oss 100 kroner!
Ting eskalerer stadig raskere mellom den USA-sentraliserte maktstrukturen og de få gjenværende nasjonene med vilje og midler til å stå imot USAs krav om total lydighet, nemlig Kina, Russland og Iran. Verden blir stadig mer splittet mellom to grupper av regjeringer som blir stadig mer fiendtlige mot hverandre, og du trenger ikke å være historiker for å vite at det sannsynligvis er et dårlig tegn når det skjer. Spesielt i atomvåpnenes tidsalder.
Av Caitlin Johnstone – 8. januar 2023
Det amerikanske utenriksdepartementets Victoria Nuland, sier nå at USA støtter ukrainske angrep på Krim, og utløser skarpe irettesettelser fra Moskva med en streng påminnelse om at halvøya er en «rød linje» for Kreml, som vil resultere i eskaleringer i konflikten hvis den linjen krysses. På fredag fortalte Ukrainas president Zelensky pressen at Kiev forbereder en stor offensiv for «de-okkupasjon» av Krim, som Moskva har ansett som en del av Den russiske føderasjonen siden annekteringen i 2014.
Som Anatol Lieven forklarte for Jacobin tidligere denne måneden, er dette eksakte scenariet, det som nå mest sannsynlig vil føre til en sekvens av eskaleringer som ender i atomkrig. I lys av de nevnte nylige avsløringene, er åpningsavsnittet i Lievens artikkel enda mer skremmende å lese nå, enn det var da den kom ut for et par uker siden:
Den største trusselen om atomkatastrofe som menneskeheten noensinne har stått overfor, er nå sentrert på Krim-halvøya. De siste månedene har den ukrainske regjeringen og hæren gjentatte ganger lovet å gjenerobre dette territoriet, som Russland tok og annekterte i 2014. Det russiske etablissementet, og de fleste vanlige russere, mener på sin side at det å holde Krim er avgjørende for russisk identitet og Russlands posisjon som stormakt. Som en russisk liberal bekjent (og ingen beundrer av Putin) fortalte meg: «I siste instans ville Amerika bruke atomvåpen for å redde Hawaii og Pearl Harbor, og hvis vi må, bør vi bruke dem til å redde Krim.»
Og det er bare Russland. Krigen i Ukraina blir brukt til å eskalere mot alle makter som ikke er innordnet med den USA-sentraliserte alliansen, med den siste utviklingen, inkludert droneangrep på en iransk våpenfabrikk som angivelig bevæpner russiske soldater i Ukraina, og kinesiske selskaper som blir sanksjonert for «tilbakefyllingsaktiviteter til støtte for Russlands forsvarssektor», etter amerikanske beskyldninger om at den kinesiske regjeringen forbereder seg på å bevæpne Russland i krigen.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har angivelig holdt flere møter med militære toppembetsrepresentanter om potensielle fremtidige angrep på Iran, for å nøytralisere den påståtte trusselen om at Iran utvikler et atomvåpenarsenal, en «trussel» som Netanyahu personlig har løyet om i årevis.
Hvis du har lest Antiwar.com (og hvis du bryr deg om disse tingene, noe du sannsynligvis burde gjøre), har du sett nye artikler om de siste keiserlige eskaleringene mot Kina, nå på nesten daglig basis. Noen ganger kommer de ut flere ganger per dag; sist torsdag la Dave DeCamp ut to helt separate nyhetsberetninger med tittelen «Amerikanske planer om å utvide militær tilstedeværelse i Taiwan, et trekk som risikerer å provosere Kina» og «Filippinene i samtaler med USA og Australia om felles patruljer i Sør-Kinahavet». Taiwan og Sør-Kinahavet er to kruttønner der krig raskt kan bryte ut når som helst, på en rekke forskjellige måter.
Hvis du vet hvor du skal lete etter gode oppdateringer om oppførselen til det USA-sentraliserte imperiet, og du følger dem fra dag til dag, er det klart at ting akselererer mot en global konflikt av ufattelig grusomhet. Så ille som ting ser ut akkurat nå, er fremtiden vår nåværende politiske kurs har siktet oss inn mot, mye, mye, mye verre.
