oss 100 kroner!
Av professor og overlege Halvor Næss.
Det moderne menneske har eksistert i 2-300.000 år. Inntil for 11.000 år siden levde alle som jeger og sankere. Det fantes hverken byer eller stater, og menneskene levde sammen under egalitære, anarkistiske forhold med stor grad av individuell frihet. Samtidsbeskrivelser av jeger sanker kulturen blant nordamerikanske indianere fra 16-1700 tallet støtter denne oppfatningen. Det var stor motvilje mot å bli dominert av andre mennesker. Sosial samhørighet ble oppnådd med rasjonelle diskusjoner som inkluderte skepsis og empiri. Dette endret seg for 11.000 år siden da de første jordbrukssamfunn så dagens lys. Den første byen ble etablert for 9400 år siden, og for 5000 år siden var den første staten et faktum. At byene før de første stater manglet palasser taler for at det ikke fantes en dominerende, sentral elite.
Hvordan var det mulig for stater å oppstå blant våre forfedre som hadde levd i likhet og frihet over hundretusener av år uten å bli utbyttet av en elite? De visste ikke hva en stat var og langt mindre at en stat var mulig. Dette er snudd på hodet i dag og de fleste av oss kan ikke lenger forestille seg en verden uten stater. Hvordan kunne denne transformasjonen fra anarki til stat skje sett i lys av at anarki er default posisjonen for menneskeheten i et historisk perspektiv? I denne artikkelen vil jeg først beskrive hvordan den første staten oppsto ifølge nyere litteratur og deretter om dette bidrar til bedre forståelse av den moderne stat.
Menneskets historiske utvikling er åpen og uforutsigbar. En viktig grunn til det er at kulturell og politisk utvikling er avhengig av kunnskap, og det er umulig å vite hvilken ny kunnskap framtiden vil avsløre. Det var derfor ikke mulig for våre anarkistiske forfedre på forhånd å vite at etterkommerne med tiden ville komme til å leve under sentralmakter med monopol på vold innenfor gitte geografiske områder. Utviklingen mot den første statsdannelsen må derfor ha vært en åpen evolusjonær prosess som ikke hadde en stat som mål.
Den første staten oppsto i Sumer for 5000 år siden og etter det oppsto det stater andre steder i verden (for eksempel Kina og Mellom Amerika) uavhengig av statsdannelsen i Sumer. Prosessene mot stater har flere likhetstrekk som gjør det mulig å forstå hvordan denne utviklingen kunne skje.
Alle stater oppsto i områder hvor det allerede var etablert jordbruk basert på korn (hvete, ris, mais og andre kornsorter). Korn gjorde det mulig å bygge opp et matoverskudd som kunne forsørge arbeidere som ikke drev med jordbruk. Det dreide seg blant annet om håndverkere, men viktig for utviklingen mot de første statsdannelser var at matoverskuddet kunne brukes til å forsørge slaver. Jeger og sankere hadde ikke mat nok til å ernære slaver og slaveri oppsto først etter jordbrukets opprinnelse. (Det fantes et unntak på nordvestkysten av Nord Amerika hvor jeger og sankere hadde slaver. Det kunne de ha fordi rik laksebestand i elvene gjorde det mulig å bygge opp et matoverskudd hos fastboende jeger og sankere).
Slaver var ofte krigsfanger eller mennesker i andre byer eller landsbyer fanget ved plyndringstokter. En del av slavene kom imidlertid fra samme landsby eller by. Det dreide seg om mennesker som på grunn av nød eller gjeld solgte seg selv som slaver eller solgte sine barn som slaver til rike bønder. Alle bondesamfunn hadde slaver og slaveri ble lenge sett på som en uunngåelig del av tilværelsen slik de fleste av oss i dag ser på staten som en uunngåelig del av tilværelsen.
Slaveri skapte et avhengighetsforhold mellom slaver og eiere. Slavene var avhengig av eierne som forsørget dem, og eierne var avhengig av slavenes arbeid. Det dreide seg om et asymmetrisk avhengighetsforhold hvor eieren var den sterke, utbyttende part. Med tiden utgjorde slavene en relativt stor andel av befolkningen. Lenge fantes det ikke stater. Slaveeierne var uavhengig bønder og en må anta at rike bønder hadde mange slaver. Den asymmetriske avhengighetskulturen skapt av slaveriet over noen få tusen år var ny i menneskehetens lange historie og var en nødvendig forutsetning for de første statsdannelser.
