oss 100 kroner!
Av Media Lens, 17. februar, 2023
20 årsdagen for den illegale, uprovoserte amerikansk-britiske aggresjonskrigen mot Irak kommer på et vanskelig tidspunkt for en britisk presse som for tiden undertrykker sannheten om den ulovlige, provoserte russiske invasjonen av Ukraina. Det er spesielt vanskelig for våre fryktløse vaktbikkjer å huske den store antikrigsmarsjen den 15. februar 2003, da de i 2023 er opptatt med å kvele dissens som protesterer mot USAs forferdelige stedfortrederkrig i Ukraina.
I Observer skrev Tim Adams et stykke under den gledelige tittelen:
«En vakker utgytelse av raseri»: forandret Storbritannias største protest noensinne verden?
Irak har ikke betydd noe, eller en gang eksistert, for britisk presse i årevis. Nå som det ikke spiller noen rolle kan Guardian Media Group tillate en av sine journalister å fremstille protesten som «vakker». Ironisk nok er Adams’ stykke en stygg avvisning av alt den bekjenner seg til å beundre. Denne kommentaren sier alt:
«Når vi vet det vi vet nå, var de som samlet seg den dagen i hovedstaden på rett side av historien.»
Og faktisk den 15. februar 2003 var det helt klart at vi demonstranter «var på riktig side av historien» på grunnlag av det vi visste da! Men 20 år senere, som om han var fanget i en tidsforskyvning, fortsetter Adams med tidens falske «mainstream»-fokus:
De marsjerende på den tiden var ikke enige om alt, men de delte en forpliktelse til å prøve å stilne trommevirvelen for krig, eller i det minste å gi FNs våpeninspektører mer tid til å finne de sagnomsuste masseødeleggelsesvåpnene som retorikken til Blair og president George W. Bush var avhengig av (dagen før, hadde Hans Blix, lederen for disse inspektørene, igjen informert FN om at det ennå ikke var funnet slike våpen.)
Og videre:
«The Observer var splittet på midten om hvorvidt de skulle støtte regjeringen i dens desperate forsøk på å få et FN-mandat for krig.
Selv om nyhetsseksjonen i datidens Observer var i solid ærefrykt over fredsmarsjen, antydet lederspalten andre steder at «som det minst verste alternativet» gikk den motvillig sammen «med et flertall i Storbritannia som ville akseptere militær aksjon hvis den ble støttet av FNs sikkerhetsråd».
Det er greit å nevne at dette faktisk var «mainstream» besettelsen på den tiden, men ikke uten å påpeke at det hele var nonsens. Hele fokuset på ‘masseødeleggelsesvåpen’ (WMD) var falskt, et grovt bedrag. Det var ingen «masseødeleggelsesvåpen» igjen i Irak i 2002, som FNs øverste våpeninspektør Scott Ritter, fortalte alle som ville lytte i 2002 og 2003. Men selv om det hadde vært det var de slagmarksvåpen, artillerigranater, laget med vestlig hjelp av en irakisk regjering som ikke hadde noen som helst tilknytning til terroristene den 11. september; en regjering som ikke hadde vist noen som helst interesse for å føre en terrorkampanje mot USA eller Storbritannia, land som hadde brukt en hvilken som helst fabrikkert unnskyldning for å torturere landet til underkastelse gjennom folkemordssanksjoner i 13 år.
Det var aldri snakk om at Irak skulle ha atomvåpen. Men selv om det hadde vært biologiske og kjemiske våpen på slagmarken, og selv om Irak hadde hatt forbindelser med al-Qaida, ville Storbritannia og USA ikke hatt noen rett til å invadere et land som de verken hadde blitt angrepet eller engang truet av. Og hva ville Saddam Hussein, som åpenbart stod overfor et fullstendig oljeran fra supermakten, muligens tjene ved å angripe eller støtte angrep på Vesten? Ethvert slikt angrep ville ha økt risikoen for hans eget liv dramatisk, uten noen praktisk gevinst.
Men selv om Storbritannia og USA hadde blitt angrepet av Irak, ville de ikke hatt rett til å ødelegge landet med en helt uforholdsmessig invasjon og okkupasjon. Vil vi hevde at Irak hadde rett til å invadere, okkupere og ødelegge USA og Storbritannia som svar på «våre» luftangrep og invasjon?
