oss 100 kroner!
To viktige milepæler er krysset på veien som fram mot G20-toppmøtet som er planlagt å holdes i New Delhi 9.–10. september. Noen viktige konklusjoner kan trekkes ut av de to kontroversielle møtene med henholdsvis G20-finans- og utenriksministre.
Av M. K. Bhadrakumar.
Ingen av møtene kunne formulere noen felles kommunikasjon, og årsaken til svikten er vertslandets manglende evne til å slå hodene sammen og overtale dem til å gå inn i en konsensuskorridor. De vestlige landene som langt på vei er overrepresentert i G20, har overdrevet sin iherdige besluttsomhet til å utstøte og fordømme to store fremvoksende makter – Russland og Kina – og sistnevnte kunne ikke lenger tåle mer mobbing og motsatte seg naturligvis dette.
Imidlertid er det mye sofisteri i Modi-regjeringens vurdering av at Ukraina-krisen handler om en «krig.» Men tragedien er at konflikten var mulig å unngå, hvis bare Biden-administrasjonen hadde signalisert vilje til å diskutere Russlands legitime bekymringer angående NATOs utvidelse langs sin vestlige grense.
I et nøtteskall er grunnproblemet det «militariserte amerikanske lederskapet», som den anerkjente amerikanske historikeren av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk professor Andrew Bacevich har skrevet et strålende essay om i magasinet Foreign Affairs i forrige uke med tittelen The Reckoning That wasn’t.
Likevel vil USAs finansminister Janet Yellen og utenriksminister Antony Blinken heller fryse det nåværende øyeblikket og kritisere Russland for deres «aggresjon» i Ukraina. Stormakter har en fenomenal hukommelse, men i dette tilfellet lider Biden-administrasjonen av hukommelsestap – i virkeligheten er det forgangne tider som har gjenoppstått i Ukraina.
Der vertslandet India feilet, var at det gjorde en klipp-og-lim jobb i utkastet til kommunikasjonen, og løftet den relevante passasjen ut av Bali-erklæringen. Det måtte bli en katastrofe etter en så bisarr feilhåndtering. Poenget er at det er tapt for våre mandariner at Ukraina-krisen har endret seg radikalt de siste månedene siden Bali-toppmøtet.
I dag er det et uomtvistelig faktum at USA og NATO er direkte involvert i konflikten. Enda viktigere, Russland har fått overtaket militært, og Ukraina stirrer på det kommende nederlaget til tross for alle våpnene som er pumpet inn i landet av USA og dets allierte.
USA tvinger Russland til å redusere Ukraina til en partert stat. Og naturligvis når det skjer vil USA trekke seg ut, som de gjorde i Afghanistan. Og det er sannsynlig at Biden-teamet vil dra til Indo-Stillehavet på nye eventyr. Krigen har vært svært lønnsom for det amerikanske militærindustrielle komplekset.
For det andre, avsløringene fra blant annet den tidligere tyske kansleren Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande, om at de såkalte Minsk-avtalene ikke var noe mer enn en forseggjort svindel for å lure Moskva og kjøpe tid for NATO til å militarisere Ukraina og forberede landet til å føre krig. Dette har avslørt USAs dobbeltspill. Washington ønsket aldri at Kiev skulle forhandle med Russland eller ha diskusjoner med separatistgruppene i Donbass angående regional autonomi innenfor et føderalt Ukraina. Dette er den ærlige historiske sannheten.
Sagt på en annen måte, hadde Russland ingen annen mulighet enn å handle forebyggende for å ivareta sine interesser, akkurat som Kiev, med støtte fra NATO og USA, var klar til å starte en stor offensiv mot den etniske russiske befolkningen i Donbass for en ‘endelig løsning.’
For det tredje er funnene til den anerkjente amerikanske journalisten Seymour Hersh om at ingen ringere enn president Biden hadde beordret sabotasje av Nord Stream-gassrørledningene – avgjørelsen ble tatt allerede måneder før den russiske spesielle militære operasjonen startet i februar 2022. Dette er en fordømmende tiltale mot USA for å orkestrere det fullstendige bruddet på tysk-russisk energisamarbeid, som igjen kaster lys over Washingtons djevelske agenda for å utnytte Ukrainas situasjon for å styrke sitt transatlantiske lederskap og tvinge europeerne til å opptre i en underordnet rolle.
Derfor, selv om det er alvorlige bekymringer blant europeerne angående USAs proxy-krig, er de innlemmet i den og en uavhengig vei eller strategisk autonomi er utelukket.
