oss 100 kroner!
Kinas mekling for å normalisere saudi-iranske diplomatiske bånd har blitt godt mottatt internasjonalt, spesielt i den vestasiatiske regionen. En mengde ulykkelige stater som ikke ønsker å se Kina stjele et poeng på noen front, selv om det fremmer verdensfredens sak, så stumt på.
Av M. K. Bhadrakumar.
USA ledet denne flokken av døde sjeler. Men USA er også stilt overfor et kinkig dilemma. Har landet råd til å være den som ødelegger selskapet? Saudi-Arabia er ikke bare kilden til resirkulering av petrodollar – og derfor en søyle i det vestlige banksystemet – men også USAs fremste marked for våpeneksport. Europa står overfor en energikrise og stabiliteten i oljemarkedet er en overordnet bekymring der.
Saudi-Arabia har vist bemerkelsesverdig modenhet når det gjelder å hevde at landets «Look East»-politikk og det strategiske partnerskapet med Kina ikke betyr at det dumper amerikanerne. Saudiarabere tråkker varsomt.
Tross alt var Jamal Khashoggi en strategisk ressurs for det amerikanske sikkerhetsetablissementet. USA er en interessent i den saudiske arvefølgen og har et velkjent renommé for å sponse regimeendringer og å skape ettergivende regimer.
Men faktum gjenstår. Den saudi-iranske avtalen driver en kniv inn i hjertet av USAs vestasiatiske strategi. Avtalen etterlater USA og Israel i en dårlig posisjon. Den jødiske lobbyen kan komme til å vise sin misnøye under president Bidens forsøk på å sikre seg en ny periode. Kina har stjålet en kommandohøyde fra USA med vidtrekkende konsekvenser, noe som betyr en utenrikspolitisk katastrofe for Biden.
Washington har ikke sagt sitt siste ord og planlegger kanskje å presse fredsprosessen tilbake fra å bli mainstream-politikk i den vestasiatiske regionen. De amerikanske kommentatorene ser for seg at den saudi-iranske normaliseringen vil trekke i langdrag og den vil ha store odds imot seg.
Imidlertid oppretter de regionale hovedaktørene allerede brannmurer lokalt for å bevare og fremme den nye forsoningsånden. Selvfølgelig gir også Kina (og Russland) en hjelpende hånd. Kina har fremmet ideen om et regionalt toppmøte mellom Iran og medlemmene av Gulf Cooperation Council innen utgangen av dette året.
En ikke navngitt saudiarabisk tjenestemann fortalte etablissementsavisen Asharq Al-Awsat at Kinas president Xi Jinping henvendte seg til prins Mohammed bin Salman, saudisk kronprins og statsminister, i fjor om at Beijing vil fungere som en «bro» mellom kongeriket og Iran, og sistnevnte ønsket det velkommen, ettersom Riyadh ser at Beijing er i en «unik» posisjon til å ha uovertruffen «innflytelse» i Gulfen.
«Spesielt for Iran er Kina enten nr. 1 eller nr. 2 når det gjelder deres internasjonale partnere. Derfor er innflytelsen viktig i den forbindelsen, og man kan ikke finne et alternativ som er like viktig,» la den saudiske tjenestemannen til.
Den saudiske tjenestemannen sa at Kinas rolle gjør det mer sannsynlig at vilkårene i avtalen vil holde. «Det (Kina) er en viktig interessent i sikkerheten og stabiliteten i Gulfen,» bemerket han. Tjenestemannen avslørte også at samtalene i Beijing involverte «fem svært omfattende» sesjoner om vanskelige spørsmål. De vanskeligste temaene var knyttet til Jemen, media og Kinas rolle, sa tjenestemannen.
I mellomtiden er det positive nyheter i luften også – sannsynligheten for et møte på utenriksministernivå mellom Iran og Saudi-Arabia i nær fremtid og, enda viktigere, det rapporterte invitasjonsbrevet fra kong Salman av Saudi-Arabia til Irans president Ebrahim Raeisi til besøke Riyadh. Irans utenriksminister Hossein Amirabdollahian sa søndag med henvisning til den jemenittiske krisen at «Vi [Iran] jobber med Saudi-Arabia for å sikre stabiliteten i regionen. Vi vil ikke akseptere noen trussel mot oss fra nabolandene.»
