Julie gjør ting hun ikke kan – og noen ting hun kan

0

Om noen hadde fortalt meg at jeg skulle bli medeier, deleier og det som er, i traktor, gård, firhjuling og kassebil, – så hadde jeg selvfølgelig ledd meg skakk*. Om de attpåtil hadde sagt, at jeg på toppen av det hele, og samtidig (!), skulle hjemmeskole barna, så hadde jeg ledd høyt ut, mens jeg rullet rundt på gulvet. Jeg hadde med andre ord LOLROTF`et, som muligens er en gammel referanse, men jeg er førti år snart, så jeg føler det er lov.

Av Julie Foss.

Julie Foss.

Men livet er jammen et eventyr, er det ikke! My God, som min nederlandske onkel sier. My God, så mye vi må gjøre. Vi må snu oss rundt. Lande på bena. Tenke nytt. Og roll with it.

Når venninner jeg ikke har sett på en stund spør om vi skal ta en kaffe og «catche up litt» så sier jeg nei. Jeg sier blankt nei, og legger til «med mindre du har en måned». Så ler jeg litt (med emoji, selvfølgelig. Vi er ikke helt 2000, heller). Og så skriver jeg «men du bør sette av fire timer. Til meg. Så er det deg. Vi snakker en åtte timer, total. Eller, give and take, ditt». Og hvis vi er riktig så heldig. Om det har skjedd riktig så lite, med venninnen min, burde det være mulig å få det til på seks timer. Sist var både venninnen min og jeg helt rødglødete, etter treffet. Jeg vil si, utmattet. Dette er muligens en digresjon, men en ikke så rent ubetydelig heller. Det sier noe om omfanget, føler jeg. Det sier noe om samfunnet, føler vi.

2023 skulle altså bli året jeg skulle bli medeier, deleier, og det som er, i traktor, gård, firhjuling og kassebil. Dette er mye motor, men det er også mye tungt arbeid. Aner jeg. Så nå har jeg begynt å ta nedfall mens jeg pusser tennene. Mer enn det har jeg ikke tid til, – men jeg føler at det hjelper. Allerede ser jeg resultater (eller. Jeg ser det ikke. Men jeg kjenner syra når jeg går opp og ned trappa. Om morgenen, – og om kvelden. Jeg går ikke i trapper for treningens skyld. Det er viktig å ikke overdrive. Bli fanatisk. Man vil ikke bli helt ekstrem, heller). Men altså. Det er mye bil og så er det dette med hjemmeskole. Og før noen foreslår at jeg får meg noen hobbyer (dere aner ikke. Jeg drømmer om å ha tid til hobbyer), la oss gå over the essentials.

  • «Skal du ha hjemmeskole?» Ja, det skal jeg. Det vil si, jeg skal ikke starte hjemmeskole. Det er ikke sånn at jeg nå starter Bakkestranda Homekit Skole. Så jeg hadde satt pris på om dere ikke sendte unger fra fjern og nær, land og strand, riktig, riktig ennå. Stay in your zone (metaforisk og fysisk (og det har ingenting med smartcity og gjøre. Tro du meg)). Jeg simpelthen skal hjemmeskole barna mine. Mine to sønner. Det er visst min rett, – og det skulle jo bare mangle, faktisk. Og jeg benytter meg nå av den retten. Og jeg tror det blir et eventyr. Det vil si, faren deres og jeg, skal sørge for at det blir et eventyr. Og vi gleder oss alle sammen. Småfolk som storfe.