Hvordan er det mulig for Modi-regjeringen å ignorere alt dette? Enda verre, hvordan kunne finansdepartementet så til de grader skjødesløst ha fått Modi til å komme med en åpenbart absurd frase: «Dagens-æra-er-ikke-en-krigstid»? Dette demonstrerer en naivitet. Enkelt sagt, Indias konsensusbygging begrenset seg uunngåelig til at Russland skulle akseptere nøyaktig samme formulering som i Bali-erklæringen.
Faktisk forstår Moskva at Modi-regjeringen hengir seg til dobbelttale. En kommentar som ble publisert i det Kreml-finansierte RT i forrige uke satte fokus på at en reklamevideo utarbeidet av Observer Research Foundation. De er arrangementsansvarlig for den pågående Raisina Dialogue, har gjenopplivet det beryktede Modi-sitatet, noe som «avslører en tvilsom utenrikspolitikk».
Kommentaren legger til: «Modis ord forsøker å treffe poenget at selv om India vil fortsette å kjøpe russisk råolje til en rabattert pris til tross for amerikansk press, vil New Delhi stå ved sin demokratiske tro. India forsøker å overdrive sin forsiktighet ved å opptre sammen med vestlige demokratier, og dets tjenestemenn er vertskap for flere amerikanske påvirkere i forkant av G20-utenriksministermøtet. … Forsterker Modi-sitatet argumentet om at New Delhi snakker med dobbelt tunge?»
Ikke overraskende har Russlands posisjon blitt hardere i det siste, og det er fullt tenkelig at Moskva konkluderer med at Delhi ikke kan stoles på som en ærlig mekler, enn si være en «testet venn gjennom lang tid», i de kommende G20-forhandlingene.
CNN har rapportert at G20-utenriksministermøtet «ble sett på som en stor prøve for indisk diplomati, som til slutt ikke lyktes i å nå en konsensus på grunn av Russlands pågående invasjon av Ukraina.»
En plausibel forklaring kan være at etter å ha blitt truet med et regimeskifte orkestrert av den vestlige etterretningen – som starter med BBC-dokumentaren, etterfulgt av Hindenburg-rapporten, og kulminerte med George Soros’ prognose om en «demokratisk vekkelse» i India – fikk den regjerende eliten panikk.
Det har til og med vært en forhastet beslutning om å være vertskap for et QUAD-utenriksministermøte i Delhi på fredag for å hedre den besøkende amerikanske utenriksministeren Antony Blinken. Og man har takket ja til den amerikanske iveren etter å vise langfingeren mot Moskva og Beijing. Akk, hvor er det indisk diplomati på vei?
De siste ukene var de sosiale mediene fulle av utenriksminister S. Jaishankar som trassig stevnet frem mot den euro-atlantiske verden, og viftet med sverdet for Indias besluttsomhet og motstandskraft, bla, bla, men alt det må være for innenlandsk forbruk? Det lønner seg å prate tøft i valgtiden.
Modi-regjeringen har gjort en alvorlig feil ved å undervurdere at Ukraina-situasjonen er en epokegjørende affære der den ikke har noen meklingsrolle. Det utdeles ingen Nobels fredspris her. Russland er fast bestemt på å realisere sine strategiske mål. Og Moskva trenger ikke Modi-regjeringens hjelp, gitt den sterke virkeligheten av at dette er en eksistensiell krise som den rett og slett ikke har råd til å tape, uansett hva som kreves.
Og i alle fall er det verdifullt lite Modis regjering kan gjøre for å vippe den globale strategiske balansen. Dens mye hyllede globale innflytelse står avslørt etter den uhyggelige fiaskoen til dagens G20-ministermøte. G20-ministermøtet på torsdag er faktisk en realitetssjekk. Interessant nok hadde en annen kommentar fra RT i forrige uke tittelen Kan India erstatte Kina som stemmen til Ddet globale sør?
Mot dette dystre bakteppet hoppet Modi over dagens G20-ministermøte, selv om det er en ekstraordinær hendelse at India var vertskap for tjue utenriksministre for en enkelt begivenhet. Men det var det riktige å gjøre – bare levere en «virtuell melding» og gå videre til viktigere saker. Hvem ønsker å bli assosiert med en fiasko?
En kurskorrigering er på sin plass. Regjeringen hausset opp G20-toppmøtet på en overdreven måte, som om det er karnevalstid foran valget i 2024.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
