oss 100 kroner!
Mye av den norske investeringspolitikken er tvilsom, av flere årsaker. Dels fører politikken til en problematisk inflasjon som myndighetene «løser» ved å øke renter, skatter og avgifter mest på de som har dårligst råd (og ikke ved å skattlegge de som tjener altfor mye). Og dels finansieres en enorm utbygging av industri vi ikke trenger, særlig innen energisektoren. Markedsordningen for den offentlig eide kraftsektoren er faktisk i ferd med å bli omdannet til en slags privatisert sektor (NordPool). De enorme «offentlige» inntektene fra kraftsektoren er i stor grad tenkt brukt til å subsidiere private energibedrifter (batterier/hydrogen m.v.) og vindkraftutbygging.
Av Odd Handegård.
Faren for full privatisering av kraftsektoren er ikke realistisk i denne stortingsperioden, men flere partier har i realiteten kladdet programutkast for privatisering. Et par perioder til med Solberg og Frp i regjeringsposisjon vil modne saken. Og Røldal-Sirdal-anleggene i Ullensvang kommune er åpenbart et forprosjekt: Kraftstasjonene i området ble i fjor stjålet fra Ullensvang kommune og gitt bort til Hydro. Kraftverkene skulle vært overført til det offentlige i 2022 (hjemfall), men den tidligere private eieren Hydro har på mystisk vis har klart å opprettholde et slags eierskap, ved hjelp av mye ubegripelig triksing, bl.a. i Stortinget. Privatiseringen av kraftsektoren er underveis, selv om den politiske energi-retorikken handler om helt andre spørsmål. Det er viktig å være opptatt av den langsiktige energiutviklingen, i tillegg til de dagsaktuelle spørsmål.
Like problematisk som energisektoren, er dessverre situasjonen i andre viktige deler av norsk infrastruktur som blir systematisk underfinansiert: Dette gjelder spesielt vann- og avløpsnettet og i noen grad vedlikeholdet av skolebygg/sykehus osv. Tirsdag i forrige uke la Riksrevisjonen fram en rapport om rørnettet til drikkevannet vårt. Situasjonen beskrives som «alvorlig og dramatisk»: Ledningsnettet er i ferd med å gå i oppløsning mange steder. Lekkasjer og annet forfall vil koste milliarder. Her er utredningen om drikkevannet: Myndighetenes arbeid med trygt drikkevann. Og her er et lite sammendrag. Organisasjonen «Norsk Vann», som eies av norske kommuner, har utarbeidet flere fyldige beskrivelser som også omfatter avløpsnettet.
Etter at jeg har sett på den informasjonen som foreligger, er jeg blitt klar over hvor lite vi er opptatt av noe så selvfølgelig og nærliggende som vann og avløp, og hvor lite vi egentlig vet om situasjonen under beina våre:
Norge har bygd ut 280.000 kilometer ledninger til vann og avløp siden slutten av 1800-tallet – det er sju ganger avstanden rundt jorda ved ekvator. Utbyggingen av nettet i Norge er mer komplisert enn i andre land: Avstandene er større mellom husholdningene. Faren for frost gjør det nødvendig å grave dypere enn i de fleste andre land. Noen mener også at klimaendringene har betydning. Hovedproblemet er lekkasjene, og mangelen på tilstrekkelig vedlikehold. Omtrent tredjeparten av drikkevannet lekker ut (enkelte steder opp til 60 %). Avløpsproblemet er tilsvarende. Lekkasjene går begge veier slik at drikkevannet ofte forurenses og gir helseproblemer.
Kostnadene for en seriøs oppgradering av vann- og avløpsledningene i landet er enorme – jeg har sett tall for en samlet utbygging på fra 250 til 350 milliarder fram til 2040. Kompetansen i bransjen er også begrenset – det er derfor foreslått oppbygging av et «Nasjonalt kompetansesenter for vann- og avløpsinfrastruktur». Bare små bevilgninger er foreløpig satt av til senteret. – Ansvaret for vann- og avløpstjenestene er lagt til kommunene etter selvkostprinsippet som i praksis betyr at avgiftene normalt settes altfor lavt. De utredningene som foreligger, hevder det er nødvendig å tredoble avgiftene til et gjennomsnittsabonnement fra ca. 10.000 kroner pr. år til 30.000.
Vedlikeholdet av norsk infrastruktur er altså kaotisk, ikke bare når det gjelder feilinvesteringene i kraftsektoren, men også når det gjelder vann- og avløpsnettet. Privatiseringen av kraftsektoren er uten tvil i ferd med å komme på dagsorden uten å være akutt nå, men de som følger med har sikkert registrert at det hviskes om privatisering også av vannforsyning og avløpsnett, i første omgang en «snikprivatisering»: Argumentet er at den offentlige administrasjonen fungerer så dårlig at vi trenger privatisering – som likevel fører til høyere avgifter og høyere kostnader for folk flest (som i energisektoren). Les: Debatten om vannprivatisering har ikke tørket inn.
Vi står foran en økonomisk forverring i Norge som vil flytte halvparten av befolkningen 150 år bakover: En vanvittig strømpris, en betydelig prisstigning på alle forbruksvarer, en mulig avgiftsøkning til vedlikehold av vann- og avløpsnettet, en inflasjon som spiser opp alle lønnstillegg og som gjør det stadig vanskeligere å kjøpe en rimelig bolig. Summen av alt dette, og mer til, gjør det nødvendig med en drastisk endring i den norske økonomiske politikken: Statens midler må brukes annerledes. Det er ikke tilstrekkelig å stoppe den meningsløse «industriutbyggingen» i energisektoren.
Ps. Nordlys i Tromsø hadde et oppslag allerede på lørdag om at Tromsø kommune planlegger en dramatisk heving av gebyrene til drikkevann og avløpsvann, riktignok bare 3.000 kroner året, men likevel.
