oss 100 kroner!
Av Ola Tellesbø, advokat, medlem i Rødt
Hva var galt med START I, START II og nye START? Det som ble oppnådd var en suksess. Skulle de ha vært bedre, måtte det ha vært at de var mer omfattende.
Hva var galt med de to gjensidige sikkerhetsgarantiene Russland foreslo høsten 2021, vis-a-vis henholdsvis USA og NATO?[1] Bærer forslagene i seg oppskriften til fred?
Blant annet skulle ikke Russland og USA «bruke territoriene til andre stater med for øyet å forberede eller utføre et militært angrep mot den andre Parten» (Artikkel 3). Usa skulle hindre ekspansjon av NATO østover eller etablering av baser i disse landene (Artikkel 4). Partene skulle ikke utplassere militære styrker eller våpen «i områder hvor slik utplassering kan bli oppfattet av den andre Parten som en trussel til dets nasjonale sikkerhet, med unntak av slik utplassering innenfor Partenes nasjonale territorium», heller ikke «i områder utenfor nasjonalt luftrom eller nasjonalt territorialfarvann henholdsvis, fra hvor de kan angripe mål i territoriet til den andre Parten» (Artikkel 5). Partene skulle arbeide for «ikke å utplassere bakkebaserte mellom- og kortdistanseraketter utenfor deres nasjonale territorium, så vel som i områder i deres nasjonale territorium, fra hvor slike våpen kan angripe mål i det nasjonale territoriet til den andre Parten» (Artikkel 6). Atomvåpen utplassert utenfor deres nasjonale territorium skulle tas tilbake. Partene skulle heller ikke «trene militært og sivilt personell fra ikke-atom-land til å bruke atomvåpen eller utføre øvelser» i så måte (Artikkel 7).
Vis-a-vis NATO foreslo Russland blant annet at partene ikke skulle «utplassere militære styrker eller våpen» i andre stater i Europa med unntak av det som var utplassert per 27. mai 1997 (Artikkel 4). Partene skulle «ikke utplassere landbasert mellom- og kortdistanseraketter i områder som tillater dem å nå territoriet til de andre Partene» (Artikkel 5). «Alle medlemstater av NATO forplikter seg å avstå fra enhver utvidelse av NATO, innbefattet opptakelsen av Ukraina så vel som andre stater» (Artikkel 6). Partene skulle «ikke utføre noen militære aktivitet i territoriet til Ukraina så vel som andre stater i Øst-Europa, i Sør-Kaukasus og i Sentral-Asia» (Artikkel 7).
Det er interessant at Russland tilbyr å forplikte seg til ikke å utplassere mellom- og kortdistanseraketter som kan nå NATO-land.
Ukraina var ikke part i forslagene. Fra før fantes Budapest-memorandumet hvor Usa, Storbritannia og Russland garanterte Ukrainas selvstendighet mot at Ukraina avskaffet atomvåpen.[2] De samme statene skulle avstå økonomisk press ment å underordne etter deres interesser Ukrainas selvstendighet. Mye gikk deretter galt. Krims autonomi hang i en tynn tråd. Etter mye fram og tilbake avskaffet Ukraina i 2005 autonomien. EU presset på for å tvinge Ukraina inn i sin økonomiske fold vekk fra Russland. Maidan-opprøret utviklet seg til et statskupp. Russland annekterte Krim deretter. Zelensky satt den endelige spikeren i memorandumet høsten 2019 da han sa at Ukraina ville skaffe atomvåpen. Dertil var også Minsk-avtalene for Donbass død.
Da Russland invaderte Ukraina kom det igang forhandlinger med Ukraina om sikkerhetsgarantier. Disse skal ha bestått i 15 punkter og gjeldt garantier i bytte mot oppgivelse av Nato-medlemskap, avstå at fremmede stater får etablere militære baser og våpenlagre i landet, erklæring av nøytralitet og redusering av landets stående styrker. Garantier for minoriteter til å snakke russisk skal også ha vært et punkt.[3] Det virker som The National Interest bygger på disse punktene i sitt forslag. Her foreslås at Ukraina grunnlovsfester sin nøytralitet (punkt 1), Krim forblir russisk (punkt 2), ellers full tilbaketrekking av russiske styrker (punkt 3), folkeavstemming i Donbass om uavhengighet eller å være en del av Ukraina (punkt 4). Ukraina skulle redusere styrkene til 150.000 mann + 100.000 reservestyrker (punkt 7) og avstå utvikling av masseødeleggelsesvåpen, herunder stenge ned alle 26 Usa-sponsede biologiske forskningslaboratorier (punkt 8).[4]
Hvert sett av sikkerhetsgarantier har vært kritisert, men en avtale med verifikasjonmuligheter ville ha begunstiget alle, særlig Nord- og Øst-Europa og Russland.
