oss 100 kroner!
USA innser at NATOs krig med Russland sannsynligvis vil ende ugunstig og tester derfor en exitmulighet. Men hvorfor skulle Moskva ta indirekte forslag på alvor, spesielt på tampen av nye militære framskritt og mens de er på vinnersporet?
Av Pepe Escobar
De som står bak Tronen er aldri farligere enn når de har ryggen mot veggen.
Deres makt glipper fort: Militært, via NATOs akselererende ydmykelse i Ukraina. Økonomisk, før heller enn senere, vil mesteparten av Det Globale Sør ikke ha noe å gjøre med valutaen til gigantens konkursbo. Politisk tar det globale flertallet avgjørende skritt for å slutte å adlyde en rovgrisk, diskreditert, de facto minoritet.
Så nå planlegger de bak Tronen å i det minste prøve å stoppe den kommende katastrofen på den militære fronten.
Som det ble bekreftet av en amerikansk kilde på høyt nivå, ble et nytt direktiv om NATO mot Russland i Ukraina videresendt til USAs utenriksminister Antony Blinken. Når det gjelder faktisk makt, er ikke Blinken noe annet enn en løpegutt som bringer budskapet fra de Straussianske neokons og nyliberale (etter teoretikeren Leo Strauss og de nykonservative krigshisserne i USA, o.a.) som faktisk styrer USAs utenrikspolitikk.
Utenriksministeren ble bedt om å videresende det nye direktivet – en slags melding til Kreml – via mainstreams trykte medier, som umiddelbart ble publisert av Washington Post .
I den amerikanske elitens maktfordeling står New York Times svært nær utenriksdepartementet slik Washington Post står nær CIA. I dette tilfellet var direktivet for viktig, og måtte formidles av dokumentet i den keiserlige hovedstaden. Den ble publisert som en kronikk (bak betalingsmur).
Nyheten her er at amerikanerne for første gang siden starten av Russlands spesielle militæroperasjon (SMO) i Ukraina i februar 2022, faktisk foreslår en variant av «tilbudet du ikke kan avvise»-klassikeren, inkludert noen innrømmelser som kan tilfredsstille Russlands sikkerhetskravr.
Avgjørende er at det amerikanske tilbudet går helt utenom Kiev, og bekrefter nok en gang at dette er en krig mot Russland som føres av Imperiet og dets NATO-hjelpere – med ukrainerne som forbruksvare og stedfortreder.
«Vennligst ikke gå på offensiven»
Washington Posts korrespondent av den gamle skolen i Moskva, John Helmer, har gjort oss en viktig tjeneste, og publisert hele teksten til Blinkens tilbud, selvfølgelig omfattende redigert for å inkludere fantastiske forestillinger som «amerikanske våpen hjelper til med å pulverisere Putins invasjonsstyrke» og en forklaring som bør utløse kraftige brekninger: «Med andre ord, Russland bør ikke bli klar til å hvile, omgruppere og angripe.»
Les John Helmers artikkel
Meldinga fra Washington kan ved første øyekast gi inntrykk av at USA ville innrømme russisk kontroll over Krim, Donbass, Zaporozhye og Kherson – «landbrua som forbinder Krim og Russland» – som et fait accompli (et fullbyrdet faktum, o.a.).
Ukraina ville få en demilitarisert status, og utplasseringen av HIMARS-missiler og Leopard- og Abrams-tanks ville bli begrenset til det vestlige Ukraina, for å være en «avskrekking mot ytterligere russiske angrep.»
Det som kan ha blitt tilbudt, i ganske uklare termer, er faktisk en deling av Ukraina, inkludert demilitarisert sone, mot at den russiske generalstaben kansellerer sin ennå ukjente 2023-offensiv, som kan være så ødeleggende som å kutte Kievs tilgang til Svartehavet og/eller avskjæring av tilførselen av NATO-våpen over den polske grensa.
Det amerikanske tilbudet definerer seg selv som veien mot en «rettferdig og varig fred som opprettholder Ukrainas territoriale integritet.» Vel, egentlig ikke. Det vil bare ikke være et rest-Ukraina, og Kiev kan til og med beholde de vestlige områdene som Polen sikler etter å sluke.
Muligheten for en direkte Washington-Moskva-avtale om «en eventuell etterkrigs-militær balanse» manes også fram, inkludert et punkt om inyey Ukraina-medlemskap i NATO. Når det gjelder Ukraina sjøl, ser det ut til at amerikanerne tror at det vil bli en «sterk, ikke-korrupt økonomi med medlemskap i EU.»
