oss 100 kroner!
Av Oberstløytnant Einar Magnus Ødegård
Geografi og strategiske interesser
Omkring Sør-Kinahavet finnes Kina i nord, mot vest ligger Vietnam, og i sør er Filippinene, Malaysia, Brunei dar-es Salaam og Indonesia. Tretti prosent av verdens varehandel føres over Sør-Kinahavets dypvannsområder utenfor kystene av Vietnam, Kina og Filippinene for å unngå et stort grunntvannsområde som på kart er merket Dangerous Grounds. Til hverdags kalles det Spratly, som grovt beskrevet dekker 400×400 kilometer med store og mindre atoller som har seilbare dypvannsrenner innimellom.
Nordvest for den filippinske øya Luzon finnes et mindre grunntvannsområde kalt Scarborough Shoal, og helt i nordvest av Sør-Kinahavet finnes Paraceløyene med grunner omkring. Alle de nevnte grunne havområdene er fiskerike og skjuler store forekomster energi.
Det er selvinnlysende at kystfolkene rundt Sør-Kinahavet har drevet fiske der, og har etablert ‘sine’ egne fiskefelt i Spratly. De blir nå gjort til grunnlag for eierskap og havrettskrav med tanke på utvinning av olje og naturgass. Vietnam, Malaysia, Brunei og Filippinene gjør krav på atoller i Spratly, noe som står i strid med at Kina krever mesteparten av Sør-Kinahavet som sitt territorielle farvann. Kravet gjøres på grunnlag av et gammelt kart som viser eierskapet ved den såkalte ‘Nine Dash Line’. På fastlandet og i kystnære havområder er Kinas olje- og gassressurser små. Intet er da nærmere enn å kreve hva som finnes av energikilder i Sør-Kinahavet.
Med virkning fra 1992 ble alle amerikanske baser på Filippinene lagt ned etter krav fra myndighetene. Likevel har USA med politisk press og svake filippinske presidenter før Duterte lyktes i å etablere seg i landet på nytt. Som tidligere amerikansk koloni ble en ‘gjensidig’ forsvarsavtale inngått i 1952, og senere en avtale kalt ‘Visiting Forces Agreement’ med brodd mot Kina inngått. USAs press står i kontrast til Filippinenes behov for den økende handel og samarbeid med Kina som president Duterte startet, og som president Marcos nå fører videre. Filippinene er ‘alliert’ med USA mot sin egne behov på grunn av de ulykkelige forsvarsavtalene.
Kina har gjort Spratly til et sterkt befestet sjøområde
Mange var de som undret seg i 2016 da kineserne startet mudringsarbeider omkring sju forskjellige store atoller i Spratly. Masse fra havbunnen ble pumpet opp for å utvide atollenes fastland. Som vern lå et stort antall sivilregistrerte skip forankret omkring. Der hvor masse er blitt fjernet fra havbunnen er nå en dypvannshavn med seilbar led som fører til nærmeste naturlige dypvannsrenne. Kaier og pakkhus er bygd på det utvidede atollet som er blitt forvandlet til en militær base.
Mest iøynefallende på de sju oppbygde øyene er den tre tusen meter lange rullebanen, som ifølge amerikanske etterretningstjenester er bred nok og tåler belastning av de største kinesiske transportfly. Rullebanen er lang nok til at fullastede jagerfly kan ta av derfra, og omkring finnes oppstillingsplasser for fly, drivsstoffanlegg, lasteområder, hangarer, og alle andre installasjoner for å utgjøre en komplett flystasjon. Radarantenner med forskjellige formål er montert på flystasjonen og på atoller omkring. De amerikanske etterretningstjenestene hevder at bygninger skjuler utskytningsanlegg for flere typer luftvernmissiler. Skjult av andre bygninger finnes utskytningsramper for sjømålsmissiler. Alle de sju basene er bemannet med hensikt å være kampklare på kort varsel, og drive det uendelige vedlikeholdsarbeid som hardt vær og nærhet til havet medfører.
Basenes beliggenhet innebærer at de kontrollerer mesteparten av Spratly med de våpen som er stasjonert der. De vil også kunne støtte den kinesiske krigsmarines operasjoner i havområdet. 6. januar 2023 meldte filippinske nyhetsbyråer at Kina har startet mudringarbeider ved ved fire nye atoller i Spratly. Kina har etablert en base på en av Paraceløyene som er identisk lik basene i Spratly.
