oss 100 kroner!
India bør ikke oppfatte seg som en «svingstat» eller opptre som et redskap for en stormakt, men gripe de mulighetene som ligger i den nye internasjonale situasjonen, skriver den erfarne indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar..
Av M. K. Bhadrakumar.
Indias beslutningstakere forstår at 13 måneder etter at Ukraina-krigen begynte, vil verdensordenen ikke overleve i sin tidligere form og landet må tilpasse seg raskt siden man kan regne med en langvarig periode med stormaktskonfrontasjon. Russland og Kina har gått inn i en dypere allianse og utfordrer USA og Vestens hundre år gamle dominans.
Kampen er utmattende og regionalt kan det bli langvarige overganger. I mellomtiden har Ukraina-krisen avslørt et stadig mer komplekst internasjonalt bilde, og ikke minst fordi de fremvoksende økonomiene i Brasil, India, Sør-Afrika og det meste av Vest-Asia nekter å gå inn på Vestens side. De ser at de har økonomiske og politiske fordeler av å styrke sin egen geopolitiske stilling.
Uten tvil vil Det globale sør spille en viktig rolle i å forme utfallet av den nåværende kampen – og faktisk husker mange blant dem og deres regioner den brutale epoken med kolonialisme, og den bitre arven fra USAs hegemoni i den siste tiden. En stor revisjon av verdensordenen er i gang. Klokkene ringer for slutten på vestlig dominans av det internasjonale systemet.
India må ikke miste av syne tre attributter ved den fremvoksende geopolitiske virkeligheten. For det første er dette den virkelige begynnelsen på tiden etter den kalde krigen. De siste tre tiårene viste seg å være et interregnum, et mellomspill, gjennomsyret av Vestens triumfalisme og vrangforestillinger om «historiens slutt» – at vestlige verdier var universelle verdier, og vestlige politiske og økonomiske systemer var et eksempel på høydepunktet av menneskelig sivilisasjon.
Deler av den indiske eliten har ennå ikke skjønt sannheten om at stor maktovergang er sterkt forbundet med tilgjengelige ressurser og økonomisk bæreevne. Militær overbelastning og den medfølgende relative nedgangen er dødelige trusler mot makter hvis ambisjoner og tvangstanker om sikkerhet er større enn ressursene deres gir grunnlag for.
For det andre var India en marginal aktør på den internasjonale arenaen i 1991, men i dag nyter det ikke lenger et handlingsrom til å gjemme seg bak strategisk tvetydighet. Det globale sør forventer – til og med krever – at India posisjonerer seg utvetydig i dagens store spørsmål i forhold til landets økende økonomiske styrke. Det «unipolare problemet», det vil si Indias tvangsmessige forhold til USA, har blitt avleggs.
Forventningene er høye til at India vil være på riktig side av historien – og være et anker for en demokratisert verdensorden og for global styring forankret i ekte multilateralisme, der alle land, store og små, har rom og frihet til å velge sin egen vei. India bør ikke krympe inn i tankegangen til en «svingstat» eller forbli en «motvekt» i verktøykassen til en eller annen stormakt, fornøyd med kortsiktige gevinster.
For det tredje viser banen til verdenspolitikken at de relative styrkene til de ledende nasjonene i verden aldri forblir konstante. Normaliseringen Saudi Arbia-Iran som Kina har forhandlet frem er et talende eksempel. Dette er «hovedsakelig på grunn av den ujevne veksthastigheten mellom forskjellige samfunn og av de teknologiske og organisatoriske gjennombruddene som gir et samfunn større fordel enn et annet,» som Paul Kennedy, den britiske historikeren, skrev i sitt mesterlige verk ‘The Rise and Fall of the Great Powers’.
Denne tredje egenskapen ved dagens situasjon utgjør en enorm knipe for India, siden den også innebærer å kunne forsone seg med Kinas historiske fremvekst. Den indiske fortellingen har mistet sin appell i den moderne situasjonen. Indias nasjonale prioriteringer for utvikling i den tiden som strekker seg et kvart århundre fremover i tid vil til syvende og sist være den avgjørende faktoren for om det vil vokse frem som en stormakt.
Indias skjebne ligger i et «asiatisk århundre». Russland som vender seg østover i et avgjørende historisk omdreiningspunkt, gir forrang til robuste relasjoner med både Kina og India og ser for seg RIC (Russland, India, Kina, o.a.) og BRICS som to pilarer i den nye verdensordenen. Dette er en sjelden mulighet. India bør gripe denne muligheten. Ikke fall for vestlig propaganda om at Russland er i ferd med å bli en ‘juniorpartner’ til Kina.
Det er absurd at to sivilisasjoner som Russland og Kina noen gang kan forestille seg å leve i en hierarkisk orden der den ene står over den andre. Et kort forsøk på førti- og femtitallet endte i et voldsomt skisma og verken Moskva eller Beijing ønsker en reprise av det. Disse to stormaktene, som har dype intellektuelle ressurser, forstår svakhetene ved en begrensende allianse, og har valgt en ny type forhold som går utover ethvert alliansesystem i moderne historie ved at det gir rom for å navigere utfra egne interesser. Dette gir en modell for forholdet mellom India og Kina.
Denne artikkelen ble først publisert av DeccanHerald.
