oss 100 kroner!
En ny verdensorden tar sakte form
Av Thomas Fazi,
Det siste året har Nato-land, ledet av USA, forsøkt å presse resten av verden til å gi militærhjelp til Ukraina og sanksjonere Russland, i håp om å isolere sistnevnte. De har stort sett feilet på begge punkter. Vestlige tjenestemenn kan påpeke at 141 av 193 land nylig støttet en FN-resolusjon som krever at Russland trekker seg fra Ukraina, men de 32 avholdende landene inkluderte Kina, India, Pakistan og Sør-Afrika – som alene står for rundt 40% av verdens befolkning.
Til tross for Vestens forsøk på å «globalisere» konflikten, har bare 33 nasjoner – som representerer litt over en åttendedel av verdens befolkning – innført sanksjoner mot Russland og sendt militærhjelp til Ukraina: Storbritannia, USA, Canada, Australia, Sør-Korea, Japan og EU (pluss Norge, o.a.) — med andre ord, de landene som er direkte under USAs innflytelsessfære, som i mange tilfeller innebærer en betydelig amerikansk militær tilstedeværelse. De gjenværende nasjonene, som utgjør nærmere 90 % av verdens befolkning, har nektet å følge etter. Om noe har krigen faktisk styrket russiske forbindelser med en rekke store ikke-vestlige land, inkludert Kina og India, og fremskyndet fremveksten av en ny internasjonal orden der det er Vesten som ser stadig mer isolert ut, ikke Russland.
Siden invasjonen har Kina økt sine innkjøp av russisk olje, gass og kull enormt, mens de eksporterer langt mer maskineri, produserte produkter og avansert elektronikk i den andre retningen. De har økt sin bilaterale handel med mer enn 30 %. De to landene har også forpliktet seg til betydelige investerings- og infrastrukturprosjekter gjennom Shanghai Cooperation Organization, verdens største regionale gruppering når det gjelder geografisk omfang og befolkning, som også inkluderer India, Pakistan, Iran og alle de store sentralasiatiske republikkene. Dessuten, som et resultat av vestlige sanksjoner, har de blitt tvunget til å stole på rubel-yuan-handel i stedet for å bruke dollar, noe som har forbedret yuanens reservevalutastatus.
På årsdagen for den russiske invasjonen sa Wang Yi, Beijings fremste diplomat, at Kina var forpliktet til å «styrke [og utdype] det kinesisk-russiske vennskapet» og «fremme gjensidig fordelaktig samarbeid i alle områder». Enda viktigere er det at de to landene i økende grad har snakket med én stemme om behovet for en mer balansert internasjonal orden, og har eksplisitt erklært at deres samarbeid har som mål å svekke Vestens dominans i globale anliggender. Spesielt Kina har implisitt omfavnet Russlands syn, uttrykt av utenriksminister Sergej Lavrov, om at «dette handler ikke om Ukraina i det hele tatt … Det gjenspeiler kampen om hvordan verdensordenen vil se ut». I denne sammenhengen bør det ikke komme som noen overraskelse at Beijing og Moskva har holdt det jevne tempoet i sine felles militærøvelser og heller ikke at Xi møtte Putin i Moskva 20. mars.
Amerikas stadig mer aggressive holdning overfor Kina har bare gitt næring til oppfatningen blant Beijings eliter om at de er forent med Russland mot Vesten i en eksistensiell kamp for å overleve. Xi utstedte nylig en uvanlig skarp irettesettelse av USAs politikk, der han anklaget Washington for å være engasjert i en kampanje for å undertrykke Kina: «Vestlige land – ledet av USA – har implementert allsidig inneslutning, omringing og undertrykkelse mot oss, og har ført til enestående alvorlige utfordringer for vårt lands utvikling», sa han til statlige medier. Dette representerer en betydelig avvik fra Kinas tradisjonelt avmålte tilnærming. Det fulgte at Kinas utenriksdepartement hadde publisert et uvanlig kritisk dokument med tittelen US Hegemony and Its Perils, som hevdet at USA har «handlet … for å blande seg inn i andre lands indre anliggender, forfølge, opprettholde og misbruke hegemoni, fremme undergraving og infiltrasjon, og med vilje føre kriger, og skade det internasjonale samfunnet».
Problemet for USA, og for Vesten, er at denne oppfatningen begynner å gi gjenklang rundt om i verden. Mange ikke-vestlige føler at USA ikke er i stand til å forelese andre land om suverenitetens hellighet, territoriell integritet, internasjonal lov og den såkalte regelbaserte ordenen. De erkjenner at USA har brutt disse prinsippene før – sist med de katastrofale invasjonene og bombekampanjene mot Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Dette er grunnen til at Vestens forsøk på å framstille konflikten i Ukraina som en moralsk kamp av «det gode mot det onde» fremkaller uro blant mange ikke-vestlige, spesielt i de landene som har vært på mottakersiden av vestlige koloniale bestrebelser.
For eksempel markerte The Washington Post ettårsdagen for invasjonen i forrige måned ved å publisere en serie intervjuer med mennesker i Sør-Afrika, India og Kenya; den konkluderte med at de har «et dypt ambivalent syn på konflikten, mindre informert av spørsmålet om hvorvidt Russland tok feil i å invadere enn av nåværende og historiske klager mot Vesten». Det er flere afrikanske land som har nektet å stille seg på Kievs side.