Kinas sivile krigsmarine
Da et amerikansk spionskip i 2016 seilte langsomt i internasjonalt farvann utenfor Hainan ble det store skipet med katamaranskrog møtt av trålerlignende kinesiske sivilregistrerte skip. Tre av dem la seg foran det amerikanske skipet der mannskapet begynte å lempe grove tømmerstokker i havet. Spionskipet slo nødstans for ikke å få skader i skroget. Det fjerde skipet krysset aktenfor spionskipet, slapp en dregg som hektet opp slepewire og kabel til instrumentet for å lytte på U-båter. Lytteinstrumentet i enden av kabelen kom snart i kinesisk eie. Slik forløp det første møtet mellom amerikanernes sjømilitære virksomhet og Kinas ikke erkjente sivilregistrerte krigsmarine.
Amerikanske etterretningstjenester mener at denne sivile marinestyrken består av omtrent fire hundre skip. De er trålerlignende, bygd av stål med forsterkede baugpartier, finnes i flere størrelser, og kan gjøre tjueto knop. Filippinske myndigheter hevder at mannskapet ombord er militært personell i sivile klær. Som hjemmehavn har skipene marinebaser. Ingen meldinger om bevæpning av skipene er notert, men det er innlysende at de kan bli våpenbærere.
Kinas fiskeflåte teller ett hundre og åtti tusen skip, der alle på femti tonn og større er mobiliserbare for krigsmarinen.
Politiske samtaler og amerikanske landgangsstyrker
På kort varsel ble utenriksministerne for Malaysia og Filippinene 1.-3. april 2021 kalt til Kina for samtaler med utenriksminister Wang Yi uten at tema er blitt angitt.
En pressemelding 2. april fra US Indo-Pacific Command fortalte at i tiden 3.-7. april skulle hangarskipsgruppen Theodore Roosevelt sammen med malayiske stridskrefter drive trening i luft-, sjø-, og landgangsoperasjoner i Sør-Kinahavet.
Et hangarskip ligner en flystasjon på kjøl som blir eskortert av overflateskip og U-båter, hensikten med flystyrkene er å etablere luftoverlegenhet og utføre angrep mot land- og sjømål. De nye amerikanske landgangsfartøyer har ombord en stridsgruppe US Marines, jagerbombefly som tar av og lander vertikalt, og helikoptre for landsetting av marinesoldatene. Landgangsskipene har egen eskorte med destroyere og U-båter.
Samtidig med starten på den US-malayiske militærøvelsen strømmet det inn meldinger fra flere hold om at mange skip i Kinas sivile krigsmarine hadde kommet til Spratly. 226 slike skip var avbildet i lagunen ved et stort atoll som kalles Whitsun Reef der skipene lå ankret opp i grupper. I tillegg lå 100-150 andre kinesiske skip i grupper og enkeltvis i dypvannsrennene omkring. 12. april hadde alle de kinesiske skipene forsvunnet fra Spratly, og var blitt erstattet av kinesiske kystvaktfartøyer.
Etter den US-malayiske fellesøvelsen sendte US Indo-Pacific Command ut en ny pressemelding som roste det gode samarbeidet mellom malayiske og amerikanske stridskrefter. Fotografi av en liten formasjon jagerfly var eneste illustrasjon til artikkelen, militærfotografenes yndlingsmotiv er landgangsoperasjoner. Fordi slike bilder manglet tyder alt på at noen landgang aldri fant sted under øvelsen.
Hendelsene sett i sammenheng forteller at USA hadde ‘overtalt’, les presset regjeringene i Kuala Lumpur og Manila til å la amerikanske tropper besette Whitsun Reef under dekke av en fellesøvelse med militære styrker fra Malaysia.
De amerikanske angrepsplanene må ha blitt oppdaget av kinesisk etterretningstjeneste, som ble grunnlag for at den kinesiske utenriksministeren kalte til seg kollegene i Kuala Lumpur og Manila for å gi dem det glatte lag for ettergivenhet for amerikansk politisk press. Kinesernes kjennskap til de amerikanske okkupasjonsplanene ble likedan grunnlag for innsetting i Spratly med 4-500 skip av Kinas sivile krigsmarine der den amerikanske landgangen var planlagt. Ild fra de sju kinesiske basene i Spratly var militær reservestyrke i tilfelle amerikanerne skulle gripe til våpen.