Store grupper av mennesker var i stand til å samarbeide før de første statsdannelsene. Det er gjort arkeologiske funn som krevde samarbeid av mange mennesker lenge før de første stater. I Louisiana finnes noen massive jordhauger bygget av jeger og sankere for ca. 3500 år siden. Utgravninger viser at minst en av disse ble bygget av mer enn 10.000 mennesker i løpet av kort tid uten å ha blitt utsatt for regn (uker). Trolig har det dreid seg om tidsbegrensede dugnader hvor ledelsen ble oppløst når dugnaden var over. Kollektive oppgaver, i hvert fall av begrenset varighet, var derfor ikke avhengig av en stat gjennom lange perioder av vår historie.
Frekvensen av kriger økte etter jordbruksrevolusjonen. Årsaken til det kan ha vært forsøk på å tilrane seg kornlagre eller fange mennesker for slavearbeid. Både angrepskrig og forsvar krever samarbeid og det vanlige var å velge en leder for dette så lenge krigen varte. Noen ledere prøvde trolig å etablere seg som permanente herskere, men ble drept eller forvist hvis de forsøkte seg. Det er eksempler på dette fra de siste to tusen årene hvor ledere av statsløse mennesker i krig prøvde å etablere seg som konger, men ble drept etter at krigen var over. Et eksempel er den germanske hærføreren Arminius som ble drept av sine egne etter å ha beseiret en romersk hær. De første krigene var trolig kollektive dugnader hvor alle inkludert lederne gikk tilbake til sitt gamle virke etter krigen. Det manglet en tredje viktig betingelse for den første statsdannelsen og det var oppfinnelsen av skriftspråket.
Alle stater har hatt skriftspråk fra begynnelsen av. I Sumer ble skriftspråket oppfunnet noen hundre år før den første bystaten. Skriftspråket ble den første tiden brukt til registrering av økonomiske varer, kontrakter og administrering av blant annet slaver. Skriftspråket gjorde det mulig å få oversikt og kontroll på kornproduksjonen, byttehandel, rasjonering av mat og administrering av arbeid på en sikrere og betydelig mer omfattende måte enn hva tilfellet var med muntlig språk alene. Bare noen få kunne skrive og de skriftlærde tilhørte eliten. Skriftspråket bidro sannsynligvis til en sentralisering av rikdom ved hjelp av slaver. En konsekvens av skriftspråket var derfor større ulikhet hvor de rikeste ble rikere. Slavene ble eid av stadig færre, men rikere bønder (oligarker).
I jeger sanker samfunnene fantes ingen herre offer relasjon. Denne relasjonen var et produkt av slaveriet. Aksept for en hersker kunne derfor ikke skje uten den mentalitetsendringen som slaveriet innførte. Slaveri viste at en hersker kunne vinne makt og velstand ved å kontrollere andre mennesker. Økende ulikhet og samling av rikdom på stadig færre hender førte til skjerpende maktkamp mellom oligarker. I denne maktkampen var slavesoldater sentrale. Slavesoldatene hadde ingen mulighet til å konkurrere om makt på egenhånd, men gjennom lojalitet til eieren hadde de en viss mulighet til å bedre sine kår (slik tilfellet var blant slavesoldatene i det osmanske riket). Striden mellom oligarker ved hjelp av slavesoldater endte med eneherskere i de første bystatene. Frie borgere var neppe tilhengere av denne utviklingen, og det ble nødvendig å bygge opp et byråkrati for kontroll av befolkningen. Byråkratiet måtte finansieres av skatter og uten skriftspråk og slavesoldater ville dette vært umulig. At det ble bygd murer rundt bystatene var sannsynligvis for kontroll av innbyggerne og i mindre grad for forsvar mot angrep utenfra. For å kontrollere hele befolkningen måtte herskerne hindre opprør ved å dele ut korn fra statlige kornlagre ved nød, forsvare innbyggerne mot angrep utenfra, straffe forbrytere, dele ut status og andre tiltak. Avhengighetskulturen som startet med slaver spredte seg således til frie innbyggere. En historisk «path-dependent» utvikling har så fortsatt fram til dags dato hvor denne statsavhengighetskulturen er dominerende verden over.
Gjennom historien har det vært viktig for herskerne å kunne legitimere bruken av tvang. De første stater utviklet palassreligioner med eget presteskap som forankret statens berettigelse i en ekstern autoritet, nemlig gudene. Religionen videreutviklet avhengighetskulturen og argumenterte for at folket sto i gjeld til gudene for gode tider. Denne gjelden ble betalt i form av skatter til templene. De skriftlærde som utgikk fra presteskapet, administrerte denne beskatningen. For å opprettholde produksjonen i staten, var det viktig å bevare intern fred samt sørge for nok arbeidskraft. Religion bidro til dette og minsket behovet for bruk av statlig tvang. I dag er det statsintellektuelle som har overtatt denne rollen fra presteskapet.
