oss 100 kroner!
Vi blir kontinuerlig fortalt at Russlands invasjon var uprovosert og kun var motivert av å annektere territorium. Konklusjonen er derfor at Moskva ikke kan forhandles med og at Natos rolle i krigen er kun å hjelpe Ukraina med å forsvare seg. Med et slikt narrativ er vi overbevist om at det kun finnes en militær løsning og at Norge derfor måtte kaste bort sin tradisjon mot å sende norske våpen til krigssoner.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Men om Nato har fremprovosert krigen og sabotert alle forsøk på fred, så må våpenforsyningene tolkes som en kynisk bruk av ukrainerne i en kald krig mot Russland. Å erkjenne Natos deltakelse i denne krigen er nødvendig for å starte forhandlinger, og det skal ikke sidestilles med å støtte den russiske invasjonen av Ukraina. I 1990 etablerte vi et nytt inklusivt Europa med «Charter of Paris for a New Europe». Avtalen var basert på «udelelig sikkerhet» og «suveren likhet» i et Europa uten delelinjer. Fire år senere utviklet vi en felles sikkerhetsinstitusjon med Russland, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), basert på de samme prinsippene.
Avgjørelsen om å ekspandere Nato resulterte i at prinsippene i disse avtalene ble kansellert. Istedenfor «udelelig sikkerhet», økte Nato sin sikkerhet på bekostning av russisk sikkerhet. Istedenfor et Europa uten delelinjer, kjemper vi en ny kald krig om hvor de nye delelinjene skulle trekkes. Ukraina, Georgia, Hviterussland og Moldova er derfor den nye frontlinjen.
I 1994 advarte selv president Clinton om at Nato-ekspansjon kunne destabilisere Europa, ettersom «å trekke en ny linje mellom øst og vest kan skape en selvoppfyllende profeti om fremtidig konfrontasjon». Da Clinton ombestemte seg, vurderte hans forsvarsminister William Perry å si opp i protest. Perry hevder at de som presset på for Nato-ekspansjon, erkjente at dette ville ødelegge freden med Russland, men ikke trodde det hadde noe å si ettersom Russland var svakt og tanken derfor var: «Hvem bryr seg om hva de mener».
Jack Matlock, USAs ambassadør til Sovjetunionen som deltok i forhandlinger om en slutt på den kalde krigen, fordømte Nato-ekspansjonismen som et svik mot Russland som ødela grunnlaget for varig fred. George Kennan, arkitekten bak oppdemmingspolitikken mot Sovjetunionen forutså at Nato-ekspansjonisme var en provokasjon som ville starte en ny kald krig, og at hvis Russland svarte på provokasjonene, ville Nato feilaktig legge all skyld på Russland.
Å få Ukraina på vår side av de nye delelinjene i Europa var en oppskrift på krig. William Burns, USAs ambassadør til Russland og nå CIA direktør, advarte i 2008 at å trekke Ukraina inn i Nato ville kunne utløse en borgerkrig og Russland ville sannsynligvis intervenere på vegne av Øst-Ukraina, noe Moskva ikke ønsket å måtte gjøre. Tyskland var enig i denne analysen. «Å få Ukraina på vår side var en oppskrift på krig»
Men Nato fortsatte å dra ukrainere mot et medlemskap de ikke ønsket. I 2011 publiserte Nato en rapport som argumenterte for at den største utfordringen i forholdet med Ukraina var at Nato-medlemskap var svært upopulært, med noen meningsmålinger som viste mindre enn 20 prosent støtte blant befolkningen. I 2014 støttet vi en «demokratisk revolusjon» som ikke hadde majoritetsstøtte blant ukrainere, og som gikk imot grunnloven.
Lekkede telefonsamtaler avslørte at USA hadde håndplukket den nye administrasjonen flere uker før de bidro til å fjerne den demokratiske valgte presidenten fra makten.
Borgerkrigen begynte forutsigbart etter statskuppet, og Russland blandet seg inn. Konflikten så ut til å bli løst i februar 2015 med Minsk-avtalen som alle parter forpliktet seg til, også Vesten. Vi har siden lært at USA og Storbritannia saboterte fredsavtalen i syv år, og både Tyskland og Frankrike hevder nå at avtalen kun ble laget for å vinne tid for å bevæpne «deres» Ukraina.
I 2019 ble Zelenskyj valgt med 73 prosent av stemmene på en fredsplattform, da han lovet å iverksette Minsk-avtalen for å få fred med Donbas og Russland. Men han tok en helomvending etter at nasjonalister finansiert og trent av USA, truet med å ta livet hans.
I 2021 forsøkte Moskva å forhandle med Nato for å stoppe økt amerikansk tilstedeværelse langs deres grenser, inkludert Natos modernisering av to ukrainske havner for å kunne brukes av amerikanske krigsskip. Den tidligere sjefen for Russland-analyse i CIA argumenterte i desember 2021 at Russland kunne invadere ettersom «risikoen for passivitet» ble for stor.
Russland invaderte i februar 2022 for å implementere en ny status-quo i Ukraina etter åtte år med krig i Donbas og Natos gradvise oppbygging av det ukrainske militæret.
Tre dager inn i invasjonen begynte allerede forhandlingene. Israels statsminister Bennett ledet forhandlingene og hevder at både Russland og Ukraina ønsket en avtale om at Ukraina skulle holde seg ute av Nato imot at Russland skulle trekke sine styrker ut. Men ifølge Bennett saboterte USA og Storbritannia fredsavtalen ettersom de ønsket å bruke den ukrainske hæren de hadde bygget mot Russland.
Deretter forsøkte Tyrkia også å forhandle om fred, og igjen var de nær en avtale om ukrainsk nøytralitet mot russisk tilbaketrekning, men ifølge Tyrkia og den tyske generalen Harald Kujat så ble fredsavtalen ble igjen sabotert av USA og Storbritannia som ønsket å krige mot Russland med ukrainere. Strategien om å provosere frem økt russisk involvering i Ukraina var et av rådene i en RAND-rapport i 2019, bestilt av det amerikanske militæret, om hvordan Russland kan svekkes.
Den amerikanske forsvarsministeren erklærte at målet i krigen var å svekke Russland. Senator Mitch McConnell bekreftet at «kalde, harde, praktiske amerikanske interesser» er grunnen til å svekke og seire over Russland. Senator Lindsay Graham forklarte at USA har en god avtale ettersom USA sender våpen og Zelenskyj lover at «de vil kjempe til siste person».
Om dette var en uprovosert og opportunistisk invasjon, så kan våpenforsendelser få Russland til å trekke seg ut ettersom kostnadene blir høyere enn fordelene. Men om Russland anser Nato for å være en eksistensiell trussel, så vil våpenforsendelser kun eskalere mot atomkrig. Istedenfor å bruke Ukraina som en brikke i den nye kalde krigen, burde vi støtte forhandlinger som gir sikkerhetsgarantiene Moskva krevde for ett år siden, basert på eksisterende avtaler fra 1990-tallet som vi kansellerte.
Denne artikkelen er tidligere publisert som kronikk i Klassekampen. Den gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