For flere land handler det ikke bare om at de ikke er villige til å ofre sine egne interesser for Ukraina; det handler delvis om å ta et oppgjør med Vesten. Som Clement Manyathela, en populær sørafrikansk radiovert, forklarte:
«Da USA gikk inn i Irak, da Amerika gikk inn i Libya, hadde de sine egne begrunnelser som vi ikke trodde på, og nå prøver de å snu verden mot Russland …. Jeg ser fortsatt ingen begrunnelse for å invadere et land, men vi kan ikke bli diktert til angående de russiske grepene mot Ukraina. Jeg føler ærlig talt at USA prøvde å mobbe oss.»
Vi burde kanskje ikke bli overrasket over at Sør-Afrika er blant de landene som har valgt å styrke båndene til Russland. Under et besøk av Lavrov i januar omtalte den sørafrikanske utenriksministeren Naledi Pandor de to nasjonene som «venner» og hyllet deres «voksende økonomiske bilaterale forhold», sammen med deres «politiske, økonomiske, sosiale, forsvars- og sikkerhetssamarbeid». Mest iøynefallende var Sør-Afrika med på forrige måneds militærøvelser med Russland og Kina.
India har også åpenlyst trosset Vesten på Ukraina. Landet kunngjorde nylig at handelen med Russland hadde vokst med 400 % siden invasjonen, hovedsakelig på grunn av en 700 % økning i importen av petroleumsrelaterte produkter – et resultat av at de nektet å overholde det vestlig pålagte russiske oljepristaket. Russland er også fortsatt Indias største våpenleverandør. I et forsøk på å rettferdiggjøre disse beslutningene, har Indias regjering antatt en eksplisitt fortelling om den historiske betydningen av bruddet med vestlige utenrikspolitiske diktater. Som Venkatesh Varma, Indias tidligere ambassadør i Russland, skrev forrige måned: «Ved å ikke akseptere den vestlige rammen av Ukraina-konflikten … sto India på sitt, og dette hevet Indias globale status.»
Hvor lenge vil dette vare? Den siste utviklingen tipper absolutt ikke den globale balansen til fordel for Vesten. På den ene siden blir det stadig tydeligere at Natos strategi i Ukraina ikke fungerer: Ikke bare står Ukraina overfor store tap, mens Vesten ikke er i stand til å holde tritt med ukrainske krav om ammunisjon og utstyr, men sanksjonene har skadet vestlige land, så vel som interessene til utviklingsland. På den andre siden er finanskrisen utløst av sammenbruddet av Silicon Valley Bank nok en påminnelse om den iboende ustabiliteten til Vestens hyperfinansierte versjon av kapitalisme.
Bare i forrige uke fikk USAs globale anseelse enda et slag med signeringen av en historisk avtale mellom Iran og Saudi-Arabia meglet fram av Kina (mens den saudiske utenriksministeren var i Moskva). Som en del av avtalen har Iran gått med på å slutte å bevæpne houthiene i Jemen, noe som potensielt baner vei for en løsning på den ni år lange jemenittiske krigen. David H. Rundell, en tidligere misjonssjef ved den amerikanske ambassaden i Saudi-Arabia, skrev i Newsweek, og forklarte at avtalen vil bli sett på som «et vannskille for kinesisk innflytelse i Midtøsten», samtidig som det ytterligere undergraver USAs allerede dårlige rykte i regionen.
Alle disse utviklingene tyder på at en radikal geopolitisk omstilling er i gang som fremskynder bortfallet av amerikansk global overherredømme. Dette bekreftes i en fersk global studie utført av det EU-finansierte European Council on Foreign Relations – den talende tittelen «United West, divided from the rest». Den fant at mens USA og Europa vokser nærmere, blir de i økende grad politisk fremmedgjort fra resten av verden. Proxy-krigen i Ukraina «markerer både konsolideringen av Vesten og fremveksten av den lenge varslede post-vestlige internasjonale orden», preget av et sterkt ønske om en jevnere fordeling av global makt mellom flere land – nemlig multipolaritet. Den konkluderer med at selv om Ukraina på en eller annen måte klarte å vinne krigen, «er det høyst usannsynlig» at en USA-ledet liberal verdensorden vil bli gjenopprettet. I stedet vil «Vesten måtte leve som en pol i en multipolar verden».
Det bekreftet funnene fra en annen studie, utført av University of Cambridges Bennett Institute for Public Policy i oktober i fjor, som var basert på data fra 137 land som representerer 97% av verdens befolkning. Mens noen land med høyere inntekt i Sør-Amerika, Asia-Stillehavet og Øst-Europa har blitt mer pro-amerikanske, konkluderte den med at «over et stort spenn av land som strekker seg fra det kontinentale Eurasia til nord og vest i Afrika, finner vi det motsatte – samfunn som har beveget seg nærmere Kina og Russland i løpet av det siste tiåret. For første gang er Kina og Russland nå med en liten margin foran USA i popularitet blant utviklingsland – det vil si blant det overveldende flertallet av verdens befolkning.
I dag, mens Xi og Putin setter seg ned for å diskutere fremtiden til Ukraina, er implikasjonen av dette tydelig. Kina og Russland frikobler ikke fra Vesten; snarere frikopler Vesten seg fra resten av verden.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