Da USA ville angripe Spratly fra Filippinene
Innen rammen av forsvarsavtalen kalt ‘Visiting Forces Agreement’, ble i tidsrommet 19.-29. april 2021 holdt en liten felles stabsøvelse og flystøtteøvelse med skarpe våpen på Luzon. Deltakere var filippinske og amerikanske soldater, der amerikanerne kom fra et stort landgangsskip som seilte i filippinsk farvann. Der befant seg også hangarskipsgruppen Theodore Roosevelt. De amerikanske styrkene var de samme som under den mislykte Malaysiaoperasjonen.
Da denne filippinsk-amerikanske øvelsen pågikk fikk i midlertid skip fra den kinesiske sivile krigsmarine størst oppmerksomhet. Litt før det store amerikanske landgangsskipet seilte inn i filippinsk farvann kom mange kinesiske skip atter til Spratly. Ved et atoll som kalles Gaven Reef lå oppankret i grupper og enkeltvis 136 skip, og i lagunen ved McKennan Reef der Kina har sin base nr. åtte i Spratly under konstruksjon lå 65 skip. Et stort antall andre kinesiske skip ble meldt i de mange Spratlys dypvannsrenner.
De sivile kinesiske skipene ble denne gang eskortert av to store missildestroyere, tre korvetter og en slepebåt fra den kinesiske krigsmarine. Glemmes bør heller ikke de sju basene som Kina har i Spratly, de har rimeligvis stor ildkraft.
Etter at samøvelsen mellom amerikanske og filippinske styrker var avsluttet og alle skipene fra US Navy hadde forlatt øvingsområdet, forlot også de kinesiske skipene Spratly.
Hensikten med den enorme amerikanske kampkraften forstås best med hva den filippinske ambassadør til Washington uttalte til amerikansk presse den 24. april: ‘Amerikanske myndigheter bare venter på at vi skal be om deres hjelp til å drive kineserne vekk fra Spratly!’
President Duterte beholdt roen, anmodning om amerikansk bistand ble aldri gitt. Presidenten sa at de kinesiske skipene ville forsvinne fra Spratly av seg selv, som de også gjorde.
Hva skjedde da den atomdrevne U-båten USS Connecticut havarerte?
28. september 2021 sendte US Indo-Pacific Command ut en kort pressemelding som fortalte at hangarskipsgruppen Ronald Reagan skal drive trening i Sør-Kinahavet. Samme dato melder det filippinske nyhetsbyrå GMA News at 140 skip fra den sivile kinesiske krigsmarine befinner seg i ‘Sør-Kinahavet’, og at 240 slike skip ligger for anker ved Kalayaan.
3. oktober er en melding på Internetsiden til det engelske militære tidsskriftet Jane Defence Journal: Amerikanske militær fartøyer som seiler i internasjonalt farvann i Sør-Kinahavet blir hindret av sivile kinesiske skip. Spørsmålet blir: Hva er årsaken til at det var stille om saken fra amerikanske myndigheter?
8. oktober er en overskrift i amerikanske CBN: ‘Den atomdrvne U-båten USS Connecticut ble skadet i en undervannskollisjon med ukjent gjenstand i Sør-Kinahavet.’ Artikkelen forteller at den raske angreps-U-båten ble skadet, og at noen av mannskapet ombord hadde behov for medisinsk behandling. Skipet var sjødyktig og seilte mot Guam der hjemmebasen er. US Navy sendte senere ut et fotografi som viste at skipet hadde slått baugen flat, etter regelrett ha ‘tryna’ i ett-eller-annet. Utstyrt med de aller beste sensorer for sikker navigasjon i havdypet, er det mer enn forunderlig at den toppmoderne amerikanske U-båten kolliderte.
At 240 skip fra Kinas sivile krigsmarine lå oppankret ved Kalayaan, som er et stort atoll vest for Palawan beviser at kinesisk etterretningstjeneste nok en gang hadde kikket amerikanerne i kortene og lagt de mange skip der som forsvar mot landsetting av tropper. Meldingen i GMA News om de 140 kinesiske skip i ‘Sør-Kinahavet’ kan uten videre kobles til meldingen i Jane Defence Journal om at sivile kinesiske skip hindret amerikanske krigsskip i å seile i internasjonlt farvann. Var det kanskje slik at de kinesiske skipene la seg foran, kolliderte og på andre måter hindret hangarskipsgruppen Ronald Reagan i å seile mot Kalayaan? Det kan antas som sikkert at USS Connecticut var en av U-båtene som eskorterte hangarskipsgruppen, som hadde planlagt å landsette styrker på Kalayaan.
