oss 100 kroner!
Til tross for all støyen fra Washington, samordner stadig flere land sine forsyningskjeder med Kina. Til og med den britiske utenriksministeren spiller overtyrer til Kina, mens Zelensky hadde en «lang og meningsfull» telefonsamtale med Xi Jinping onsdag. Washingtons posisjon, sanksjoner og alt, går i oppløsning.
Av M. K. Bhadrakumar.
Det er for tidlig å forutsi hva som vil komme ut av talen på tirsdag i Mansion House av Storbritannias utenriksminister James Cleverly som skisserer regjeringens holdning til Kina. The Global Times ga talen en forsiktig velkomst.
Det er klart at Storbritannia føler at det haster med å grave seg ut av det revehiet som de befant seg i etter kollapsen av Five Eyes-forsøket på å sette fyr på Hong Kong-protestene. Storbritannia kan ikke være langt bak når de generelle interessene til europeiske land som har dype gjensidig fordelaktige økonomiske bånd med verdens nest største økonomi, manifesterer seg som motvilje mot å bli dyttet frem som en fortropp i konfrontasjonen med Kina. (Se bloggen min Hvem tjener på en evig krig i Ukraina?)
Når det er sagt, er timingen interessant. Cleverlys tale kom rett etter telefonsamtalen mellom Kinas president Xi Jinping og Ukrainas president Volodymyr Zelenskij (på sistnevntes anmodning.) Fra sin unike plass på den transatlantiske aksen kan Storbritannia fornemme rystelser som påvirker geopolitikken i Indo-Stillehavet og Ukraina-konflikten, som på noen måter henger sammen. Storbritannia posisjonerer seg.
Innholdet i samtaler på toppledernivå avsløres aldri offentlig, og den overveldende massen ligger under vann, som isfjell som kalver fra isbreer. Men den kinesiske utskriften av Xi-Zelensky-samtalen på tirsdag formidler en positiv tone.
Xi hyllet kinesisk-ukrainske forhold som «strategisk partnerskap som fremmer utviklingen og revitaliseringen av de to landene» og fortsatte med en smigrende henvisning til Zelenskijs personlige rolle. Xi uttalte også Kinas konsekvente posisjon gjennom «Gjensidig respekt for suverenitet og territoriell integritet er det politiske grunnlaget for forholdet mellom Kina og Ukraina.» Xi viste vilje til å fremme de to landenes strategiske partnerskap i et langsiktig perspektiv.
I Ukraina-spørsmålet kom Xi med tre nøkkelpunkter: Kinas «kjerneholdning er å legge til rette for samtaler for fred», slik det ble uttalt i posisjonsdokumentet fra 24. februar: Beijing har til hensikt å være proaktiv, og dialog og forhandlinger er den eneste veien videre.
Det springende punktet ligger i Xis referanse til «rasjonell tenkning og stemmer som er på vei oppover» i det siste, og at Kiev burde «gripe muligheten og bygge opp gunstige forhold for det politiske oppgjøret».
Xi holdt øynene på ballen og kan ha antydet at Zelensky fortsatt kan vinne med en knapp margin hvis bare den risikable, meningsløse ideen om en «motoffensiv», som er blitt plantet i tankene hans av Washington og London, blir satt til side.
Etter å ha merket Zelenskijs mottakelighet, foreslo kanskje Xi at Kina vil «gjøre sine anstrengelser for tidlig våpenhvile og gjenoppretting av fred.» Spesielt: «Kina vil sende spesialrepresentanten for den kinesiske regjeringen for eurasiske anliggender til Ukraina og andre land for å ha en grundig kommunikasjon med alle parter om den politiske løsningen av Ukraina-krisen.»
Men ingen tidshorisont ble nevnt. Ikke desto mindre har Xi gjort et proaktivt trekk. Hva kan beregningen være? På det åpenbare nivået har Xi nettopp hatt en rekke samtaler med europeiske ledere som besøkte Beijing, noe som overbeviste ham om at «Ukraina-krisen utvikler seg på komplekse måter med stor innvirkning på det internasjonale landskapet,» som han sa til Zelenskij.
