oss 100 kroner!
Arrestordren som er utstedt av Den internasjonale straffedomstolen mot Vladimir Putin kan bare sees på som et reklamestunt av den anglosaksiske klikken, med USA som leder bakfra.
Av M. K. Bhadrakumar.
Ironisk nok kom initiativet fra ICC ved 20-årsjubileet for den anglosaksiske invasjonen av Irak i 2003, noe som førte til forferdelige krigsforbrytelser, men «dommerne» i Haag sov seg gjennom det. Både Washington og London innrømmer i dag at 2003-invasjonen var ulovlig – basert på oppdiktede anklager mot Saddam Hussein.
Det er selvfølgelig ingen sjanse for at ICC-ordren noen gang vil bli tatt på alvor. ICC har ingen jurisdiksjon i Russland, som i likhet med USA ikke har undertegnet Roma-statuttene. Men intensjonen her er noe annet.
Gjørmekastingen mot Putin er nok en oppvisning av president Bidens innbitte hat mot den russiske lederen, noe som går tilbake til en dyst i Moskva for godt over et tiår siden da Putin fortalte ham det med rene ord. Og det er timet inn til å avlede oppmerksomheten fra statsbesøket til Kinas president Xi Jinping i Moskva på mandag, en begivenhet som ikke bare har en spektakulær optikk, men som garantert vil intensivere partnerskapet «uten grenser» mellom de to supermaktene.
Den anglosaksiske klikken ser med forferdelse på samtalene i Moskva 21. mars. For å være helt tydelig: Moskva og Beijing har bestemt seg for å stå sammen for å begrave USAs hegemoni.
I dag overgår Kina den samlede produksjonskapasiteten til USA og dets europeiske allierte, og på samme måte har Russland fremstått som verdens største atomvåpenstat overlegen USA både når det gjelder kvantitet og kvalitet på våpen.
Det har gått opp for USA til deres forskrekkelse at Russland ikke kan beseires i Ukraina. Det er en høna-og-egget-situasjon som NATO står overfor, ifølge en rapport i Politico. Massive investeringer er nødvendig for å ta igjen Russlands forsvarsindustri, men Europas skrantende økonomier har andre kritiske prioriteringer for å overleve og kjempe mot økende sosial uro.
Forestillingene om å beseire Russland i en stedfortrederkrig under forhold med «sanksjoner fra helvete» har vist seg å være vrangforestillinger. Det er de amerikanske bankene som kollapser, det er europeiske økonomier som er truet av stagnasjon.
USAs irritasjon er tydelig i det topphemmelige oppdraget til MQ-9 Reaper-dronen nær Krim-halvøya 14. mars. Amerikanske Global Hawk-droner har blitt observert regelmessig over Svartehavet de siste årene, men denne saken er annerledes.
Reapers transponder ble slått av da den nærmet seg Russlands midlertidige regime for luftrommet som ble opprettet for den spesielle militæroperasjonen nær Krim-halvøya (som Moskva hadde behørig varslet om til alle brukere av internasjonalt luftrom i samsvar med internasjonale normer.)
I dette tilfellet utmanøvrerte Russlands Su-27 jagerfly Reaper, som mistet kontrollen og sank i Svartehavet. Moskva delte ut statlige ærespriser til de to pilotene som sendte Reaper til havets bunn.
Den russiske ambassadøren i Washington har siden advart om at mens Moskva ikke søker noen eskalering, vil ethvert bevisst angrep på et russisk fly i nøytralt luftrom bli tolket som «en åpen krigserklæring mot den største atommakten».
Hvis USA hadde planlagt dronehendelsen for å teste Russlands reaksjon, vel, så har sistnevnte gitt en entydig respons. Og alt dette fant sted i umiddelbar forkant av president Xis besøk.
Biden slo tilbake ved å rose ICC-ordren mot Putin og sa «det er berettiget … (og) utgjør et veldig sterkt poeng.» Men Bidens aldrende minne svikter ham igjen. For den uttalte amerikanske posisjonen til ICC er at Washington ikke bare ikke anerkjenner ICCs jurisdiksjon, men hvis en amerikansk statsborger blir arrestert eller stilt for ICC, forbeholder Washington seg retten til å bruke militær makt for å redde den internerte!