«Vet familien deres om dette?» Nei, jeg er tilhenger av å si ting, offentlig først. Dessuten er jeg blitt riktig, riktig så gammel (selv før det fylte førti) at jeg gjør som jeg vil, uten blygsel og uten tillatelse. Annet enn fra rektor, da. Jeg mener i alle fall at jeg spurte. Eventuelt informerte jeg, på en nokså hyggelig måte (subjektivt sett. Men med en viss selvinnsikt, føler jeg) og spurte hva hun syntes. På sett og vis. Jeg spurte kanskje ikke. Men jeg var absolutt interessert i hennes respons. Etter grundig å ha redegjort for bakgrunnen. For valget vårt. Om hjemmeskole. En periode. Tre måneder i første omgang. Og profesjonell som hun er, skjønn som hun er, sa hun at hun respekterte valget 100% og vi gikk fra møtet både godt forlikt og vel forlikt.

«Hva er da bakgrunnen for valget om hjemmeskole …?» Tja, hva skal man si. Det var som med mye annet, en rekke faktorer, som til sammen gjorde valget ganske lett, egentlig. Skal jeg gå inn på alt det nå?! Nå som det var så god stemning …! Vel. Jeg kan i alle fall si at det avgjørende var selve kunnskapsløftet vi foreldre, selv, gjorde her hjemme. For å si det litt tørrvittig. All den tid Kunnskapsløftet faktisk er den rådende, og nå gjeldende, læreplanen i grunnskolen. Og all den tid jeg selv også er utdannet lærer (og har papirer på å være tørr). Vel. Lærerhumor til side. Jeg snublet over kunnskap om stråling, – og falle på trynet, vil jeg si jeg gjorde! For her var jeg kunnskapsløs! (og kunnskapen var i tillegg sjokkerende). Dette er nå cirka et halvt år siden og etter å ha eksperimentert litt hjemme, med nettopp stråling (å bli utsatt for det, over tid) har vi sterke indisier på at plagene sønnene mine hadde – og har (og hvem vet? Kanskje også mine) meget godt kan være forårsaket av stråling. De har begge vært mye plaget av hodepine, hvorav han ene, i tillegg, i årevis, har vært plaget av en forferdelig øresus (tinnitus). Det skal bli spennende å se om bytte av miljø vil ha noen effekt. Vi er derfor godt i gang med tiltak i heimen for slik å kunne redusere eksponeringen for stråling betraktelig. Blant annet ved å kable ledninger, fremfor alt det trådløse.

«Når begynner dere?» Første skoledag med mor (som i jeg/meg (og faren deres iblant)), blir om cirka en uke. Det er ingen grunn til å vente! Helsa først! Så vi vil ikke vente. Det betyr at vi må ferdigstille læreplanen til gutta i løpet av noen dager -note to self. Vi er nemlig forpliktet til å følge læreplanen for grunnskolen, hva angår målene, men vi har heldigvis en del frihet hva gjelder «veien til Rom». Det blir gøy! Det blir sikkert utmattende noen ganger også, men vi går for mest gøy. Mest lærerikt. Og innbringende.

«Hadde du turt å hjemmeskole, dersom du ikke selv var utdannet, og tidligere også hadde jobbet som lærer?» Det vet jeg at jeg hadde, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg ikke var det, nå. Så folk kunne se, og forstå, at det virkelig er mulig. Vi må få tilbake troen på at vi som foreldre faktisk vet best når det gjelder hva ungene våre trenger. Og at man ikke alltid trenger å følge flokken. Gjøre som alle andre. Noen ganger må man følge hjertet. Intuisjonen. Og hive seg uti det (jada. Om man har mulighet. Bla bla bla). Og det betyr heller ikke at noe er spontant eller dårlig planlagt av den grunn. Vårt valg bunner ut i en tanke som modnet over tid. Og vi fikk flere og flere grunner til å gjøre det. Nå blir dette vårt prosjekt. Kanskje ikke Prosjekt Perfekt, men Prosjekt Helse. Prosjekt Barna Våre. Jeg er klar. Bring it.

*fortrinnsvis fordi jeg er redd for maur

Forrige artikkelKvinnedagen: Vi må snakke om morskapet!
Neste artikkelSV, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom
Julie Foss er uavhengig skribent.