oss 100 kroner!
Av Seymour Hersh, INTERNATIONALIST 360° , 1. mars, 2023
Det er et uunngåelig gap mellom hva en president forteller oss om en krig, til og med en stedfortrederkrig, og virkeligheten på bakken. Det er sant i dag, mens Joe Biden kjemper for offentlig støtte til krigen i Ukraina, og det var sant for seks tiår siden da Jack Kennedy slet med å forstå krigen han valgte å føre i Sør-Vietnam.
Tidlig 1962 var en kritisk tid for president John F. Kennedy. Etter at hans image og lederskap hadde blitt svertet av katastrofen i Grisebukta, tre måneder inn i hans periode, hadde han bestemt seg for at han måtte ta et standpunkt i Sør-Vietnam og konfrontere spredningen av kommunismen der. Presidenten tilbrakte resten av 1961 i hemmelighet med å øke amerikansk, kjemisk avløving, bombing og antall amerikanske tropper i Sør-Vietnam. Hans kamp mot internasjonal kommunisme var i gang. Hans motstykke var den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov, som hadde overveldet den unge presidenten på et toppmøte 4. juni 1961, med sin kunnskap, seighet og mangel på respekt for Kennedys klossete baksing på Cuba. «Så han bare slo helvete ut av meg,» sa presidenten senere til New York Times-spaltisten James Reston.
Ikke desto mindre ble Amerika slått av Jack og Jackies glitter og glamour, og deres liv i Det hvite hus, med fester og sosiale arrangementer som samlet det beste Amerika hadde å tilby fra musikkens verdener, kunsten og akademia. Det var da David Herbert Donald, sin tids mest fremtredende spesialist på Lincoln, ble bedt om å gi en privat orientering i Det hvite hus. Den lille gruppen han talte til, ikke mer enn tjue, inkluderte mangeårige venner av presidenten og noen sentrale medlemmer av hans regjering. Donald ville være gjest hos presidenten og hans kone. Han var strålende fornøyd.
Donald, som hadde vunnet en Pulitzerpris det året, for sitt arbeid med borgerkrigen, skrev et langt meddelsomt brev til en gammel venn noen uker senere, om sin natt i Det hvite hus. Jeg fikk vite om møtet på 1990-tallet mens jeg samlet informasjon til en bok om Kennedy-administrasjonen. Donald sendte meg da en kopi av brevet, men oppfordret meg til å publisere svært lite av det i boken min. Jeg gjorde som han ba om. Donald døde i 2009, etter flere tiår med undervisning i amerikansk historie ved Harvard University, og jeg vil tro han ville ha godkjent at jeg siterte det i større lengde her.
Donald rapporterte i brevet at han snakket i førti minutter om vanskelighetene med gjenoppbyggingen etter borgerkrigen, og problemene han og andre historikere hadde, som han skrev, «med å skrive en ny syntese av perioden». Det var en lang periode med skravling, der både presidenten og kona Jacqueline deltok aktivt. «Fru Kennedy,» rapporterte Donald, «var ekstremt enkel og beskjeden, veldig ung, veldig sjenert og litt usikker på seg selv. . . . Den strålende skjønnheten som vises i hennes fotografier og i hennes TV-opptredener er ikke tydelig, men hun slår meg som en entusiastisk og svært intelligent ung kvinne».
Brevet fortsatte:
«Presidenten selv er også langt mindre kjekk enn sine bilder. . . . Det gutteaktige blikket som fotografiene hans gir ham, er rett og slett ikke der. [H]an ledet utspørringen og fortsatte hele veien å være svært aktiv i diskusjonen; og etterpå hadde vi en lang, privat diskusjon. Det er klart at dette er en mann fast bestemt på å gå inn i våre historiebøker som en stor president, og han vil vite hemmeligheten».
«En ting han sa plaget meg betraktelig,» skrev Donald. Da han diskuterte de store presidentene, spurte Kennedy «om det i sum ikke tok en krig for å sette en mann i den kategorien? Jeg benektet dette bestemt. Han så ut til å være enig, og siden han er fast bestemt på å være en god president, håper jeg han virkelig var det».
