Hvordan lobbyister kapret EU

0

Qatargate er bare toppen av isfjellet

Thomas Fazi.

Av Thomas Fazi UnHerd – 19. desember 2022

Under en nylig debatt i Europaparlamentet om «menneskerettigheter i VM-sammenheng» hadde visepresident Eva Kaili et uventet budskap : «Qatar går i spissen innen arbeidsrettigheter». Så vi burde kanskje ikke ha blitt overrasket da hun forrige uke var blant seks personer som ble arrestert av belgisk politi på grunn av anklager om Qatar-korrupsjon og hvitvasking av penger.

Medlemmer av EU-etablissementet har vært raske til å snu problemet som et problem begrenset til noen få dårlige epler. Flere tjenestemenn i Europaparlamentet sa til Politico at påstandene var begrenset til noen «få personer» som hadde kommet seg på avveie. Andre forventer imidlertid at flere navn blir trukket inn i det utvidede nettet som nå snører seg sammen. Men om skandalen strekker seg til andre mennesker eller ikke, er ikke poenget. Ved å fokusere på «Qatargate» risikerer vi å miste av syne at skandalen er et symptom på en mye dypere og mer utbredt sykdom, som involverer ikke bare Europaparlamentet, men alle EU-institusjoner. Bestikkelser og korrupsjon er endemisk for Brussel-systemet – og det meste er fullt lovlig.

Det er anslått at det er mer enn 30.000 lobbyister som jobber i Brussel, noe som gjør det til den andre lobbyhovedstaden i verden etter Washington, DC. De fleste er i tjeneste for selskaper og deres lobbygrupper, med enorme summer til rådighet: det samlede lobbybudsjettet til de 12.400 selskapene og organisasjonene i EUs lobbyregister har vokst jevnt og trutt gjennom årene – spesielt siden pandemien – og utgjør i dag ca. 1,8 milliarder euro.

De som topper lista er Big Tech, Big Pharma og Big Energy-giganter som Apple, Google, Meta, Bayer og Shell, samt bransjeforeninger som European Chemical Industry Council, European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations (EFPIA), og BusinessEurope — som alle erklærer årlige lobbybudsjetter på 4-6 millioner euro. Det sanne tallet vil sannsynligvis være betydelig høyere, gitt den lange historien til bedrifter som underrapporterer utgiftene sine.

Spesielt Big Pharma og Big Tech har styrket lobbykraften sin betydelig gjennom pandemien. EFPIA alene – som representerer Pfizer, AstraZeneca og Johnson & Johnson – økte utgiftene sine med 20% i 2020. Et konservativt estimat for de totale årlige EU-lobbyutgiftene til Big Pharma er nå nærmere €40 millioner per år, med nesten 300 lobbyister som offisielt jobber i Brussel for å drive fram bransjens interesser (selv om det faktiske antallet sannsynligvis er høyere, siden avsløringsregler ikke fanger opp alle utgiftene til advokatfirmaer, akademiske partnerskap og aktiviteter i enkeltland).

Det er trygt å si at investeringen ble rikelig belønnet: innen utgangen av 2021 hadde EU signert €71 milliarder i konfidensielle kontrakter, som sikret opptil 4,6 milliarder doser vaksiner (mer enn ti doser for hver europeisk borger). EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen forhandlet fram sin største avtale til nå med Pfizer – for opptil 1,8 milliarder doser, verdt opptil 35 milliarder euro hvis den blir brukt fullt ut – via en rekke tekstmeldinger  med selskapets sjef. Den europeiske offentlige påtalemyndigheten har åpnet etterforskning av saka.

Slike ekstreme tilfeller maskerer imidlertid det sanne omfanget av det strukturelle problemet som gjennomsyrer alle aspekter av Brussel-systemet. Det sier seg selv at denne hæren av velfinansierte lobbyister, som langt overgår og setter til side offentlige interessegrupper, gir selskaper en massiv innflytelse over den europeiske beslutnings- og lovgivningsprosessen. Lobbyister i EU har også privilegert tilgang til beslutningstakere: De største selskapene og lobbyorganisasjonene holder hundrevis av møter med EU-kommisjonen hvert år. Mellom desember 2019 og mai 2022, for eksempel, deltok von der Leyen-kommisjonen i et svimlende antall på 500 møter med representanter og lobbyister fra olje-, gass- og kullselskapene – nær ett møte hver arbeidsdag.

Siden starten av krigen har våpenindustrien også ( svært vellykket ) forsterket lobbyarbeidet ved å bruke den usikkerheten til å hvitvaske imaget sitt og posisjonere seg som en viktig partner som kan tilby de nødvendige verktøyene for å garantere sikkerhet. I dagene etter Putins invasjon gikk den tyske våpenlobbygruppen BDSV til og med så langt som å be EU om å «anerkjenne forsvarsindustrien som et positivt bidrag til sosial bærekraft».