Og utvilsomt er det regionale miljøet i bedring. Tegn på en generell lettelse av spenningene har dukket opp. I det første besøket i sitt slag på over et tiår var den tyrkiske utenriksministeren i Kairo og den egyptiske utenriksministeren har vært i Tyrkia og Syria. Forrige uke, da han kom tilbake fra Beijing, dro admiral Ali Shamkhani, sekretær for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, til De forente arabiske emiratene hvor president Sheikh Mohammed tok imot ham.
Like etter det, på søndag, ankom Syrias president Bashar al-Assad Emiratene på et offisielt besøk. – Syria har vært fraværende fra sine brødre altfor lenge, og tiden er inne for at landet skal vende tilbake til dem og til sine arabiske omgivelser, sa Sheikh Mohamed til Assad under deres historiske møte i presidentpalasset.
I et intervju med NourNews beskrev Shamkhani sine fem dagers samtaler i Beijing som førte til avtalen med Saudi-Arabia som «oppriktige, gjennomsiktige, omfattende og konstruktive». Han sa: «Å fjerne misforståelser og se på fremtiden i forholdet mellom Teheran og Riyadh vil definitivt føre til utvikling av regional stabilitet og sikkerhet og økt samarbeid mellom landene i Persiabukta og den islamske verden for å håndtere de eksisterende utfordringene.»
Tydeligvis benytter de regionale statene seg av denne «feel-good»-stemningen som er skapt av den saudi-iranske forståelsen. I motsetning til den vestlige propagandaen om en fremmedgjøring i det siste mellom Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, identifiserer Sheikh Mohammed seg nøye med de positive trendene i det regionale miljøet.
Det er her Kinas overordnede rolle som tilrettelegger for dialog og vennskap blir avgjørende. De regionale landene ser på Kina som en godartet samtalepartner, og de samordnede forsøkene fra USA og deres juniorpartnere på å rakke ned på Kina har ingen innvirkning på de regionale statene.
Kina har enorme økonomiske interesser i regionen – spesielt utvidelse av Silkeveien i Vest-Asia. Regionens politiske stabilitet og sikkerhet er derfor av vital interesse for Beijing og får landet til å bli sponsor og garantist for den saudi-iranske avtalen. Det er klart at holdbarheten til den saudi-iranske avtalen ikke skal undervurderes. Den saudi-iranske avtalen vil forbli Vest-Asias viktigste utvikling i lang tid.
I bunn og grunn har både Saudi-Arabia og Iran tvingende grunner til å flytte fokus for sine nasjonale strategier over til utvikling og økonomisk vekst. Dette har fått liten oppmerksomhet. Vestlige medier har bevisst ignorert dette og i stedet demonisert den saudiske kronprinsen og laget et dommedagsscenario for Irans islamske regime.
Når det er sagt, er det kjente ukjente spenningen som bygges opp over Irans atomprogram. Spørsmålet er blant de mest fremtredende stridspunktene mellom Teheran og kongeriket. Også israelske trusler om angrep på Irans atomanlegg eskalerer. Betydningsfullt nok er Irans utenriksminister Amirabdollahian ventet på besøk til Moskva denne uken.
En russisk-kinesisk koordinert innsats er nødvendig for å forhindre at USA tar opp atomspørsmålet sammen med Israel og øker spenningen, inkludert militære spenninger, for å skaffe et påskudd til å destabilisere regionen og marginalisere enigheten Saudi-Iran som ledemotiv i den regionale politikken.
Alle parter forstår bare altfor godt at «Hvis Beijing-avtalen blir til virkelighet, vil den voldelige og fanatiske høyreorienterte israelske regjeringen være den første til å tape, ettersom å respektere avtalen vil gi opphav til et stabilt og velstående regionalt system som setter kursen for ytterligere normaliseringer og alle de mulighetene som følger av dem», som en libanesisk spaltist skrev i dag i avisen Asharq Al-Awsat.
Alt i alt handler de regionale statene i økende grad av fri vilje og unngår den determinismen som var knyttet til beslutninger og handlinger som ble antatt å være uunngåelige. Det har begynt å demre en erkjennelse av at det er innenfor suverene staters makt og rekkevidde å ta avgjørelser eller utføre handlinger uavhengig av enhver tidligere hendelse eller tilstand.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