Forsvarere av Imperiet vil framstille denne kursen mot global katastrofe som en helt ensidig affære, med blodige tyranner som prøver å ta over verden fordi de er onde og hater frihet, og den USA-sentraliserte alliansen, enten oppnevnt i rollen som et stakkars lite offer eller heroisk forsvarer av de svake og hjelpeløse, avhengig av hvilken rolle som gir mest sympati den dagen.
Disse menneskene lyver. Enhver intellektuelt ærlig forskning på Vestens aggresjon og provokasjoner mot både Russland og Kina, vil vise deg at Russland og Kina reagerer defensivt på imperiets kampanje for å sikre USAs unipolare, planetariske hegemoni. Du er kanskje ikke enig i disse reaksjonene, men du kan ikke nekte for at de er reaksjoner på en klar og bevisst aggressor.
Dette er viktig å forstå, for når du sier at noe må gjøres for å prøve å avverge en verdenskrig i atomalderens tid, vil du få forsvarere av Imperiet som sier «Vel, protestér i Moskva og Beijing da», som om den amerikanske maktalliansen er et slags passivt vitne til alt dette. Noe som selvfølgelig er fullstendig pølsevev. Hvis tredje verdenskrig faktisk rammer oss, vil det være på grunn av valg som ble gjort av ledende krefter i det vestlige imperiet, mens de ignorerte den ene muligheten for fredelig løsning, etter den andre.
Denne tendensen til å snu virkeligheten og framstille den vestlige imperialistiske maktstrukturen som den reaktive kraften for fred mot ondsinnede krigshissere, tjener til å bidra til å knuse fremveksten av en sterk antikrigsbevegelse i vest, fordi hvis din egen regjering er dydig og uskyldig i en konflikt, er det ingen god grunn til å protestere mot regjeringen. Men det er akkurat denne antikrigsbevegelsen som det haster med å bygge, fordi disse menneskene driver oss inn i vår undergang.
Faktisk er det rimelig å si at det aldri i historien har vært en tid da behovet for å kraftig motsette seg krigshissingen fra våre egne vestlige regjeringer, er mer presserende. Angrepene på Vietnam og Irak var forferdelige grusomheter som utløste ufattelige lidelser i vår verden, men de utgjorde ingen stor eksistensiell trussel mot verden som helhet. Krigene i Vietnam og Irak drepte millioner. Vi snakker om en konflikt som kan drepe milliarder.
Hver av verdenskrigene var i sin tur den verste tingen som skjedde med vår art som helhet, frem til det punktet i historien. Første verdenskrig var det verste som noen gang skjedde før andre verdenskrig skjedde, og hvis tredje verdenskrig skjer, vil det nesten helt sikkert få andre verdenskrig til å se ut som et basketak i skolegården. Fordi alle de store aktørene i den konflikten vil være bevæpnet med atomvåpen, og på et tidspunkt vil noen av dem bli møtt med sterke insentiver til å bruke dem. Når det skjer, slutter trusselen om MAD, gjensidig forsikret ødeleggelse å beskytte oss mot Armageddon, og komponentene «Mutual» og «Destruction» kommer i spill.
Ingenting av dette trenger å skje. Det er ingenting hogd i fjell som sier at USA må styre verden med jernhånd, uansett kostnad og uansett risiko. Det er ingenting innskrevet i virkelighetens struktur, som sier at nasjoner bare ikke kan sameksistere fredelig og samarbeide for alle veseners felles beste, ikke kan vende seg bort fra våre primitive impulser om dominans og kontroll, ikke kan gjøre noe annet enn å drive passivt mot kjernefysisk utslettelse, bare fordi noen få imperialister i Washington overbeviste alle om å kjøpe doktrinen om unipolarisme.
Men vi kommer ikke til å vende oss bort fra denne kursen med mindre massene begynner å bruke kraften i vårt antall for å fremtvinge en endring, bort fra krigshissing, militarisme og kontinuerlig eskalering, men heller i retning av diplomati, de-eskalering og avspenning. Vi må begynne å organisere oss mot dem som vil styre vår art med kurs for utryddelse, og jobbe for å lirke hendene vekk fra rattet hvis de nekter å snu. Vi må motstå alle anstrengelser som kaster treghet på denne helligste av alle prioriteringer, og vi må begynne å bevege oss nå. Vi er alle på en sørgående buss til glemsel, og den viser ingen tegn til å stoppe.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
There Has Never In History Been A Greater Need For A Large Anti-War Movement
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
