oss 100 kroner!
Med operasjoner basert i Norge, erstatter NATO i økende grad Arktisk råd som beslutningsmyndighet i regionen, skriver Vijay Prashad. Det er naturligvis interessant for oss i Norge å lese hvordan en indisk forsker basert i Kina ser på vår region.
Av Vijay Prashad, Tricontinental: Institute for Social Research, 17. januar 2023
I 1996 dannet de åtte landene rundt polarsirkelen – Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA – Arktisk råd, en reise som begynte i 1989 da Finland henvendte seg til de andre landene for å holde en diskusjon om det arktiske miljøet.
Det finske initiativet førte til Rovaniemi-erklæringen (1991), som etablerte rådets forløper, Arctic Environmental Protection Strategy.
Hovedbekymringen for disse regjeringene på den tiden var virkningen av «global forurensning og resulterende miljøtrusler» mot Arktis, som ødela regionens økosystem.
Det var liten forståelse av omfanget og implikasjonene av smeltingen av iskappen (konsensus om denne faren ble forsterket av forskning fra forskere som Xiangdong Zhang og John Walsh i 2006 og den fjerde vurderingsrapporten fra det mellomstatlige panelet for klimaendringer i 2007).
Arktisk råds mandat ble senere utvidet til å omfatte undersøkelser om klimaendringer og utvikling i regionen.
På ministermøtet i Arktisk Råd i 2021 i Reykjavík, Island nylig, overtok Russland som organisasjonens roterende toårige styreleder. Den 3. mars 2022 – nøyaktig en uke etter Russlands invasjon av Ukraina – begynte imidlertid de andre rådsmedlemmene å boikotte møter i protest mot Moskvas engasjement i gruppa.
I juni 2022 ble disse sju landene enige om å «implementere en begrenset gjenopptakelse av vårt arbeid i Arktisk råd på prosjekter som ikke involverer deltakelse fra Den russiske føderasjonen». I hovedsak står rådets framtid på spill.
Likevel oppsto ikke de geopolitiske spenningene rundt Arktis i fjor. De har ulmet i mer enn et tiår mens disse åtte landene har kjempet for kontroll over området – ikke for å demme opp for farene ved klimaendringer, men for å utnytte de enorme forekomstene av mineraler, metaller og fossilt brensel som finnes innenfor de 21 millioner kvadratkilometer av polarsirkelen.
Regionen anslås å inneholde 22 prosent av verdens uoppdagede olje og naturgass (selv om utvinning fra denne regionen fortsatt er dyrt). Langt mer lukrativt er utvinningen av sjeldne mineraler (som neodym for kondensatorer og elektriske motorer og terbium for magneter og lasere), hvis verdi over hele Arktis – fra Grønlands Kvanefjeld til Russlands Kolahalvøy til det canadiske skjoldet – anslås å være ca. minst 1 billion dollar.
Hvert medlem av Arktisk råd kjemper for å etablere kontroll over disse dyrebare ressursene, som til nå har vært låst under isen.
Fordi mer enn halvparten av Arktis består av internasjonale farvann og kontinentalsokkelen til disse åtte landene (dvs. landmasse som strekker seg inn i grunt hav), faller reguleringen i stor grad inn under FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), som er ratifisert av 168 parter.
I følge UNCLOS, strekker suvereniteten til en kyststat seg til territorialhavet, definert som området innenfor 12 nautiske mil fra lavvannslinjen til deres kyst. Stater har også rett til å opprette en «eksklusiv økonomisk sone» innenfor 200 nautiske mil fra det lavvannsmerket, hvor mange av disse ressursene er lokalisert.
Som et resultat av dette er utnytting av Arktis’ ressurser hovedsakelig noe som angår rådets medlemsland og i stor grad utenfor multilateral kontroll. Imidlertid begrenser UNCLOS individuell statssuverenitet ved å erklære at dyphavsbunnen er menneskehetens «felles arv» og utforskning og utnyttelse av den «skal utføres til fordel for menneskeheten som helhet, uavhengig av statenes geografiske plassering».
FN opprettet Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) for å implementere UNCLOS-avtalen. I Kingston, Jamaica, utvikler ISAs juridiske og tekniske kommisjon en gruvekodeks for å regulere leting og utnyttelse av det internasjonale havbunnsområdet. Det er verdt å merke seg at en femtedel av kommisjonens medlemmer er fra gruveselskaper.
Selv om det ikke er noen mulighet for å vedta et globalt moratorium for dyphavsgruvedrift – selv i Arktis, til tross for at Antarktis-traktaten fra 1959 effektivt forbyr gruvedrift på kontinentet – vil en gruvekodeks som favoriserer gruveselskaper ikke bare øke utnyttelsen, men også øke konkurransen og faren for konflikt mellom stormakter.
Denne konkurransen har allerede forsterket den nye kalde krigen mellom stater fra NATO – ledet av USA – og land som Kina og Russland, hvilket har ført til den raske militariseringen av Arktis.
Hvert medlem av Arktisk råd har allerede opprettet militærbaser ved polarsirkelen, med kappløpet om å dominere regionen økende etter 2007, da russiske forskere symbolsk plasserte et titanflagg på den arktiske havbunnen, 4302 meter under Nordpolen.