Nå er utsiktene for sikkerhetsgarantier fjernt. Kanskje Russland kunne ha ført tilbake provinsene Kherson og Zaporeche i krigens innledende fase. Nå er dette et ikke-tema. For ukrainerne er tilbakeføring derimot et absolutt krav. Russernes sluttmål for krigen om full kontroll over Donbass er uakseptabelt for ukrainerne. Russland vil også prøve å sette en stopper for bombingen av det Russland nå oppfatter som eget territorium. Altså, krigen vil fortsette og Russland får ingen sikkerhetsgarantier.
Hva vil så skje?
Det som ikke vil skje, er at Ukraina makter en motoffensiv av betydning. Gjenerobring, tilsvarende det som ble gjort av det østlige Kharkov og byen Kherson, er utelukket. Det som gradvis kommer fram om Ukrainas tap, ikke minst fra tyrkiske og israelske medier, taler for seg.
Om Ukraina skal levnes en sjanse, forutsetter det full europeisk militær inntreden med store bakkestyrker, fly og tunge våpen. Slike forberedelser vil derimot Russland ha til hensikt å kvele ved å komme Europa i forkjøpet. Militært. Til tross for det ansporer den siste våpenforsendelsen et slikt forløp, men mest for å forberede tanken og publikum. Det økende alvoret er at selv om erfaringen er negativ, endrer det nødvendigvis ikke på mentaliteten om hardt-mot-hardt og videre opptrapping.
Ukraina har ett kort til i erme, bruk av atom-, kjemiske eller biologiske våpen. Ukrainas tilbakeholdenhet i så henseende vil være omvendt proporsjonal med krigens hell. Det er påregnelig at også dette blir prøvd ut i mindre skala, kanskje allerede er utprøvd, igjen med scenariet videre opptrapping.
Bare muligheten for disse scenariene gjør et tredje scenario mer sannsynlig. Det er at Russland gjør et nytt inntog langt inn i Ukraina for å få et nytt forhandlingskort. Russland har imidlertid flere utfordringer. Enhver erobring vil flytte grenser uten at krigen opphører, ikke minst bombingen inn på russisk territorium. For å ha et forsvar mot dette kan elven Dnipro framstå som et viktig skille.
Militæranalytikere er nå opptatt av den massive russiske styrkeoppbyggingen. Snarlig angrep langs flere akser spås. Men hva vil være målsettingen? Big arrow-taktikk for enkelt å sikre resten av Donbass, Kherson og Zaporeche? Stoppe Vestens våpenforsyninger gjennom Polen? Gjøre en overbevisende militær manøver for å få i gang forhandlingene igjen? Underlegge seg mer territorium? Ta hele Ukraina? Sistnevnte skal i utgangspunktet kreve flere soldater enn det Russland har mobilisert.
Å stipulere fremtiden er forbundet med å ta feil. Feil er likevel meningsfullt dersom hensikten er å synliggjøre hva som er påregnelig dersom de faktiske forholdene ikke inngår i kunnskapsgrunnlaget. Så langt har krigen vært presentert som et tapsprosjekt for Russland. De som har forfektet dette, er de som taper mest på å innse det motsatte, og dermed de siste til å innse det. For at Ukraina skal komme seg fortest mulig til forhandlingsbordet og tape minst mulig territorium, trenger de folkevalgte i Europa en kopernikansk vending. Gjensidige sikkerhetsavtaler er ikke feil. Det tragiske er at de ble utsatt.
[1]Forslagene kan leses hos https://www.unz.com/ishamir/to-make-sense-of-war/
[2]Memorandumet er tilgjengelig hos https://policymemos.hks.harvard.edu/files/policymemos/files/2-23-22_ukraine-the_budapest_memo.pdf?m=1645824948
[3] https://www.ft.com/content/7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1?shareType=nongift
[4] https://nationalinterest.org/feature/proposed-peace-plan-end-russo-ukrainian-war-203009
