oss 100 kroner!
Lekkede amerikanske etterretningsdokumenter har avslørt vestlig desinformasjon om at Ukraina har vunnet krigen. Nå flyttes de harde kampene til Washington, skriver Joe Lauria.
Av Joe Lauria, 17. april 2023
Spesielt for Consortium News
En overskrift i Washington Post i forrige uke var en bombe for en som bare har lest om Ukraina-krigen i The Washington Post og andre vestlige medier: «USA tviler på at Ukrainas motoffensiv vil gi store gevinster, sier lekket dokument.»
Historien innrømmer at vestlige mediepublikum har blitt villedet om krigens forløp, at det mainstream media har rapportert om Ukraina i hovedsak har vært en samling løgner: nemlig at Ukraina vinner krigen og er klar til å starte en offensiv som vil føre til en endelig seier.
I stedet gjør det andre avsnittet av stykket det klart at de lekkede dokumentene viser at den lenge planlagte ukrainske offensiven vil mislykkes totalt, «et markert avvik fra Biden-administrasjonens offentlige uttalelser om vitaliteten til Ukrainas militære».
Med andre ord, amerikanske tjenestemenn har løyet om krigens tilstand til offentligheten og til journalister som trofast har rapportert hvert ord uten et snev av skepsis.
The Post sa, som om det er en dårlig ting, at lekkasjene vil «oppmuntre kritikere som føler at USA og NATO burde gjøre mer for å presse på for en forhandlet løsning på konflikten».
Det har begynt å skje. Richard Haass, tidligere embetsrepresentant for utenriksdepartementet og Charles Kupchan, en seniorstipendiat ved Council on Foreign Relations, skriver i Uber-Establishment tidsskriftet Foreign Affairs, at «det er vanskelig å føle seg optimistisk med hensyn til hvor krigen er på vei».
«Vesten trenger en ny strategi i Ukraina: En plan for å komme seg fra slagmarken til forhandlingsbordet», sier de:
«Den beste veien fremover er en sekvensert todelt strategi som tar sikte på først å styrke Ukrainas militære evne, og deretter, når kampsesongen avsluttes sent i år, føre Moskva og Kiev fra slagmarken til forhandlingsbordet.»
Artikkelen nevner ikke lekkasjene, selv om den ble publisert etter at avsløringene gjorde det klart at den ukrainske offensiven, som hadde til hensikt å bryte gjennom Russlands landbro til Krim, ville mislykkes.
Fylt med det vanlige snakket om at Ukraina har bedre «operasjonelle ferdigheter» enn Russland, og at krigen vil ende i en «fastlåst situasjon», representerer stykket en fremvoksende strategi i Vesten: nemlig at før de forhandler, må Ukraina starte sin offensiv for å vinne tilbake noe territorium, «påføre Russland store tap, utelukke Moskvas militære muligheter og øke sin vilje til å vurdere en diplomatisk løsning».
Men det er en drøy bestilling. Det er usannsynlig at Moskva vil forhandle på slutten av den ukrainske offensiven, særlig ettersom artikkelen innrømmer «det russiske militærets tallmessige overlegenhet» og at Ukraina «står overfor økende begrensninger for både sitt eget mannskap og bistand fra utlandet».
Moskva var klar til å inngå en avtale med Kiev en måned etter Russlands intervensjon, men Vesten, med sin strategi om å forlenge krigen for å svekke Russland, knuste den. Hvorfor skulle Moskva akseptere en avtale nå når Ukraina er på sitt svakeste og Russland er klar til å gjøre betydelige fremskritt på slagmarken?
Foreign Affairs-artikkelen innrømmer:
«Dette diplomatiske åpningstrekket kan godt mislykkes. Selv om Russland og Ukraina fortsetter å ta betydelige tap, kan en eller begge av dem foretrekke å fortsette å kjempe.»
«Ved slutten av denne kampsesongen,» sier artikkelen, «vil USA og Europa også ha god grunn til å forlate sin uttalte politikk om å støtte Ukraina så lenge det tar», som USAs president Joe Biden har sagt det.»