I en kort telefonsamtale jeg hadde med Donald i 1996, to tiår etter den amerikanske fiaskoen i Vietnam, uttrykte professoren langt mer bekymring for Kennedys syn på storhet. Han fortalte meg at Kennedy var fascinert av Lincoln og Franklin Roosevelt fordi «han trodde at for å være en stor president, måtte du være en krigstidspresident. Det var skummelt for meg. Jeg satt igjen og følte at dette var en ung mann som ikke forstår historien».
Donalds prat med Kennedy kom, som professoren ikke kunne ha visst på den tiden, på et avgjørende tidlig tidspunkt i Vietnam. Presidenten hadde fortsatt å manøvrere, i hemmelighet, for å radikalt øke antall amerikanske militære menn, som flommet inn i Sør-Vietnam, under dekke av å være spesialrådgivere. Han var også fascinert av dramatisk heltemot hos de som kjempet i andre verdenskrig, i hemmelige enheter organisert av Office of Strategic Services. OSS-agenter jobbet ofte i fiendtlige soner i Europa og Asia med partisaner og geriljasoldater. Etterretningssjefen for utenriksdepartementet på den tiden var Roger Hilsman, en hæroffiser som så kamp og senere tjenestegjorde undercover med OSS i Burma. Etter krigen sluttet Hilsman seg til det nyopprettede Central Intelligence Agency. Han forlot byrået for å ta doktorgrad i statsvitenskap ved Yale University. Nå, i Kennedy-administrasjonens tidlige dager, hadde han spesiell caché i utenriksdepartementet. Han hadde blitt såret i kamp og var en del av et team som frigjorde amerikanske fanger, inkludert sin egen far, fra en japansk krigsfangeleir.
Med sin erfaring, selvtillit og akademiske legitimitet ble Hilsman en favoritt hos presidenten og broren Robert, justisministeren, og begge ble ivrige tilhengere av en innovativ løsning som Hilsman forfektet. Planen lovet å løse et plagsomt problem i krigen: hvordan skille anti-regjering og pro-kommunistiske geriljakrigere kjent som Viet Cong fra bondebefolkningen i landsbyene som, villig eller ikke, ga dem mat, beskyttelse og støtte. Kjent som Strategic Hamlet Program, vant konseptet umiddelbar godkjenning fra det amerikanske og sørvietnamesiske militæret, så vel som fra de amerikanerne som ønsket flere sosiale programmer for bøndene. «Det var Kennedys siste håp for å vinne hjerter og sinn,» ble jeg fortalt for mange år siden av en amerikansk etterretningsekspert. Historikeren Christian G. Appy, i American Reckoning, en skarp studie av grensene for amerikansk eksepsjonalisme, beskrev prosjektet som dukket opp som «en tvangsplan som tvang landsbyboere bort fra deres land og flyttet dem til væpnede leirer. . . . Det de [Kennedy, Hilsman og rådgiverne i Det hvite hus] ikke tok hensyn til, var hva landsbyboerne måtte føle om å bli tvangsflyttet fra sine forfedres land og plassert i befestede anlegg bak piggtråd.»
Jeg hadde førstehånds kunnskap om uvitenheten og grusomheten ved tvangsflytting av bønder mens jeg rapporterte om My Lai massakren i 1969. Massakren hadde funnet sted i mars 1968, og de fleste av de involverte soldatene hadde avsluttet sin tjenestereise i krigen og var hjemme igjen, på jobb, på skolen eller uten å gjøre noe. The Strategic Hamlet Program var for lengst borte, men landsbyboere i noen omstridte områder ble fortsatt tvunget vekk fra sine landområder til områder for omplassering, for å gjøre det mulig for det amerikanske militæret og ustraffet slakte alle som nektet omplassering. De evakuerte områdene fikk betegnelsen Free Fire Zones. My Lai var ikke et slikt område. Noen av soldatene som hadde deltatt i drapene og voldtektene i My Lai, rettferdiggjorde sin brutalitet ved å fortelle meg, med mye forakt, om hvordan mødrene i Vietnam, da de ble evakuert fra sine innfødte landsbyer, insisterte på å være de første til å hoppe på de ventende helikoptrene. Jeg ble fortalt igjen og igjen av soldatene, som selv hadde vokst opp i en kultur som krevde at barn måtte gå først, at de måtte slå mødrene, noen ganger voldsomt med geværkolbene, for å la barna gå om bord først. Ingen av soldatene hadde blitt fortalt at i det vietnamesiske samfunnet krysser moren alltid en ny terskel først, for å sikre at alle som følger vil være trygge.
