oss 100 kroner!
Av Julie Foss.
Well, well, well. Here we are, som den australske senatoren Gerard Rennick så fint sa det. Og uten å kiss’n tell for mye, så er jeg herved, fra nå av, herre i mitt eget hus. It`s my way or the highway. Jeg er offisielt freelance, igjen, og kun det. Det er ingen lenger, som trenger å være bekymret for å «assosieres med folk de ikke vil assosieres med». It’s all in the open. It’s for your liking, or not. Jeg tok et valg, og jeg velger meg selv, og uavhengige medier, any day of the week! No more Cute’n Careful. For en befrielse! Salute!
«Men hvis alt dette var sant, så ville jo folk snakket om det på TV! De ville ropt det ut, overalt!». Det var responsen jeg fikk, fra en av mine nærmeste, da jeg tok mot til meg og fortalte alt sammen. Det vil si, ikke alt sammen. Det ville skremt vannet av dem. Jeg visste da utmerket godt hva som kunne deles og hva som ikke måtte nevnes, i det hele tatt. Likevel, det var nok å ta av. Som potensielt kunne blåst dem av banen, og i det samme innsett at jeg hadde lest en ting eller to. Igjen øynene. Faktene. Ansiktsuttrykket. Gjentakelsen om at det ville jo være noen, i hvert fall, som ville ropt det ut. «Men jeg sier det, jo! Jeg sier det. Jeg roper det kanskje ikke, men jeg står her og forteller deg det jeg vet». Det hjalp ikke. Å snakke for døve ører, har for første gang i livet mitt blitt en ubegripelig og trist realitet. Det er realiteten for så mange av oss. For det er dessverre slik nå. Det er oss. Og dem.
«Forklar da! Forklar hva du mener! Vi må da kunne diskutere det. Ha en debatt!». Jeg har nærmest blitt invitert til podieprat, av min egen familie. «… ja, samles, slik at vi alle kan komme med våre synspunkter og argumenter». Så skulle liksom jeg stå der som en ape, utskuddet i familien, og vise hvor gæren jeg var blitt. For everyone to see. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, det er kanskje noe i midten. Det er for starters i alle fall, ikke mulig. Det er ikke mulig. Og det har jeg fortalt dem. Jeg er jo ikke nybegynner, heller. Det har vært en bratt læringskurve. For de av oss som våknet sent. Jeg liker forresten ikke ordet «våkne», men jeg aksepterer at det er nokså betegnende. Og at mange liker det. At det brukes, og at det derfor av rent praktiske grunner, er hensiktsmessig å bruke det.
Men nei. Jeg våknet ikke, for jeg sov aldri. Jeg har blitt forledet med vilje og overlegg. Av de som til syvende og sist skulle ta vare på oss. De vi har betalt for, at skulle ta vare på oss. Vi har delegert ansvar, med rette. Ikke bare med rette, men av praktiske grunner. Vi trodde vi var et community, men vi ble lurt. Jeg har fulgt med i timen. Jeg har hatt tillit. Noe vi lærer fra spedbarns alder at er essensielt. Og nå, har våre caretakere sviktet oss. Misbrukt oss. Og utnyttet oss. La det aldri være tvil om hvem som er ofrene her. Dette er ikke vår skyld. Men det betyr ikke at det ikke er noe å lære av det.
Og som jeg har lært …! Jeg har lært at det ikke nytter å diskutere med noen som ikke ønsker å forstå. Som mest av alt vil sette deg på plass. Få deg til å holde munn. Endre deg, og skifte synspunkt. Jeg har lært at vi alle er work in progress. Vi er alle på en reise, og vi kan ikke tvinge noen til å se. Jeg har lært at jeg må jobbe med tilgivelsen. At den ikke kommer like lett som før. Jeg har lært at jeg kan bli enda sterkere. Mer robust. Og at jeg kan si nei. Jeg kan ignorere. Sette grenser. Og si nei. Igjen! Og ta igjen, til og med, når det trengs. Alt det, en flink pike ikke skal gjøre. Alt det, jeg aldri gjorde før.
Så, når folk igjen prøver å sette meg på plass. Når de hetser, latterliggjør, straffer og sensurerer. Da sier jeg igjen som Mr. Rennick. Govern me harder, daddy. Imens jeg vokser meg sterkere. Sterkere og mer robust.
