenopptakelsen av Syria i Den arabiske liga, begynner syrere å se et glimt av lys i enden av tunnelen.
Gjennom de fire guvernørene jeg besøkte, og gjennom alle samtalene jeg hadde med andre syrere, var et ord jeg stadig hørte «هانت» eller «hanet». Det er et arabisk uttrykk som grovt oversettes til «vår lidelse er nesten over».
Hekmat Aboukhater er en syrisk-amerikansk journalist som rapporterer fra Frankrike, USA og Syria. Hekmat er vertskap for WhatTheHekmat-podcasten og Conversations With Dissidents-showet. Følg ham på Twitter på @WhatTheHekmat
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