USA okkuperer Filippinene etter tre mislykte hangarskipsoperasjoner
Det utenkelige hadde skjedd: I løpet av et halvår hadde US Navy mislyktes med ikke bare en, men tre hangarskipsoperasjoner i Sør-Kinahavet da oppdraget hadde vært å besette atoller i Spratlyfeltet. Enda verre enn militære nederlag var at motstanderne hadde vært den sivile kinesiske fåten. Et stort antall skip og rå kinesisk manøvrering gjorde at de amerikanske admiralene ikke løste oppdraget de hadde fått.
Flausene med hangarskipsgruppene ville USA øyeblikkelig hevne: Da jeg åpnet datamaskinen midt på dagen den 14. oktober 2021 lyste en melding fra GMA News ut fra skjermen: Et fotografi viste sjefen for US Indo-Pacific Command admiral Aquelino som håndhilser på den filippinske forsvarssjefen general Lorenzana. Teksten som fulgte var kort: USA og Filippinene er blitt enige om at amerikanske militære styrker skal utføre 300 aktiviteter på Filippinene i løpet av inneværende år. Fire timer senere ble første aktivitet iverksatt da meldingen forsvant fra skjermen. Militær sensur var etablert. Filippinsk ‘enighet’ ble selvsagt oppnådd ved hjelp av trusler, fordi okkupasjonen ikke tjener filippinske interesser som er et godt forhold til Kina.
Visiting Forces Agreement gir USA tilgang til ti baser, de største er Clark Air Station og Subic Bay Naval Station. Tre av de andre åtte basene er flyplasser, fem er for hæravdelinger. Den amerikanske troppestyrken er ukjent, et sannsynlig antall er 40-60 000.
Et oppslag i Manila Times 4. mai 2022 fortalte at offiserer fra USMC og Filippinene hadde sett på kystområder sør og nord i landet med tanke på gruppering av styrker. En slik ordlyd sensur til tross, forteller at USMC for lengst er gruppert i begge områder.
Farvannet mellom Luzon og Taiwan kalles Luzonstredet som er 250 km bredt. De filippinske øygruppene Babuyan og Batanes deler stredet i tre kanaler som er seilbare for store skip. Mellom nordspissen av Luzon og Babuyanøyene er Babuyankanalen, Balintangkanalen finnes mellom Babuyan og Batanesøyene som har Bashikanalen i nord mot Taiwan. Alle de tre kanalene er mindre enn 100 km brede.
For USA er Filippinene det naturlige oppmarsjområde i en krig mot Kina. Med avdelinger fra USMC på Babuyan og Batanes behersker deres sjømålsmissiler fra Kongsberggruppen hele Luzonstredet med ild mot overflateskip. I en krig vil kinesiske sjøstridskrefter bli tvunget til å seile gjennom Taiwanstredet for å bevege seg mellom havet i øst og Sør-Kinahavet. Den amerikanske okkupasjonen av Filippinene har dramatisk innsnevret den kinesiske krigsmarines handlingsrom.
USA hevder at okkupasjonen av Filippinene er etter ‘avtale’ med filippinske myndigheter for å beskytte landet mot kinesisk aggresjon. Påstanden er en blank løgn, som bevises ved at under møtet mellom presidentene Xi og Marcos 5. januar 2023 ble det inngått fjorten forskjellige avtaler om samarbeid. Etablering av en direktelinje mellom de to lands kystvakter, og samarbeid mellom de to landenes kystvakter og fiskerioppsynsskip er to av de inngåtte avtaler.
Sør-Kinahavet er bare for nabolandene
I tillegg til de tre mislykte amerikanske hangarskipsgruppenes erobringsforsøk av atoller i Spratly, seilte i 2021 en fransk destroyer, to australske marinefartøyer, en tysk fregatt og britenes nye hangarskip Queen Elisabeth gjennom Sør-Kinahavet uten episoder. Kinesiske myndigheter nektet dem alle flåtebesøk i Hong Kong.
25. juli 2022 hold Kinas utenriksminister Wang Yi en tale der en setning lød: Sør-Kinahavet er ikke et kampområde for mariner fra stormakter utenfor Asia.
4. januar 2023 sendte US Indo-Pacific Command ut en pressemelding som lød: I kalenderåret 2022 har US Navy utført fire Freedom of Navigation-seilaser gjennom Taiwan Strait, og fire i Sør-Kinahavet.