Vi tviler sterkt på at Observers daværende redaktør, Roger Alton, var «i solid ærefrykt» for fredsmarsjen. I januar 2003, da krigen truet, fortalte Alton sin stab:
«Vi må stå skulder ved skulder med amerikanerne.» (Nick Davis, Flat Earth News, Chatto & Windus, 2008, s.350)
I september 2006 rapporterte Evening Standard at Alton hadde vært på «litt av en guttetur» i Alpene. Hans følgesvenner inkluderte Jonathan Powell, ‘Tony Blairs mest pålitelige assistent’, Denis MacShane. Han var parlamentsmedlem og trofast blairist og propagandist, . (Gideon Spanier, ‘In the air’, Evening Standard, 6. september 2006)
Noen dager etter marsjen øste den ledende Observer-spaltisten Nick Cohen forakt over:
Tilfredsstillelsen av en antikrigsbevegelse som overtalte en million mennesker til å fortelle irakere at de må fortsette å leve under et tyranni …» (Cohen, ‘Venstresidens uhellige allianse med religiøse fordommer’, The Observer, 23. februar 2003)
Hva tenker Adams når han skriver om «vite det vi vet nå»? Selvfølgelig mener han at det ikke fantes noe masseødeleggelsesvåpen og at resultatene av krigen var katastrofale for irakerne (men ikke for USA-Storbritannia; krigen var slett ikke en «fiasko», som det ofte hevdes). Men det er en liten del av det vi nå vet, og det er ikke takket være The Observer og Guardian. Som vi rapporterte i fjor, kan en hvilken som helst leser, google ‘BP og Irak’ og finne:
«I 2009 ble BP det første internasjonale oljeselskapet som returnerte til Irak etter en periode på 35 år».
«I dag samarbeider BP, PetroChina og BOC om å bygge ut Rumaila, det nest største produserende feltet i verden, som anslås å ha rundt 17 milliarder fat utvinnbar olje igjen».
Alle kan google ‘Exxon og Irak’ og finne:
I januar 2010 signerte ExxonMobil Iraq Limited (EMIL), et datterselskap av Exxon Mobil Corporation, en avtale med South Oil Company i Iraks oljedepartement, om å rehabilitere og ombygge West Qurna I-feltet i Sør-Irak.
I oktober 2011 signerte ExxonMobil seks produksjonsdelingskontrakter som dekker mer enn 848.000 hektar i Kurdistan-regionen i Irak.
I fjor brøt BBC på en eller annen måte med sin mangeårige tradisjon for å ignorere amerikansk-britiske forbrytelser i Irak for å rapportere:
‘BP i oljefelt der’ kreft er som influensa »
BBC kommenterte:
«Prof Shukri Al Hassan, en lokal miljøforsker, fortalte oss at her florerer kreft så det er «som influensa».
Med andre ord, «å vite hva vi vet nå» må virkelig inkludere det faktum at sluttresultatet av den ulovlige angrepskrigen, som kostet mer enn en million irakere livet, var at Storbritannias BP og Amerikas Exxon fikk tak i oljen. Og irakerne betaler nok en gang prisen.
Men det er ikke kontroversielt, eller til og med nyheter, for Tim Adams, eller noen andre i Observer og Guardian, som feirer 2003s «vakre raseriutbrudd».
Vel vitende om hva vi vet nå, får en rapport fra november 2001, i Guardian, med tittelen «Blant venner på Blair Petroleum», faktisk en ny og forferdelig betydning:
Anji Hunter vil være blant New Labour-venner når hun begynner i sin nye jobb som kommunikasjonsdirektør i BP, med kallenavnet Blair Petroleum for sine nære forbindelser med regjeringen.
«Administrerende direktør John Browne er nær statsministeren, og en takknemlig Mr. Blair la til en adelstittel til oljemannens ridderskap, etter at han bidro til å avslutte drivstoffprotestene i fjor sommer.'»(Kevin Maguire, The Guardian, 9. november 2001)
Rapporten fortsatte:
Lord Simon var styreformann i BP frem til mai 1997, da han gikk av for å bli handelsminister i Blairs første regjering, noe som utløste en krangel, da det viste seg at han fortsatt eide en betydelig aksjepost i selskapet. BP ser ut til å ha blitt omfavnet av New Labour-etablissementet og antas å være regjeringens favoritt oljegigant.
