oss 100 kroner!
Den nyvalgte presidenten i Tsjekkia Petr Pavel er en uvanlig europeisk politiker. Han er den andre presidenten i landet med militær bakgrunn, men den første uten politisk erfaring.
Av M. K. Bhadrakumar.
Han har aldri vært i kamp og er en militærstrateg i lenestol, men man presenterer ham som en «senior NATO-leder» – hva nå det måtte bety. Høydepunktet i Pavels profesjonelle karriere i militæret ble nådd i 1993 da han, mens han tjenestegjorde i FNs beskyttelsesstyrke i Bosnia, ledet et team på 29 soldater for å evakuere en fransk militær utpost under beleiring av serbiske soldater, som han gjennomførte etter å ha overvunnet hindringer som bremset operasjonen, for eksempel trær som hadde falt over veien som soldatene hans måtte fjerne. Frankrike dekorerte Pavel.
I alle fall har den 61 år gamle soldat-politikeren kommet på banen da Pavel, knapt 7 uker etter sin nye jobb som statsoverhode, kastet en skruball og hevdet at Kina ikke kan være en pålitelig mekler mellom Russland og Ukraina på grunn av Beijings hemmelige sug etter «mer krig».
Pavel vurderte det slik at Kina får billig olje, gass og andre ressurser fra Moskva i bytte mot løfter om «partnerskap», og landets interesse ligger i å forlenge status quo «fordi det kan presse Russland til en rekke innrømmelser.»
Disse uttalelsene kunne ha blitt avfeid som en grønnskollinguttalelse, men på grunn av hans berømmelse som «senior NATO-leder» og Tsjekkias rykte som en båndhund og et redskap for Washington. Derav det store spørsmålet: Hva holder Biden-administrasjonen på med?
Det åpenbare vil være at Pavels bemerkning om «billig» olje og gass fra Russland til Kina er en grov forenkling av en komplisert historie. Europa mottok russisk gass og olje i flere tiår til lave priser på grunnlag av langsiktige kontrakter inntil EU, under amerikansk press, tok den idiotiske beslutningen om å sanksjonere Russland.
Deretter henvendte Russland seg til andre markeder, hovedsakelig asiatiske, og Kina var et av dem. Resten er historie. Hva er vitsen med å sitte på baken og fortelle triste historier?
Europeere burde føle seg bekymret for at selv etter krigens slutt, når Russland først diversifiserer eksportmarkedene sine, vil de kanskje aldri igjen få «billig» russisk gass. (Kina er forresten ikke den eneste mottakeren, slik europeere som fortsetter å kjøpe russisk olje og petroleumsprodukter fra indiske selskaper til mye høyere priser vil vite!)
Pavel talte i sammenheng med den forventede kunngjøringen fra Joe Biden om å søke gjenvalg 2024. En svært viktig del av Bidens kunngjøring på tirsdag er at utsiktene til at Ukraina-krigen slutter mellom nå og november 2024 i USA kan nå være å anse som praktisk talt null.
Den eneste måten det kan skje på ellers er hvis USA direkte vinner krigen og kandidat Biden hevder å ha seiret. Men reaksjonen fra Moskva viser at det som ligger i kortene er en opptrapping i Ukraina som er beheftet med stor risiko for en direkte konflikt mellom Russland og USA.
Toppembetsmenn i Kreml kom tirsdag med en rekke uttalelser om et forestående oppgjør med Biden-administrasjonen. Russiske medier avslørte at Russlands nye toppmoderne Armata T-14 stridsvogn har blitt utplassert på de ukrainske frontlinjene.