Artur Chilingarov, den russiske oppdageren som ledet denne geografiske ekspedisjonen, sa at han var motivert av vitenskap og bekymring for klimaendringer, og at «Arktis må beskyttes ikke med ord, men med handling». Ikke desto mindre ble den russiske geologiske ekspedisjonen brukt som et påskudd for å utvide militariseringen i regionen.
I flere tiår har USA hatt en militær tilstedeværelse dypt inne i polarsirkelen, Thule Air Base på Grønland, som den utviklet på 1950-tallet etter at Danmark – koloniherren over Grønland – ble med i NATO.
Også andre arktiske kystland har lenge hatt militære styrker som krysser isen og snøen i nord, en tilstedeværelse som har vokst de siste årene.
Canada bygger for eksempel Nanisivik Naval Facility på Baffin Island, Nunavut, med sikte på at den skal være operativ i 2023. I mellomtiden har Russland i løpet av det siste tiåret renovert Nagurskoye-flybasen i Alexandra Land og Temp-flybasen på øya Kotelny.
Arktisk råd var en av få multilaterale institusjoner som tilrettela for kommunikasjon mellom maktene i regionen. Nå har sju av dem bestemt seg for å ikke lenger delta.
Fem av disse avstående medlemmene (Canada, Danmark, Island, Norge og USA) er allerede en del av NATO, mens de resterende to (Finland og Sverige) raskt penses inn i organisasjonen.
I økende grad erstatter NATO Arktisk råd som en beslutningsmyndighet i regionen, med sine operasjoner basert på Centre of Excellence – Cold Weather Operations i Norge. Siden 2006 har dette knutepunktet samlet NATO-allierte og partnere for halvårlige militærøvelser i Arktis kalt Cold Response.
I mai 2019 dro USAs utenriksminister Mike Pompeo til møtet i Arktisk råd i Rovaniemi, Finland, og anklaget Kina for å være ansvarlig for miljøødeleggelsen i Arktis.
Selv om Kina har lansert et Polar Silk Road-prosjekt, er det ingen reelle bevis for at Kina har spilt en spesielt skadelig rolle i de nordlige farvannene. Denne fiendtlige kommentaren mot Kina og lignende følelser om Russlands rolle i Arktis er en del av den ideologiske kampen for å rettferdiggjøre den nye kalde krigen.
Mindre enn en måned etter Pompeos tale ga det amerikanske forsvarsdepartementet ut sin arktiske strategi (2019), som fokuserte på å «begrense Kinas og Russlands evne til å utnytte regionen som en korridor for konkurranse» (en posisjon gjentatt i US Air Force 2020 arktiske strategi).
I oktober 2022 var Reykjavík vertskap for sin årlige polarsirkelsamling for alle stormaktene, bortsett fra Russland som ikke var invitert. Islands tidligere president Ólafur Ragnar Grímsson, som var involvert i korrupsjonsskandalen i Panama Papers i 2016, introduserte hovedtalen holdt av den nederlandske admiralen Rob Bauer, leder av NATOs militærkomité.
Bauer sa at NATO må ha en mer «muskuløs tilstedeværelse» i Arktis for å kontrollere Russland så vel som Kina, som han kalte «et annet autoritært regime som ikke deler våre verdier og undergraver den regelbaserte internasjonale ordenen». Kinas polarsilkevei, sa admiral Bauer, er bare et skjold som kinesiske «flåteformasjoner kan bevege seg raskere fra Stillehavet til Atlanterhavet kan gjemme seg bak, og gi ubåter ly i Arktis».
I løpet av diskusjonen etter hovedtalen reiste Kinas ambassadør til Island, He Rulong, seg fra setet for å si til NATO-admiralen:
«Din tale og bemerkning er full av arroganse og er også paranoid. Den arktiske regionen er et område for stort samarbeid og lite konfrontasjon… Arktis spiller en viktig rolle når det gjelder klimaendringer… Hvert land bør være en del av denne prosessen».
Kina, fortsatte han, bør ikke «skilles ut [fra] samarbeidet». Grímsson avsluttet økten til dempet latter i salen.
Urfolk ekskludert
Fraværende fra de fleste av disse diskusjonene er urbefolkningen som bor i Arktis: Aleut og Yupik (USA); inuittene (Canada, Grønland og USA); Chukchi, Evenk, Khanty, Nenets og Sakha (Russland); og samene (Finland, Norge, Russland og Sverige).
Selv om disse samfunnene er representert av seks organisasjoner i Arktisk Råd – Aleut International Association, Arctic Athabaskan Council, Gwich’in Council, Inuit Circumpolar Council, Russian Association of Indigenous People of the North og Same Council – har deres stemmer blitt ytterligere dempet under den intensiverte konflikten.
Denne stillheten av urfolksstemmer minner meg om Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001), den store samiske kunstneren, hvis poesi rasler som lyden av vinden:
Kan du høre lydene av liv
i bekkens brusing
i vindens blåsing
Det er alt jeg vil si
det er alt