Det som er igjen av verdi i Ukraina har allerede blitt svelget ikke bare av dets monumentalt korrupte oligarki, men mest av alt, investorer og spekulanter av BlackRock-varianten. Diverse multinasjonale gribber har rett og slett ikke råd til å miste Ukrainas korneksporthavner, så vel som handelsavtalevilkårene som ble avtalt med EU før krigen. Og de er livredde for at den russiske offensiven kan omfatte Odessa, det store havne- og transportknutepunktet ved Svartehavet – noe som vil gjøre Ukraina innesperret fra havet.
Det er ingen bevis overhodet for at Russlands president Vladimir Putin, og hele det russiske sikkerhetsrådet – inkludert dets sekretær Nikolai Patrushev og nestleder Dmitrij Medvedev – har grunn til å tro på noe som kommer fra det amerikanske etablissementet, spesielt via rene undersåtter som Blinken og Washington Post. Tross alt anser stavkaen – en betegnelse for overkommandoen til de russiske væpnede styrkene – amerikanerne som «ikke-avtaledyktige», selv når et tilbud er skriftlig.
Dette lukter og ser ut som som et desperat amerikansk bondeoffer for å stoppe og presentere noen gulrøtter til Moskva i håp om å utsette eller til og med stanse den planlagte offensiven de neste månedene.
Selv dissidente Washington-operatører av den gamle skolen – som ikke er knyttet til den Straussianske neocon-galaksen – regner med at dette bondeofferet ikke er noe annet enn en ingenting-burger: i klassisk «strategisk tvetydighet»-modus vil russerne fortsette på sin uttalte satsing på demilitarisering, denazifisering og deelektrifisering. og vil «stoppe» når som helst og hvor som helst de finner det passende øst for Dnepr. Eller utover det.
Hva Djupstaten virkelig ønsker
Washingtons ambisjoner i denne NATO mot Russland-krigen går langt utover Ukraina. Og vi snakker ikke engang om å forhindre en Russland-Kina-Tyskland eurasisk union eller et marerittet om en jevnbyrdig konkurrent. La oss holde oss til prosaiske spørsmål på den ukrainske slagmarka.
De viktigste «anbefalingene» – militære, økonomiske, politiske, diplomatiske – ble beskrevet i et strategidokument fra Atlantic Council seint i fjor.
Og i et annet dokument derfra, under «Krigsscenario 1: Krigen fortsetter i sitt nåværende tempo» finner vi den straussianske neocon-politikken fullstendig utformet.
Det er alt her: fra «samlende støtte og militærhjelpsoverføringer til Kiev som er tilstrekkelig til å gjøre det mulig for den å vinne» til «øke dødeligheten av militær bistand som overføres til å inkludere jagerfly som vil gjøre det mulig for Ukraina å kontrollere luftrommet og angripe russiske styrker der; og missilteknologi med tilstrekkelig rekkevidde til å nå inn på russisk territorium.»
Fra å trene det ukrainske militæret «til å bruke vestlige våpen, elektronisk krigføring og offensive og defensive cyberevner, og å sømløst integrere nye rekrutter i tjenesten» til å støtte «forsvar i frontlinjen, nær Donbass-regionen,» inkludert «kamptrening». med fokus på irregulær krigføring.»
I tillegg til å «pålegge sekundære sanksjoner mot alle enheter som gjør forretninger med Kreml», når vi selvfølgelig Alle Plyndringers Mor: «Konfisker de 300 milliarder dollar som den russiske staten har på utenlandske kontoer i USA og EU og bruk beslaglagte penger til å finansiere gjenoppbygging.»
Omorganiseringen av SMO, med Putin, generalstabens sjef Valerj Gerasimov og general Armageddon i sine nye, forsterkede roller avsporer alle disse forseggjorte planene.
Straussianerne er nå i djup panikk. Selv Blinkens nummer to, den russofobiske krigskåte Victoria «F**k the EU» Nuland, har innrømmet overfor det amerikanske senatet at det ikke vil komme noen Abrams-stridsvogner på slagmarken før våren (realistisk: først i 2024). Hun lovet også å «lette sanksjonene» hvis Moskva «går tilbake til forhandlinger». Disse forhandlingene ble skutt i senk av amerikanerne sjøl i Istanbul våren 2022.
Nuland oppfordret også russerne til å «trekke tilbake troppene sine.» Vel, det gir i det minste litt komisk lettelse sammenlignet med panikken som oser fra Blinkens «tilbud du ikke kan avslå.» Følg med på Russlands manglende respons.