Moskva regner med storstilt amerikansk innblanding i Russlands interne politikk i et forsøk på å undergrave landets stabilitet, som en del av en storslått plan for å utløse en oppløsning av den russiske føderasjonen, slik det hadde skjedd med det tidligere Sovjetunionen. ( her )
Moskva antar at Biden-administrasjonen vil prøve hardt på å få til et regimeskifte i Kreml. Fremfor alt utelukker ikke Moskva lenger at USAs eskalering i Ukraina kan ha som mål å skape forhold som utgjør en alvorlig trussel for den russiske staten. ( her )
Den tidligere presidenten Dmitrij Medvedev snakket levende om et slikt scenario da han eksplisitt advarte om at Russland kan bli tvunget til å ty til førstebruk av atomvåpen hvis dets eksistens er truet, og understreket at paragraf 19 i landets kjernefysiske doktrine sier at atomvåpen «kan brukes når aggresjon utføres mot Russland med bruk av andre typer våpen som setter selve statens eksistens i fare. Det er i hovedsak bruken av atomvåpen som svar på slike handlinger. Våre potensielle motstandere bør ikke undervurdere dette.»
Nærmere bestemt, med henvisning til Bidens mentale helse og sviktende evner, twitret Medvedev også: «Biden har tross alt tatt avgjørelsen. Et risikabelt trekk. Hvis jeg var i det amerikanske militærets sted ville jeg umiddelbart laget en falsk koffert med falske atomkoder i tilfelle han vinner, for å unngå fatale konsekvenser.»
På den annen side er spøkelset som hjemsøker Biden-administrasjonen at Europa ikke lett kan frigjøre seg fra forholdet til Kina, og det er interessene til det gamle Europas økonomiske hjerteland som til slutt vil bestemme EUs politikk.
En må ikke misforstå dette: bare 3 land i det gamle Europa – Frankrike, Italia og Tyskland – står for mer enn halvparten av EUs BNP, og de er også tilfeldigvis Kinas største handelspartnere i EU. Midt i støyen omkring Frankrikes president Emmanuel Macrons nylige tilslutning til et nært industrielt forhold til Kina, har det gått upåaktet hen at Tysklands forbundskansler Olaf Scholz er på samme side som Macron. På samme måte med Italias statsminister Giorgia Meloni. Den europeiske industrien avskyr også å miste Kina som en privilegert handelspartner, etter å ha mistet Storbritannia og Russland.
Nye europeere som Pavel kan ha andre prioriteringer, som de sterkeste transatlantisistene i EU, men Øst-Europa utgjør bare 10 % av EUs BNP og snakker ikke for EU, til tross for mediehypen lederne har hatt i det siste som «frontlinjestater», på grunn av den anglo-amerikanske beskyttelsen.
Det er nok å si at det er uro i det amerikanske psyken om hvorvidt EU vil følge USA inn i en konfrontasjonsposisjon med Kina i løpet av de kommende månedene, eller vil strebe etter å bli mer uavhengig av USA, med alle de konsekvensene det vil få. På samme måte, fra det gamle Europas synspunkt, er den gnagende tvilen om en fremtidig amerikansk administrasjon ville ønske å alliere seg med Europa selv om Europa skulle alliere seg med USA.
Alt i alt er det vanskelig å se for seg at EU er helt på linje med USA i en omfattende konflikt med Kina om Taiwan, vil gå med på å fryse kinesiske offisielle reserver slik det gjorde i fjor med Russland, og slutte å investere i Kina.
EU-økonomien er rett og slett ikke bygget for relasjoner i den kalde krigens stil, siden den har blitt for avhengig av globale forsyningskjeder. Alt tatt i betraktning er det derfor stor sannsynlighet for at pro-Kina-lobbyen i Tyskland vil vinne denne debatten. I prosessen kan faktisk også den fransk-tyske alliansen våkne til live igjen.
Pavels demonisering av Kina som en ond ånd som forfølger Europa kan settes i perspektiv. Hans er en surrogatstemme som taler i munnen på Bidens angst for at dersom det ukrainske militæret blir overkjørt på slagmarkene av de russiske styrkene i månedene fremover, kan Europa gå sammen med Kina for å få slutt på krigen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