Når vi vet det vi vet nå, synes det klart at Blair sluttet seg til George W. Bush i å utnytte grusomheten den 11. september for å gi en falsk begrunnelse for å frigjøre Irak fra sin olje til fordel for ‘Blair Petroleum’. Det leses som en skrekkhistorie.
Når vi legger til de siste nyhetene om at ‘BPs årlige overskudd mer enn doblet seg, til 28 milliarder dollar (23 milliarder pund) i 2022, etter at en kraftig økning i gassprisene knyttet til Ukraina-krigen økte inntjeningen’ i en tid da klimaet kollapser, når vi trenger å Just Stop Oil*, lyder det som dystopisk science fiction. *(Miljøvernaksjon for å stoppe oljeutvinning. Overs.merkn.)
I stedet for å diskutere noen av disse virkelige problemene fokuserte Adams på:
«Det enestående mangfoldet av demonstranter … fanget på forsiden av Observers rapport fra marsjen, skrevet av min avdøde, dypt savnede kollega, Euan Ferguson:
«Det var nonner. Småbarn. Kvinnelige advokater. The Eton George Orwell Society. Arkeologer mot krig….»‘
Ah, ‘mangfold’, praktisk talt det eneste etiske anliggendet for ‘mainstream’ media; universelt favorisert fordi det ikke utgjør noen utfordring til ‘topartidiktaturet … i trelldom under gigantiske selskaper ‘identifisert av Ralph Nader som tre ganger har vært presidentkandidat i USA. (Intervju med The Real News Network, 4. november 2008).
En annen artikkel i Guardian av Clea Skopeliti, dukket opp tre dager etter Adams’ artikkel under tittelen, «It changed my life»: demonstranter ser tilbake på Stop the War-marsjen i 2003. Mangfold var igjen i fokus, og refererte bemerkelsesverdig til og med til det samme sitatet:
«Det var en protest preget av bredden, med Euan Ferguson som skrev i Observer: «Det var nonner. Småbarn. Kvinnelige advokater. The Eton George Orwell Society. Arkeologer mot krig …»
Protest presentert som et skuespill, en sosial begivenhet. Argumentene som motiverte demonstrantene, at USA var en imperialistisk røverstat motivert av grådighet, at det ikke skulle være «blod for olje», at et allerede knust irakisk samfunn ville bli fullstendig ødelagt av enda en krig, ble ikke undersøkt på nytt i lys av historien. Hva skjedde egentlig med Irak tjue år senere? Spiller det ingen rolle? Hva er tilstanden til demokratiet, menneskerettighetene, helsevesenet, den frie pressen, friheten? Seriøs politikk, en voksen analyse erstattes av tomme, vemodige refleksjoner om fortiden. Spørsmålet om olje ble ikke nevnt i noen av stykkene.
La tyskerne fryse – USAs terrorangrep mot Nord Stream
Den kyniske opportunismen i The Observers angivelige hengivenhet for antikrigsmarsjene i 2003, står i sterk motsetning til avisens fullstendige utblanking av den Pulitzer-prisvinnende journalisten Seymour Hersh nylige påstand om at USA var ansvarlig for terrorangrepet på Nord Stream-gassrørledningene under Østersjøen, i september i fjor.
Rørledningene fra Nord Stream 1, den første fasen av infrastrukturen, leverte allerede billig russisk gass til Tyskland og andre steder i Europa. USA hadde lenge gjort det klart at de var imot at Nord Stream 2 ble drevet videre fremover. 6. februar 2022, mer enn to uker før Russlands invasjon, sa USAs president Joe Biden:
Hvis Russland invaderer, betyr det stridsvogner eller tropper som krysser … grensen til Ukraina igjen, så blir det … ikke lenger en Nord Stream 2. Vi, vi vil få en slutt på det.»
På spørsmål om hvordan dette ville bli gjort, gitt at prosjektet er under tysk kontroll, sa Biden:
«Jeg lover deg, vi vil være i stand til å gjøre det.»
