oss 100 kroner!
Masseprotester brøt ut i byer over hele Frankrike denne uka etter at statsminister Elisabeth Borne kunngjorde at hennes regjering planlegger å innføre president Emmanuel Macrons pensjonskutt uten avstemning i nasjonalforsamlinga. Sinnet øker i arbeiderklassen, som går inn i en direkte konfrontasjon med Macron-regjeringa.
Pensjonsreformen er et massivt angrep på den franske arbeiderklassen og store deler av middelklassen, og så er da også tre fjerdedeler av det franske folket imot den. Ei meningsmåling nylig viste at blant dem under 35 år er 74% imot reformen.
Macrons politistat tar ikke noe hensyn til det. Regjeringa valgte å trampe på demokratiet og folkets vilje under føttene. 60 prosent av befolkninga støtter en generalstreik for å blokkere økonomien og tvinge Macron til å trekke tilbake kuttene, og streikene og protestene øker over hele Frankrike.
Politiet angrep protester av tusenvis i Marseille, Lyon, Lille, Toulouse, Bordeaux, Nantes, Rennes, Brest, Dijon, Angers og Besançon. Titusenvis samlet seg på Place de la Concorde i Paris, der politi bevæpnet med tåregass, vannkanoner, gummikulevåpen og automatgevær voktet strategiske bygninger, inkludert presidentpalasset Elysée, nasjonalforsamlingen og den amerikanske ambassaden.
Macron erklærte at han ville aktivere linje 3 i artikkel 49 i Frankrikes grunnlov. Bestemmelsen 49-3 tillater regjeringa å tvinge nasjonalforsamlinga til å vedta lovgivning uten avstemning, med mindre forsamlingen stemmer for å felle regjeringa. Macrons parti har bare et mindretall i nasjonalforsamlinga og kunne ikke få nok stemmer for pensjonskuttene fra det høyreorienterte partiet The Republicans (LR).
Macron sa til regjeringa at hvis pensjonskuttene gikk til forsamlingen og ble nedstemt, ville resultatet bli katastrofalt. Han viste til den økende finanskrisa, frykt for svikt i europeiske banker og økende spekulasjoner mot den franske statsgjelda. Det ville også gå på tvers av Macrons forsøk på å finansiere militærbudsjettet sitt på 413 milliarder euro og hans deltakelse i NATO-krigen mot Russland i Ukraina. I Frankrike ser vi altså en direkte forbindelse mellom den interne klassekrigen og militariseringa og krigen mot Russland.
Det er opplagt at arbeiderklassen og ungdommen i Frankrike ikke har tenkt å gi seg. For dem er dette en eksistensiell klassekrig. Det handler om grunnleggende levevilkår og om framtida. På den andre sida har heller ikke den franske overklassen med Macron i spissen tenkt å gi seg. Det er derfor grunn til å vente enda hardere kamper framover.