I mellomtiden dominerer bedriftslobbyister over hele linja medlemskapet i kommisjonens mange rådgivende grupper. Ikke overraskende kan denne påvirkninga lett føre til partiske råd. Undersøkelser fra vaktbikkjegrupper har avslørt at 75 % av lobbymøtene til kommisjonærer og kommisjonstjenestemenn på høyt nivå er med lobbyister som representerer storbedrifter. På nøkkelområder som finansiell regulering, digitale tjenester, det indre markedet og internasjonal handelspolitikk, stiger dette tallet til over 80 %. Dette er spesielt bekymringsfullt hvis vi tar i betraktning at en svært stor del av lovene som vedtas av nasjonale parlamenter – om spørsmål som spenner fra matsikkerhet til lastebilsjåførers arbeidsforhold – blir vedtatt på EU-nivå og deretter ganske enkelt innført i nasjonal lovgivning av nasjonale parlamenter.

For å gjøre ting verre, til tross for at det finnes et lobbyregister, er det relativt lite tilsyn med hele prosessen. Kravet til lobbyister om å registrere seg i blokkens Transparency Register ble faktisk obligatorisk først i fjor. Frem til da fungerte hele systemet på frivillig basis, noe som naturlig nok førte til massiv underrapportering av lobbyvirksomhet. Dette plasserte EU godt under standardene til liberale demokratier som USA, og til og med flere medlemsland.

Men selv nå gjenstår det flere smutthull. Mens høytstående kommisjonstjenestemenn og Europaparlamentets komitéledere og ordførere som utarbeider lovforslag er pålagt å logge og registrere møtene sine med interessenter, er det slik at vanlige parlamentsmedlemmer – som faktisk stemmer over forslagene – og ansatte på lavere nivå, for eksempel assistenter fra Parlamentet og Kommisjonen bare oppfordres til å gjøre det. Europaparlamentet, som Alberto Alemanno, professor i EU-rett ved HEC Paris, har bemerket, «er den eneste institusjonen som praktisk talt ikke har noen obligatoriske regler for sine representanter og svært svak håndheving av disse etiske reglene».

Dessuten krever EU-registeret bare en årlig oppdatering, og gir ikke meningsfull informasjon om lobbyvirksomhet på spesifikke lover og politiske spørsmål, noe som gjør det vanskelig å spore lobbyvirksomhet. Og så er det den beryktede «svingdøra» i Brussel, som lar kommissærer, MEP-er og EU-tjenestemenn gå rett inn i lobbyjobber når de forlater vervet – som kommisjonspresident Barrosos nylige overgang til Goldman Sachs og kommissær og Neelie Kroes bytte til Uber og Bank of America. Døra svinger også den andre veien: den nåværende administrerende direktøren for European Medicines Agency, Emer Cooke, jobbet tidligere for EFPIA, Europas største farmasøytiske lobbyorganisasjon.

Pro-EU-reformatorer sier at disse problemene kan løses med institusjonell flikking, som å utvide kravet om å avsløre møtene deres med lobbyister til alle EU-tjenestemenn, innføre strengere oppførselsregler og sette opp en etisk komité som fører tilsyn med alle EU-institusjoner. Noen hevder at problemet er den ugjennomsiktige karakteren av EUs lovgivningsprosess, som gjør det praktisk talt umulig ikke bare for innbyggerne, men til og med for nasjonale parlamenter «å granske hvordan deres nasjonale representanter har opptrådt», som Emily O’Reilly, den offisielle europeiske ombudsmannen, innrømmet. Andre hevder at løsningen er å «demokratisere EU» ved å styrke Europaparlamentet.

Men alle disse forslagene går glipp av poenget: EU, i kraft av sin overnasjonale og teknokratiske natur, er strukturelt tilbøyelig til å bli kapret av egeninteresser, det være seg utenlandske regjeringer eller multinasjonale selskaper – og ingen reformer vil endre det. Problemet med lobbyvirksomhet eksisterer selvfølgelig også på nasjonalt nivå. Dette er imidlertid enormt forverret på overnasjonalt nivå. Som forskerne Lorenzo Del Savio og Matteo Mameli skriver : «Internasjonale samlingspunkter er generelt fysisk, psykologisk og språklig mer fjernt fra vanlige mennesker enn nasjonale. Denne avstanden betyr mer rom for oligarkisk kapring.» Det er talende i denne forbindelse at de fleste europeere ikke aner hvem presidenten for Europaparlamentet er.

Slik sett bør problemet med EU-korrupsjon, snarere enn å være en feil i systemet, sees på som en iboende konsekvens av overnasjonaliseringa av politikken. Å gjøre EU «mer demokratisk» vil ikke endre det faktum at mangelen på en europeisk demo representerer en uoverstigelig hindring for etableringen av et europeisk demokrati, selv om Brussel var interessert i å gå i den retningen (som det ikke er). Antallet korrupte tjenestemenn involvert i den amatøraktige Qatargate-skandalen er av liten betydning; for EU er det allerede for sent.


Originalen på UnHerd:

How lobbyists captured the EU


Les også: En av EUs visepresidenter og tre andre siktet for korrupsjon i Qatar-skandalen

Politirazzia i Europaparlamentet – korrupsjonsskandalen fortsetter

Forrige artikkelEU har planene klare for private klimakvoter
Neste artikkelGeneralåtak på miljørørsla i bokform
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).