I januar 2022 uttalte Victoria Nuland, USAs viseutenriksminister for politiske saker:
«Jeg vil være tydelig med dere i dag, hvis Russland invaderer Ukraina, vil Nord Stream 2 på en eller annen måte ikke gå videre.»
I kongressens vitnesbyrd i januar hoverte Nuland:
«Jeg tror administrasjonen er veldig fornøyd med å vite at Nord Stream 2 nå, som du liker å si, er en haug av metall på havets bunn».
På Jimmy Dore Show delte Aaron Maté en ekstraordinær videosamling av amerikanske tjenestemenn som insisterte på, før bombingen, at Nord Stream måtte ‘stoppes’, ‘drepes’, ‘stenges’, ‘kanselleres’.
Hersh sin rapport, som siterer en ikke-navngitt kilde «med direkte kjennskap til den operative planleggingen», forteller hva som skjedde. I juni 2022, under dekke av en marineøvelse, plantet dykkere fra US Navy eksplosive innretninger på tre av de fire Nord Stream-rørledningene. I september ble disse deretter eksternt detonert på Bidens ordre. Dette skjedde med bistand fra den norske hemmelige tjenesten og marinen, men uten Tysklands eller andre vestlige alliertes kjennskap.
Hvis Hersh sin beretning er korrekt, var dette et massivt amerikansk terrorangrep på en av sine egne allierte (Tyskland), i tillegg til å være en av verdens verste miljøkatastrofer, som forårsaket et enormt utslipp av metangass med global oppvarming. De dødelige konsekvensene av angrepet for Europas folk har blitt nesten fullstendig ignorert. I november undersøkte The Economist sammenhengen mellom «drivstoffpriser og overhyppighet i dødsfall»:
«Selv om hetebølger får mer oppmerksomhet i pressen, er kalde temperaturer som regel dødeligere enn varme. Mellom desember og februar dør 21% flere europeere per uke enn fra juni til august».
Rapporten fortsatte:
«Tidligere har endringer i energiprisene hatt en liten effekt på dødsfallene. Men årets kostnadsøkninger er bemerkelsesverdig store … Hvis tidligere mønstre vedvarer, vil dagens strømpriser drive dødsfall over det historiske gjennomsnittet, selv i den mildeste vinter».
«Eksakte dødelighetstall avhenger fortsatt av andre faktorer, spesielt temperatur. I en mild vinter kan økningen i dødsfall være begrenset til 32 000 over det historiske gjennomsnittet (med hensyn til endringer i befolkningen). En hard vinter kan koste totalt 335.000 ekstra liv.»
Det amerikanske angrepet vil helt sikkert ha bidratt til disse titusener eller hundretusener av overtallige dødsfall, forferdelige tall gjort styggere av den enorme fortjenesten til slike som BP og Shell. Mens vi skrev dette varselet, rapporterte BBC:
«Den britiske gasseieren Centrica har bokført enorme overskudd etter at energiprisene steg i fjor».
«Centricas helårsresultat nådde 3.3 milliarder pund for 2022, mer enn det tredobbelte av de 948 millioner pund det gjorde året før».
«Energiselskaper har hatt rekordhøye inntjeninger siden olje- og gassprisene hoppet etter Russlands invasjon av Ukraina».
Hersh kommenterte:
«Poenget er at Biden har bestemt seg for å la tyskerne fryse i vinter. USAs president vil heller se Tyskland fryse enn at Tyskland muligens slutter å støtte Ukraina, og det er for meg en ødeleggende ting for dette Hvite hus…
«De involverte i operasjonen så at presidenten ønsket å fryse Tyskland for sine kortsiktige politiske mål, og det forferdet dem.»
Begrave Seymour Hersh
Skribent og medieanalytiker Alan MacLeod beskrev i detalj hvordan Hersh beretning om Nord Stream-angrepet har blitt begravd, ute av syne i amerikanske foretaksmedier:
En MintPress News-studie analyserte de 20 mest innflytelsesrike publikasjonene i USA, ifølge analyseselskapet Similar Web, og fant bare fire omtaler av rapporten blant dem.