Og hva blir det neste? «NATO-allierte vil starte en strategisk dialog med Russland om rustningskontroll og den bredere europeiske sikkerhetsarkitekturen.»
Utrolig nok var det dette Russland ba om før intervensjonen i februar 2022, og det ble avvist av NATO og USA. Nå anbefaler en artikkel i Foreign Affairs det samme.
Finnes det noe klarere tegn på at Ukraina har tapt denne krigen?
Går videre med offensiven uansett
Strategien med at Ukraina går videre med en offensiv de vet vil oppnå lite, er Kievs siste gisp, med mindre nykonservative med vrangforestillinger fortsetter å utmanøvrere realistene i Washington.
Viktigst for Vesten er at det mislykkede forsøket på dette siste gispet vil tjene som en måte for dem å unnslippe katastrofen den har skapt for seg selv: nemlig at den økonomiske krigen mot Russland mislykkes; at informasjonskrigen i ikke-Vesten mislykkes og til slutt nederlaget på slagmarken i stedfortrederkrigen.
Allerede i februar fortalte Frankrikes president Emmanuel Macron, som også fremmer denne strategien, og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, til Ukrainas president Volodymyr Zelensky at spillet var over. Denne nyheten ble brakt til oss av etablissementets Wall Street Journal.
Og så ti dager senere ga amerikansk etterretning en historie til The New York Times om at en pro-Ukraina «gruppe», og muligens den ukrainske regjeringen selv, sto bak ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, en måte å distansere USA fra Kiev mens avkjøringsrampen fra krigen nærmer seg truende.
Hvorfor publiserte MSM lekkasjene?
Hvorfor publiserte Times, Post og andre etablissementskilder historier om disse lekkasjene hvis de alvorlig undergravde sin egen troverdighet? Det er tre muligheter.
Den første er rett og slett konkurranse. The Times eller Post kan ha fått beskjed om at deres rival hadde fått hånd på lekkasjene og ikke ønsket å bli slått. Det er nesten ikke noe verre for en redaktør eller reporter (i journalistikkens smålige verden) enn å måtte «matche» en konkurrents historie.
Den andre grunnen har å gjøre med å holde oppe fasaden. Disse lekkasjene ville til slutt komme ut et sted og kan ikke lett ignoreres. Hvordan hadde det sett ut om de store avisene ikke hadde publisert først?
Enda viktigere, konsernjournalistikk må opprettholde påstanden om at den faktisk driver journalistikk, det vil si at den fra tid til annen vil publisere materiale som får regjeringene deres til å se dårlige ut, og i dette tilfellet til og med seg selv. De må overbevise publikum om at de ikke helt har gitt opp kritisk journalistikk hvis de skal overleve.
Det var det samme da foretaksmedier samarbeidet med WikiLeaks i 2010 for å publisere lekkasjer som avslørte amerikanske krigsforbrytelser. Men til slutt vendte mediene seg mot Assange og WikiLeaks, og falt inn på linje med staten.
Hvorfor media gikk etter lekkeren
Og at det faktisk er det som har skjedd her. Etter plaskvåte historier om lekkasjene vendte Times og Post, i samarbeid med vestlig, etterretningsstøttede Bellingcat, oppmerksomheten mot å finne lekkeren, i det Elizabeth Vos i en artikkel i dag på Consortium News, argumenterer for at gjør foretaksmediene til antiWikiLeaks.
I stedet for å beskytte kilden til lekkasjer, som er avgjørende for offentligheten, jaktet de på den påståtte lekkasjen, den 21 år gamle Air National Guardsman Jack Texiera, som ble arrestert av militærkledde FBI-agenter utenfor sitt hjem i Massachusetts.
Så hva er den tredje grunnen til at de store mediene publiserte lekkasjene?
Sannsynligvis av samme grunn de publiserte historiene om Macron og Scholz som fortalte Zelensky at han har tapt krigen, og at den ukrainske regjeringen kan ha vært ansvarlig for Nord Stream-sabotasjen: å legge grunnlaget for at USA og dets allierte kan trekke ut kontakten på deres ukrainske eventyr, ved endelig å innrømme at Ukraina taper.