Videre har Washington truet med represalier mot ethvert land som samarbeider med en ICC-ordre mot en amerikansk statsborger. George W Bush-administrasjonen uttrykte dette kategorisk som USAs politikk for ICC på bakgrunn av den anglo-amerikanske klikkens grufulle krigsforbrytelser i Irak, og USA trakk seg aldri fra det.
Det har forresten ikke vært noen henvisning fra FNs sikkerhetsråd eller generalforsamling til ICC. Så hvem organiserte denne arrestordren? Storbritannia – hvem ellers? Britene mobbet ICC-dommerne som er svært sårbare for utpressing, ettersom de nyter fete lønninger og ville skåle med djevelen hvis det bidro til å sikre bedre vilkår for dem selv i Haag. Dette blir nok en casestudie av den bitvise ødeleggelsen av FN-systemet som den anglosaksiske klikken har holdt på med de siste årene.
Det er nok å si at dronehendelsen og ICC-beslutningen ødelegger klimaet for enhver dialog mellom Moskva og Kiev. Åpenbart er den anglosaksiske klikken bekymret for at Kina kan komme til å skape enda en overraskelse som det gjorde ved å formidle den nylige saudi-iranske avtalen.
I en meningstung bemerkning sa det kinesiske utenriksdepartementets talsperson Wang Wenbin fredag at Xis besøk delvis er for å fremme «fred». Beijing har allerede utgitt en «fredsplan» for Ukraina, en 12-punkts agenda for «en politisk løsning av Ukraina-krisen», som ligger på Zelenskys skrivebord i Kiev, selv om Vesten flittig valgte å ignorere den.
I en telefonsamtale torsdag sa den kinesiske utenriksministeren Qin Gang til sin ukrainske kollega Dmytro Kuleba at Beijing håper «alle parter vil forbli rolige, rasjonelle og tilbakeholdne, og gjenoppta fredssamtalene så snart som mulig».
De kinesiske referatet sa at Kuleba diskuterte «utsiktene til fredssamtaler … og bemerket at Kinas posisjonspapir om den politiske løsningen av Ukraina-krisen viser sin oppriktighet i å fremme en våpenhvile og en slutt på konflikten. Han uttrykte håp om å opprettholde kommunikasjonen med Kina.»
Ikke overraskende er Biden paranoid over Kinas press for å megle mellom Moskva og Kiev. Poenget er at han og Zelensky er låst i en dødelig omfavnelse – korrupsjonssvindelen som involverer aktivitetene til Hunter Biden i Kiev henger over farens politiske karriere som et Damokles sverd, mens på den annen side kjemper Zelensky også for politisk overlevelse og våger i økende grad å handle på egen hånd.
Ser vi bort fra vestlig tvil om klokskapen i å holde den knuste frontlinjebyen Bakhmut i Donbass, forskanser Zelensky seg og opprettholder et utmattende forsvar som kan trekke i langdrag. (Politico.)
Tydeligvis oppfører Biden seg som en katt på det varme blikktaket. Han kan verken gi slipp på Zelensky eller har råd til å bli låst inn i en evig krig i Ukraina mens Taiwanstredet vinker til ham med løfte om en større skjebne.
Beijings holdning har blitt synlig hardere i det siste, og hånen som USA utøste mot Kinas nasjonale stolthet ved å skyte ned værballongen har bare forverret mistilliten. På samme måte er bunnmålet nådd for Russland med Reaper-droneprovokasjonen og den anglosaksiske klikkens ICC-svindel.
Xi har også valgt Russland for sitt første utenlandsbesøk i sin tredje periode, til tross for krigen i Ukraina. Mens det kunngjorde Xis besøk til Russland, sa det kinesiske utenriksdepartementet: «Når verden går inn i en ny periode med turbulens og endring, som permanent medlem av FNs sikkerhetsråd og en viktig makt, går betydningen og innflytelsen av forbindelsen mellom Kina og Russland langt utenfor det bilaterale forholdet.»
Biden kan ha trodd at han la Putin på matten med Reaper-stuntet og ICC-svindelen. Men Putin er nonchalant, og velger i dag å gjøre sitt første besøk i Donbass noensinne .
Putin turnerte Mariupol, havnebyen der NATO-operatørene i allianse med den ukrainske nynazistiske brigaden led et så bittert nederlag, kjørte et kjøretøy langs byens gater, stoppet flere steder og undersøkte gjenoppbyggingsarbeid. Det er et trassig signal til Biden om at NATO har tapt krigen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
