oss 100 kroner!
Av Lene
Min første julefilm ble Glass Onion: A Knives Out Mystery. Litt ut ifra denne filmens referanser til Covid-19 pandemitiden, sto denne på listen over filmer jeg ønsket å se. Nysgjerrig er vel ordet. Oppfølgeren til Knives out har på en snedig måte inkorporert dagens realiteter i filmens verden. Som flere andre filmer også gjør. Dette gikk ikke upåaktet hen ute på nettet – se f.eks.:
https://mashable.com/article/glass-onion-covid-19-pandemic
Så enkelt og greit skal det leves. Med ansiktsmasker, desinfisering og robothunder. Vi kjenner oss igjen i dette universet, vi får vår hverdag bekreftet. – Noe som kanskje gjør det mindre vanskelig å akseptere neste gang det kommer en pandemi. Den nye normalen. Eller?
På hvilket grunnlag? Hvordan skal dette forstås og tolkes? Snakker vi kunstnerisk samtidsdiagnose eller finurlig politisk verktøy. Det er ikke første gang filmens makt vises i forhold til folket. Nazistene verdsatte også film som et propagandainstrument med enorm makt. Faktisk var filmen som propagandaverktøy et utstrakt og sentralt element i planleggingen til nazistpartiet allerede fra 1930. De etablerte til og med en egen filmavdeling. Som et forsøk på indoktrinering og manipulering etter systemets spilleregler – som tilvenning til hvordan et nytt samfunn skulle forstås og leves.
Tenk på det neste gang du ser en julefilm. – Om det skjuler seg noe mer bak et glossy, underholdende ytre. Vi lever i en tid der vi pådyttes og dyttes i en bestemt retning. Ikke bare brukes media og skolesystemet som aktive kanaler i denne sammenheng, noe som Steigan har omtalt tidligere.
Det reflekteres også i filmverdenen. Kanskje ikke så rart. Vi er midt oppi en kursendring – en samfunnsomveltning av dimensjoner. Det er naivt å tro at ikke vår globalistiske politisk og økonomiske elite bruker de midlene de har. Med en agenda frontstage og en annen backstage. Mannen i gata degraderes til spillbrikke, som flyttes og ønskes utspilt.
Foreløpig har det gedigne endringsprosjektet vært rått parti. For å unngå sjakk matt til dagens elite, bør den kritiske sans og engasjement i forhold til det som skjer sveives i gang hos flere.
Å reflektere og stille spørsmål er ikke det samme som konspirasjonsteoretisering. Det er med på å berike og gi oss en bredere utgangspunkt for å delta i samfunnsdiskusjonen. Det er med på å gjøre den mer interessant. Det har pleid å være takhøyde for dette i Norge. Ved å åpne opp for ulike mindset og innspill, stimuleres vi som mennesker kreativt og intellektuelt. Dersom man closer viktige deler av samfunnsdebatten, er et påtrengende spørsmål om vi ikke er på vei inn i en tid der mennesket skal behandles og forstås reduksjonistisk og ut fra andre premisser enn vi har hatt for vane tidligere. Der skillet mellom hvem som får delta og ikke defineres på nytt. Der sannhetens gehalter er definert av de få.