Mot det formål er det spekulasjoner om at Texiera ikke handlet alene med motivet om å imponere sine tenåringsfølgere på chatteforumet Discord, som pressen har rapportert.
Tidligere CIA-analytiker Larry Johnson mener Texiera ble lurt, muligens av en høytstående offiser. Johnson mener dette fordi blant dokumentene Texiera skal ha lekket, var et fra Central Intelligence Agency Operations Center, der Johnson pleide å jobbe.
«CIA Operations Center produserer to daglige rapporter, en om morgenen og en om ettermiddagen. Det er ikke et fellesskapsprodukt, det vil si at det ikke distribueres til de andre etterretningsorganisasjonene. Det er et internt CIA-dokument (selvfølgelig er det tilgjengelig for direktøren for nasjonal etterretning)», skrev Johnson på sin nettside Son of the New American Revolution.
Texiera var ikke i CIA, så det er ingen måte han ville ha tilgang til et Operations Center-dokument, skrev Johnson. Så hvordan fikk han tak i det?
Implikasjonen er at Texiera kan ha vært en syndebukk for noen innen den realistiske fløyen av det amerikanske militæret eller etterretningsetablissementet som motsetter seg de neokonservatives besettelse av å fortsette krigen for enhver pris.
De neokonservative gir seg ikke uten kamp. John Bolton, den tidligere amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren og sjefsneocon, skrev en desperat artikkel i The Wall Street Journal i forrige uke, med tittelen «En ny amerikansk storstrategi for å motvirke Russland og Kina».
Bolton forstår at verden forandrer seg, og ikke i USAs favør. Så hans svar er ikke å reversere mislykket amerikansk politikk, for USA å bli en del av resten av verden, i stedet for å prøve å dominere den, men å doble innsatsen som en elvebåt-gambler. Hans løsning: heve militærutgiftene til Reagan-tidens nivå; gjenoppta underjordiske atombombetester og ta «Den nordatlantiske traktat organisasjonen globalt, og invitere Japan, Australia, Israel og andre som har forpliktet til NATOs utgiftsmål for forsvaret, til å bli med».
Bolton sier på latterlig vis at USA må «ekskludere» Moskva og Beijing fra Midtøsten, der begge hovedstedene orkestrerer den mest dramatiske diplomatiske transformasjonen på flere tiår.
Men Bolton sparer sin beste vits til Ukraina:
«Etter at Ukraina vinner sin krig mot Russland, må vi ha som mål å splitte aksen mellom Russland og Kina. Moskvas nederlag kan fjerne Putins regime. Det neste som kommer er en regjering med ukjennelig sammensetning. Nye russiske ledere kan se til Vesten i stedet for Beijing, og kan være så svake at den russiske føderasjonens fragmentering, spesielt øst for Ural, ikke er utenkelig».
Selv om den latterlige Bolton blir avvist, er det fortsatt et stort hinder i veien for realistene: Bidens kampanje for gjenvalg. Han sier han kommer til å annonsere det snart. Han har allerede kastet sitt lodd inn med de neokonservative.
Er det noen tenkelig måte at han kan akseptere at Ukraina taper denne krigen, etter all den blå og gule flaggviftingen, uten også å tape valget?
Biden-teamets mål var å blø Russland. Men det er Ukraina som blør. Vil virkeligheten endelig overvinne villfarelsen i Washington?
Denne artikkelen ble først publisert av Consortium News:
Leaks Spelling the End for Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Joe Lauria er sjefredaktør for Consortium News og tidligere FN-korrespondent for Wall Street Journal, Boston Globe og en rekke andre aviser, inkludert The Montreal Gazette og The Star of Johannesburg. Han var en undersøkende reporter for Sunday Times of London, en finansiell reporter for Bloomberg News og begynte sitt profesjonelle arbeid som en 19 år gammel stringer for The New York Times. Han kan nås på joelauria@consortiumnews.com og følges på Twitter @unjoe