Det er mulig at prosessen mot monopolisering av makten ble akselerert av nød og uår. Det var trolig lettere for eliten å kjøpe seg folkets underkastelse når sult herjet. Stadig tilbakevennende uår kan derfor ha virket som en slags pumpemekanisme mot økende sentralisering av makt. Dette er velkjent fra nyere tid. Gjentagende kriser øker gradvis befolkningens avhengighet av staten.
Forutsetningene for de første statsdannelsene var derfor jordbruk som skapte matoverskudd som gjorde slaveri mulig. Slaveri bidro til utvikling av en avhengighetskultur som var ny i menneskenes historie. Jeger sanker kulturen basert på frihet og likhet ble delvis erstattet med utbytter offer kultur, og oppfinnelsen av skriftspråket gjorde sentralisering av rikdom og makt ved hjelp av slavesoldater mulig med en sentral utbytter på toppen. Siden har statene spredt seg over hele kloden og befestet den asymmetriske avhengighetskulturen.
Har ovenstående betydning for forståelsen av den moderne stat? Jeg tror det og det viktigste er at den første statsdannelsen trolig ikke hadde vært mulig uten avhengighetskulturen skapt av slaveriet. Den moderne stat har videreutviklet denne avhengighetskulturen. For å beholde voldsmonopolet er statens viktigste oppgave å sørge for kontroll av befolkningen. Monopol på skole og helsevesen skaper avhengighet. De kanskje viktigste grunnene til at vi er avhengige av staten er pensjonen og at staten har monopol på penger. Fiatpenger fører til inflasjon, og det gjør det vanskelig å spare til alderdommen. Offentlig pensjon gir staten en gylden mulighet til å kontrollere befolkningen. Staten skaper avhengighet i næringslivet og organisasjoner gjennom reguleringer, subsidier, pressestøtte med mer. Slik kan staten beholde sitt voldsmonopol med minimal bruk av fysisk tvang.
Utvikling av demokratiet har vært en effektiv mekanisme for å skape mer avhengighet i befolkningen. Sammenlignet med et arvelig monarki er demokratiske politikeres interesser kortsiktige. For gjenvalg må det tilbys nye avhengighetsskapende tiltak. Innbyggernes motstand mot staten er svekket da alle er potensielt fremtidige politikere.
Politikere og byråkraters karriere bestemmes av hvordan de kan spre økt avhengighet til staten i befolkningen. En byråkrat som overlater mer ansvar til innbyggerne oppnår sjelden suksess. Håndteringen av Covidpandemien er eksempel på det. Anbefalinger før pandemien var at skadelige konsekvenser av alvorlige luftveispandemier er minst dersom sivilsamfunnet fungerer mest mulig normalt. Helsebyråkratene ville det ikke slik og gjorde befolkningen avhengig av drakoniske reguleringer og kontroll. Klimapolitikken er et annet eksempel. Klimaforskning viser at det er lite sannsynlig at vi står overfor en klimakrise. Politikere og byråkrater ønsker derimot å påvirke klimaet gjennom kontroll av befolkningen som gjøres avhengig av en rekke tiltak med sikte på å begrense CO2 produksjonen. Å spre frykt er et viktig virkemiddel for kontroll av befolkningen, og myndighetene er eksperter på direkte eller indirekte fryktspredning.
Det er vanskelig å forstå Covidhåndteringen og klimapolitikken basert på vitenskap og økonomisk teori, men dersom målet med politikken er å øke folks avhengighet til staten, er det lettere å forstå politikken. Befolkninger gjengjelder statsavhengigheten med å betale skatter og avgifter. Det foreligger således en gjensidig, men asymmetrisk avhengighet som har vært statens raison d’être siden de første bystater i Sumer skapt av slaveriet.
Dersom ovenstående er rett så var slaveriet og avhengighetskulturen den skapte en nødvendig betingelse for statens opprinnelse. Oppfinnelsen av skriftspråket akselererte dannelsen av de første bystatene. Siden har staten eksistens bestått av forsøk på å utvide befolkningens statsavhengighet drevet av statens interne insitamenter. Denne utviklingen er ikke levedyktig i det lange løp. Våre forfedre forkastet til slutt slaveriet som institusjon og kanskje vil våre etterkommere en gang forkaste staten og vende tilbake til en anarkistisk kultur basert på likhet og frihet uten en dominerende elite og med et ubegrenset potensiale for videre kreativ utvikling.