I mellomtiden avslørte de lekkede Pentagon-dokumentene at uenighet, mistillit og divergenser mellom USA, Europa og Ukraina er alvorlige og blir stadig verre. På den annen side er Washington ikke bare det største hinderet for en våpenhvile og fredsforhandlinger, men presser de vestlige allierte til å samle seg bak sin Indo-Stillehavsstrategi for å demme opp mot Kina.
Det er her Frankrikes president Emmanuel Macrons ekstraordinære utbrudd i intervjuet med Politico, ombord på Cotam Unité (Frankrikes Air Force One) mens han returnerte fra Kina etter å ha tilbrakt rundt seks timer med Xi, blir et avgjørende øyeblikk.
Macrons rørende oppfordring om at Europa bør unngå å «komme inn i en blokk versus blokklogikk» ga gjenklang i Zhongnanhai (det kinesiske kommunistpartiets sentrale hovedkvarter, o.a.) – nemlig Europas lengsel etter strategisk autonomi; Europas gnagende tvil og tretthet av å være en «vasall»; og Europas mangfoldige utfordringer innen sosial styring og dets prioritering av utvikling og velstand, noe som til syvende og sist ikke gir det noe annet valg enn å omfavne Eurasia med større tilkoblingsmuligheter, utvikle bilaterale økonomiske og handelsforbindelser med Kina og gjenoppbygge bånd med Russland. Et snøskred av kinesiske kommentarer fulgte Macrons uttalelser. (her, her, her, her, her)
Et avgjørende argument kunne imidlertid ha vært den nylige lekkasjen av klassifiserte amerikanske og NATO-dokumenter om det ukrainske militæret og Kievs mye etterlengtede «vårmotoffensiv» (en lekkasje som det amerikanske justisdepartementet siden har åpnet en etterforskning av.)
Dokumentene avslørte en rekke svakheter og mangler ved det ukrainske militæret og røpet Washingtons topphemmelige vurdering om at det ukrainske militæret er i en kritisk situasjon etter nylige tilbakeslag. Faktisk uttrykte de en del usikkerhet og tap av selvtillit senket seg over Kiev, som er stadig mer usikker på standhaftigheten og påliteligheten til vestlig støtte.
Noe som forsterket dette var at de lekkede etterretningsrapportene viser at USA «også spionerer på Ukrainas øverste militære og politiske ledere, en refleksjon av Washingtons kamp for å få et klart syn på Ukrainas kampstrategier.» (New York Times) Skygger av Edward Snowden — slik beholder USA sitt hegemoni!
Ikke desto mindre har en lederartikkel i Global Times skrevet: «Som tiden går, har det internasjonale samfunnet engasjert seg i mer kjølig refleksjon over denne hete konflikten. Spesielt øker forhandlingsviljen blant alle parter, og mer rasjonelle stemmer dukker opp i ulike europeiske land. På en måte har muligheten for å fremme en politisk løsning på Ukraina-krisen vokst frem.»
Xi fulgte raskt opp samtalen med Zelenskij ved å utnevne Li Hui, visegeneraldirektøren for departementet for Eurasia i utenriksdepartementet, til å lede Kinas delegasjon for løsning av krisen i Ukraina. Det er en smart avgjørelse.
Li Hui, som er en av Kinas dyktigste Eurasia-hender, har tidligere gjort tjeneste som utsending til Kreml i en ekstraordinært lang periode på ti år (2009-2019). Han er godt kjent med både den ukrainske og russiske situasjonen, forstår psykologien til slaviske folk, og selvfølgelig snakker han russisk.
Utnevnelsen av en spesialrepresentant betyr et seriøst forsøk på å aktivere meklingsfunksjoner for å bygge broer. Men det er formidable utfordringer. Russland hilser alt velkommen som kan bringe slutten på Ukraina-konflikten nærmere, men bunnlinjen vil være at de fortsatt trenger å oppnå målene for sin spesielle militæroperasjon i Ukraina.
Russland ser heller ikke noen klar vilje fra Vestens side for en fredelig løsning. Det kan man skjønne, siden Washington er helt avhengig av en militær løsning og total seier.
Kina-meglede forhandlinger vil være et stort slag for den amerikanske strategien i Ukraina, og hvis den får gjennomslag, vil det sette USA på bakfoten også i Indo-Stillehavet. På kort sikt kan det derfor presset på Zelenskij for å starte «motoffensiven» bare bygge seg opp.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
