oss 100 kroner!
En melding til dere, leserne, om meg og Substack
Etter at den gravende journalismens grand old man, Seymour Hersh, publiserte sin epokegjørende artikkel Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene vil han gjerne fortelle sine lesere hvorfor han valgte å publisere den på Substack. – Red.
Av Seymour Hersh, 8 februar 2023
Jeg har vært frilanser i store deler av karrieren min. I 1969 avslørte jeg historien om en enhet av amerikanske soldater i Vietnam, som hadde begått en forferdelig krigsforbrytelse. De ble beordret til å angripe en vanlig bondelandsby der de, som noen få offiserer visste, ikke ville få noen motstand og fikk beskjed om å drepe dem de kom over. Guttene myrdet, voldtok og lemlestet i timevis, uten å finne noen fiende. Forbrytelsen ble dekket over på toppen av den militære kommandokjeden i atten måneder, helt til jeg avdekket den.
Jeg vant en Pulitzer-pris for internasjonal rapportering for det arbeidet, men å få historien ut til den amerikanske offentligheten var ingen enkel oppgave. Jeg var ikke en etablert journalist som jobbet for et etablert utgiver. Min første historie, publisert under et knapt eksisterende nyhetsbyrå, drevet av en venn av meg, ble først avvist av redaktørene i Life and Look magasinene. Da Washington Post endelig publiserte den, overstrødde de den med Pentagon-benektelser og den tankeløse skepsisen til kontorjournalistens omskriving.
Jeg har blitt fortalt at historiene mine var feil, oppfunnet og sjokkerende så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri stoppet. I 2004, etter at jeg publiserte de første historiene om torturen av irakiske fanger i Abu Ghraib, svarte en Pentagon-talsmann med å kalle journalistikken min «et teppe av sludder». (Han sa også at jeg var en fyr som «kastet mye dritt mot veggen» og «forventer at noen skal skrelle av det som er ekte.» Jeg vant min femte George Polk Award for det arbeidet.)
Jeg har lagt ned min andel arbeidstimer hos de store utgiverne, men jeg følte meg aldri hjemme der. I nyere tid ville jeg ikke være velkommen der uansett. Penger, som alltid, var en del av problemet. Washington Post og min gamle avis, The New York Times (for å nevne noen få), har befunnet seg i en syklus av synkende antall abonnenter, kiosksalg og annonser. CNN og dets avkom, som MSNBC og Fox News, kjemper om sensasjonelle overskrifter foran undersøkende journalistikk. Det er fortsatt mange strålende journalister på jobb, men så mye av rapporteringen må være innenfor retningslinjer og begrensninger som ikke eksisterte i de årene jeg skrev daglige historier for Times.
Det er der Substack kommer inn i bildet. Her har jeg den friheten jeg alltid har kjempet for. Jeg har sett skribent etter skribent på denne plattformen, når de har frigjort seg fra utgivernes økonomiske interesser, gått dypt ned i historier uten frykt for antall ord eller spalter, og, viktigst av alt, snakket direkte til sine lesere. Og det siste punktet, for meg, er avgjørende. Jeg har aldri vært interessert i å sosialisere ved bassenget eller kose meg med pengetyper på de selvhøytidelige cocktail-sammenkomstene, de jævla stjerne-festene, har jeg alltid likt å kalle dem. Jeg er på mitt beste når jeg drikker billig bourbon med tjenestemennene, jobber meg gjennom førsteårs-medarbeiderne i advokatfirmaene til etterretningen, eller bytter historier med juniorministeren fra et land de fleste ikke kan uttale. Det har alltid vært min stil. Som det viser seg, er det karakteren til dette nettsamfunnet også.
Det du finner her, håper jeg, er en refleksjon av den friheten. Historien du vil lese i dag er sannheten som jeg jobbet i tre måneder for å finne, uten press fra en utgiver, redaktører eller kolleger for å tilpasse den til visse tankerekker, eller skrelle historien ned, for å overvinne sin frykt. Substack betyr ganske enkelt at journalistikken er tilbake . . . ufiltrert og uprogrammert, akkurat slik jeg liker det.
Seymour M. Hersh
Washington, DC
https://seymourhersh.substack.com/
Why Substack? – Seymour Hersh
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