Men hva med Scarborough Shoal?
Med Spratly og Paracelområdene befestet av Kina, ligger Scarborough Shoal med 150 kvadratkilometer grunntvannsområde ubefestet innen Filippinenes økonomiske sone og Kinas ‘Nine Dash Line’.
23. juni 2018 inngikk Kina og Filippinene en såkalt ‘Memorandum of understanding’, der en felles plan for utnyttelse av olje- og gassforekomstene på Scarborough Shoal ble beskrevet.
20. november 2018 kom Kinas president Xi til Manila, der han og Filippinenes president Duterte i en storslagen seremoni signerte 27 utbyggingsplaner med kinesisk kapital. En av planene var om utvinning av flytende gass på Scarborough Shoal, der betingelsene var som en gullkantet gavepakke til energifattige Filippinene: Utvinningsanlegget skal i sin helhet bekostes av Kina, som også rørledningen for gass til en landstasjon på Luzon. Filippinene skal betale markespris for den gass som ilandføres, som også Kina skal gjøre for den gass som skipes dit. De samlede netto driftsinntekter ved anlegget skal fordeles med 60% til Filippinene og 40% til Kina. Tre uker senere kom en liten melding fra det filippinske utenriksdepartement om at avtalen var lagt på is. USAs ambassade hadde vært ute med truslene sine.
Frem til 5. januar 2023 og president Marcos var i Kina på offisielt besøk har det vært stille om Scarborough Shoal, men ifølge nyhetsmeldinger hadde da president Xi sagt at Kina er villig til å gjenoppta drøftinger om felles olje- og gassutvinning i Sør-Kinahavet. Intet er da nærmere enn å ta inngått avtale ut fra isboksen.
Kina kan i samsvar med utbyggingsavtalen av 20. november 2018 starte boring etter olje og gass på Scarborough Shoal til felles beste for Filippinene og Kina. Boringen vil vekke USAs misnøye, med tilhørende politisk press mot Filippinene for å stanse de kinesiske arbeidene, noe Kina ikke vil ta hensyn til. Avtalen fra 2018 er underskrevet av presidentene for Kina og Filippinene og er derfor jurdisk bindende. Den innebærer at borearbeider i havet og bygging av landstasjonen for ilandføring av gass til Filippinene kan påbegynnes når som helst, noe som åpner for at kinesiske maskiner og arbeidere må oppholde seg i landet.
Utbyggingsarbeider på det ubefestede Scarborough Shoal og til en landstasjon på Luzon egner seg som brekkstang i den fastlåste militære situasjonen mellom USA og Kina der Filippinene er en uskyldig tredjepart. Hvordan USA vil handle overfor en utbygging til Filippinene og Kinas felles beste er usikkert, den sedvanlige beskyttelsen av anleggsarbeidene til sjøs med mange skip fra den sivile kinesiske krigsmarinen må forventes. Det kan se ut som om Kina har til hensikt å provosere USA inn i en krigssituasjon med overordnet hensikt å drive de amerikanske styrkene på Filippinene ut av landet.
Sammendrag
I perioden 2021-23 har Kina befestet sitt herredømme over Sør-Kinahavet. Virkemidlene har vært utenriksminister Wang Yis truende ordbruk, det sterkt befestede Spratlyfeltet, og den tallrike sivile krigsmarine som i en situasjon ble eskortert av fem tungt bevæpnede marinefartøyer.
I 1992 ble alle amerikanske tropper jagd ut fra Filippinene, likevel har USA senere klart å gjøre sin tidligere koloni til et militært baseområde for angrep mot Kina. Som følge av den amerikanske okkupasjon inkludert øyene i Luzonstredet, er skipsfarten gjennom stredet under deres kontroll.
Kina kan ikke leve med at USA fortsetter å bygge ut Filippinene som angrepsbase mot landet, amerikanske styrker på Batanes er nå bare 100 kilometer fra Taiwan. En konflikt mellom kinesiske og amerikanske militære styrker om Scarborough Shoal kan utvides til en krig om Filippinene. Under Koreakrigen tidlig på 1950-tallet kjempet kinesiske og amerikanske styrker mot hverandre uten at krig mellom de to stormaktene ble utløst. Det samme kan og bør skje igjen. Scarborough Shoal kan bli startsted for en krig som endelig vil frigjøre Filippinene fra amerikansk undertrykkelse.
Filippinene 26. januar 2023.