Programmet med strategiske landsbyer var en katastrofal og mystisk fiasko for den unge Kennedy-administrasjonen, og det herdet bondebefolkningens besluttsomhet mot de amerikanske inntrengerne. Jack Kennedy levde ikke lenge nok til å lære at en viktig årsak til programmets død var arbeidet til en sørvietnamesisk oberst, ved navn Pham Ngoc Thao, som hadde kjempet mot franskmennene sammen med det nasjonalistiske og kommunistiske Viet Minh, etter andre verdenskrig. Thao var ett av elleve barn født inn i en høyt respektert romersk-katolsk familie som hadde fransk statsborgerskap, men sluttet seg til den vellykkede motstanden mot franskmennene etter andre verdenskrig, ledet av Ho Chi Minh. Thaos religion og sosiale bakgrunn, og hans militære lederskap i krigen mot franskmennene, gjorde ham attraktiv for president Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam, og hans bror, Ngo Dinh Nhu, som drev det hemmelige politiet. Thao var et logisk valg for å drive det nye amerikansk-godkjente og finansierte prosjektet for omplassering av landets buddhistiske bønder.
Det ble ikke kjent før etter mordet på Thao i 1965, at han hadde vært en av Nord-Vietnams mest vellykkede sovende agenter, en av mange som hadde blitt infiltrert inn i Sør-Vietnams militære og politiske ledelse. Et av hans første trekk som tilsynsmann for det strategiske Hamlet-programmet, var å fremskynde byggingen av de nye landsbyene. De var dårlig bygget og dårlig forsvart. Thao sørget også for at de forhatte landsbyene ble plassert i områder som var åpne for inngrep eller angrep fra Viet Cong, med liten frykt for at den sørvietnamesiske hæren skulle blande seg inn.
Jack Kennedys håpefulle flytteprosjekt var dømt til nederlag, noe som han ikke kunne vite, selv da han forklarte sitt syn på presidentledelse, over konjakk og en sigar, til en stadig mer urolig professor Donald. Settingen, i den private familiedelen i Det hvite hus, var dramatisk, men når det gjelder realiteten i krigen som da var i gang, kunne de to mennene ha snakket sammen i kapteinens lugar på Titanic, da skipet nærmet seg isstrømmene.
Vår nåværende president, og hans utenrikspolitiske team, i sin uvillighet til å søke en umiddelbar våpenhvile i krigen mellom Vladimir Putins Russland og et NATO-støttet Ukraina, kan være om bord på samme type båt.
Biden-administrasjonen føler ikke noe press fra Kongressen eller de amerikanske hovedstrømsmediene angående sin glødende politiske og økonomiske støtte til Ukraina, i sin pågående krig mot Russland. Men protester og offentlig frykt over krigen stiger i Tyskland, sammen med meningsmålinger som viser synkende offentlig støtte for Bidens politikk. Forrige helg var det støyende antikrigsamlinger i Berlin, med folkemengder anslått til 13 000 av politiet og 50 000 av protestarrangørene. Et «Manifest for fred» som oppfordret tyske tjenestemenn til å stanse flyten av våpen til Ukraina, fikk 650.000 underskrifter på to uker.
Klokken tikker.
Publisert av INTERNATIONALIST 360°
Does it Have to Take a War?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