«Hele de store mediebedriftenes oppmerksomhet rundt historien besto av:
‘En 166-ords minirapport i Bloomberg;
‘Ett fem minutters segment på «Tucker Carlson Tonight» (Fox News);
‘En 600-ords runde opp i The New York Post;
En skingrende angrepsartikkel i Business Insider, der overskriften stempler Hersh som en «diskreditert journalist» som har gitt en «gave til Putin».
De 20 utgiverne som er studert er, i alfabetisk rekkefølge:
‘ABC Nyheter; Bloomberg Nyheter; Business Insider; BuzzFeed; CBS Nyheter; CNBC; CNN; Forbes; Fox News; The Huffington Post; MSNBC; NBC Nyheter; The New York Post; The New York Times; NPR; People Magazine; Politisk; USA Today, The Wall Street Journal og The Washington Post.
Mye av det samme gjelder britiske statlige foretaksmedier. Spesielt har BBC News, Guardian og Observer ganske enkelt ignorert Hersh’ historie, bortsett fra en forbigående omtale som understreker benektelser fra Det hvite hus i en direkteblogg fra Guardian, den 12. februar. Merkelig nok, til tross for at han skrev i dybden om Nord Stream i mars i fjor, har George Monbiot, Guardians angivelige dissident-fikenblad, ikke nevnt Hersh sin rapport, annet enn å retweete en tråd som inneholdt denne kommentaren:
‘… Kort sagt, de offentlig tilgjengelige dataene bekrefter ikke Hersh’ rapportering. Jeg bør snart ha flere sporingsdata over fartøy, og hvis det viser noe annet, vil jeg oppdatere her ‘.
Husk at Hersh er en kjent reporter som avslørte USAs My Lai-grusomhet i Vietnam, Nixon-tidens CIA-spionering på venstreorienterte dissidenter, og Abu Ghraib-skandalen i Irak.
The Independent klarte totalt 324 ord under den politisk korrekte overskriften:
«Det hvite hus benekter journalistens påstander om at de sprengte russisk gassrørledning».
Det hvite hus hevdet at Hersh’ rapport var «fullstendig falsk og fullstendig fiksjon».
Daily Mail viet 600 ord til historien. Tragikomisk, i form av «balanse», inkluderte Mail en James Bond lignende grafikk under tittelen:
«Hvordan Putins styrker kan ha sabotert Nord Stream-rørledninger».
Vi fant også en enkelt omtale i The Times, skjult bak betalingsmuren.
Media Lens har ikke ressurser til å gjennomsøke eteren for mulige omtaler på radio og tv.
En artikkel av Snopes, «nettstedet for faktasjekking», avviste Hersh analyse, feilstavet navnet hans tre ganger som «Hersch» og hevdet at den baserte seg på én enkelt «allmektig anonym kilde». Men i virkeligheten gjorde Hersh det klart i et intervju med Radio War Nerd at han hadde fått bekreftet sin beretning med andre kilder. Realiteten i det som skjedde var, sa han, «velkjent» i rørledningsindustrien:
«La meg bare si noe til deg: Dette er ikke en vanskelig historie å finne.»
Jeffrey Sachs, en verdenskjent økonom og direktør for Senter for bærekraftig utvikling ved Columbia University kommenterte:
«Selv journalister i våre aviser som er involvert forteller meg «selvfølgelig» (gjorde USA det), men det dukker ikke opp i våre medier.»
Det er også verdt å merke seg at Hersh i sin bok fra 2018, ‘Reporter – a Memoir’, skrev:
Jeg bestemte meg tidlig for at jeg aldri ville publisere informasjon fra noen på innsiden uten å verifisere det andre steder, selv om en annen kilde insisterte på at jeg måtte late som om han ikke eksisterte.
Ingenting av dette betyr noe for den «frie pressen». Og likevel ville det rasjonelle journalistiske svaret på Hersh’ påstander være å følge dem opp, sjekke dem, utfordre dem, teste dem. Som Craig Murray kommenterte, er den «vanlige» behandlingen av Hersh «en klar indikator på at friheten forsvinner fra våre såkalte vestlige demokratier». Vi har faktisk gått inn i en ny og urovekkende fase med ekstrem «mainstream»-sensur ved utelatelse.
DE og DC, Media Lens
Denne artikkelen ble først publisert av Media Lens:
‘A Beautiful Outpouring Of Rage’ – The Observer, The Great Peace March And Nord Stream
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
