Forræderiet mot Storbritannias kystbyer

0
Brighton pier, Wikimedia CC 2.0

Fattigdom og fortvilelse hjemsøker disse glemte regionene

Av Madeleine Bunting – 28. november 2022

Det var den første natten av lystenningen i Blackpool, da en mil med promenade forvandles til en parade av glitter mot det blekksvarte Irskehavet. Trafikken hadde strømmet inn fra hele Lancashire for å krype støtfanger til støtfanger under de blendende lysrekkene. På morgenen etter var likevel turistene forsvunnet, og til tross for septemberdagen med strålende solskinn var promenaden nesten tom bortsett fra uteliggerne.

Fra benken med utsikt mot havet rettet en eldre dame soveposen og satte seg opp for å tenne sin første sigarett for dagen; en annen uteligger ble sint da han snublet og ropte ut mot bølgene: «Dere engelske burde skamme dere!».

Han har et poeng. Storbritannias største badeby er hjemsted for et skarpt og ubehagelig paradoks: mens den har plass til millioner av besøkende hvert år, er flere av strøkene blant de mest utsatte i landet og med lavest forventet levealder. Dette er et sted som på tross av all sin skjønnhet og assosiasjoner til nytelse og moro, resulterer i forkortede liv plaget av gjeld, dårlig helse og rusmisbruk.

Da William Beveridge satte seg fore å utrydde de fem «Store Onder» fra Storbritannia, var «mangel» først på listen hans. På begynnelsen av førtitallet da den sosiale reformatoren samlet inn data og utarbeidet planene sine, virket denne prioriteringen grei: folk trengte grunnleggende ting som mat, husly, varme og klær. Planene hans for et trygdesystem «fra vugge til grav» ville sikre at ingen ville gå til kort. Men 80 år senere er Blackpool et dystert eksempel på nød som ikke har vært sett siden trettiårene. Matstasjoner rapporterer en økning på 54 % i behovet for matrasjoner det siste året, avhengighet av veldedighet har blitt normalen for hundrevis av familier i byen, og økningen i energiprisene gjør det særlig vanskelig for et sted med dårlig boligmasse, velkjent for sine bitre vinder og regn som sveiper inn fra havet.

Lenger opp langs kysten i Morecambe, utspiller en lignende historie seg. North Lancashire Citizen Advice Bureau (CAB) har sett en massiv økning i klienter som er desperate etter hjelp – noen steder en svimlende 566 % økning det siste året. Det vanligste problemet er å slite med strømregninger, tett fulgt av problemer med gjeld. Husholdninger blir fanget i et mønster av å låne og stole på veldedighet fordi støtten ikke er tilstrekkelig, sier Joanna Young, CABs forskningssjef for North Lancashire. Hun legger til at klientene deres snakker om hvordan en «mini-krise» – det kan være noe så vanlig som behovet for et par nye skolesko – kan sette en familie tilbake i flere måneder. Usikkerhet har blitt en livsstil.

Hva ville Beveridge gjort med steder som Blackpool og Morecambe? Uten tvil ville han se på drømmen sin som en fiasko, til tross for en enorm økning i landets BNP i de mellomliggende 80 årene. Men det som også ville ha overrasket Beveridge er årsakene til den fattigdommen, og det faktum at i det minste noen kan spores tilbake til hull og feil i hans opprinnelige planer.

Beveridge var ingen sosialist, og han mente at arbeid var den sanne løsningen på fattigdom (han oppførte tross alt «ledighet» som en av de fem andre Store). Men som professor Jonathan Bradshaw har bemerket, overså han spørsmålet om lav lønn. Omtrent 40 % av CABs klienter i North Lancashire er i arbeid – og dette tallet støttes av landsomfattende data, for eksempel forskning fra Joseph Rowntree Foundation som fant at tre av fire barn som lever i fattigdom har en arbeidende forelder. Kronisk lav lønn påvirker spesielt kystferiesteder fordi så mye av deres sysselsetting er i de verst berørte sektorene som omsorg- og servicebransjen; gjennomsnittslønnen i Blackpool er en tredjedel under det nasjonale nivået. Resultatet er at kystområdene har noen av de laveste gjennomsnittslønningene, høyest gjeldsnivå og insolvens. Og dette ble allerede verre i god tid før den ødeleggende økonomiske skaden av pandemien og levekostnadskrisen.

Men Blackpool og Morecambe illustrerer ikke bare feilen i Beveridges ambisjon; de viser også former for «mangel» han aldri så for seg. Beveridges tolkning av fattigdom var kun materielt, men i det 21. århundre har relevansen og betydningen av en annen form for fattigdom blitt tydelig. Blackpool og Morecambe er bare to av dusinvis av badebyer som sliter med det som er kjent som «fortvilelsens sykdommer».

Kystbyer har blitt overlatt til å takle et uforholdsmessig antall av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Når forhold går i stykker, når fanger løslates, når mennesker med rusproblemer ønsker en ny start, kan barndomsminnene fra en badeby se ut til å gi håp, og hvert år kommer tusenvis til kysten på jakt etter en ny start. En viktig driver er boligkostnadene: Ettersom de har steget utenfor rimelig rekkevidde i de fleste byer, blir mange av de fattigste og mest sårbare tvunget til utkantene. De setter seg på et tog til enden av linjen. I sør-øst inkluderer dette byer som Clacton (hvor naboferiestedet Jaywick har blitt betegnet som det fattigste stedet i Storbritannia siden 2010), Hastings og Thanet-feriestedene Margate og Ramsgate. På samme måte har stigende priser i Manchester og Preston sørget for at folk ender opp med å drive til Blackpool og Morecambe. Og dette gjelder for utallige andre feriebyer, fra Scarborough til Skegness, Ilfracombe til Weston-Super-Mare og Rhyl i Nord-Wales.

Da jeg besøkte Blackpool i september, snakket jeg med Ian Treasure, som har jobbet med en rekke lokale prosjekter for uteliggere. Da vi passerte langs gatene ved siden av promenaden, pekte han på et av de avslørende tegnene på sosialboliger som dominerer området. Lange linjer med dørklokker og rader med søppelkasser markerer hyblene som ble opprettet av hva før var hoteller. Den billige boligmassen kjøpes ofte opp av fraværende utleiere og deles opp i boliger som kan leies for en brøkdel av prisen. Det er dette som trekker de rundt 8000 menneskene som ankommer Blackpool hvert år; en stor andel av dem er på stønad og er for det meste mannlige og enslige. De tar med seg mange av sine demoner; mangel på tillit og forhold. Eventuelle bånd de kan ha hatt til familie eller venner er brutt, hvilket gjør denne type fattigdom på kysten særlig ensomt og trøstesløst.

Disse formene for emosjons- og relasjonsfattigdom var ikke noe Beveridge forsto på førtitallet, men med dem følger dårlig mental helse, og i Blackpools tilfelle noen av de høyeste selvmords- og selvskadingstallene i landet. Fire av bydelene i Blackpool har den laveste forventede levealderen i landet på 66,6 år, sammenlignet med et gjennomsnitt i Storbritannia på 82,3 år. Som Chief Medical Officers årlige 2021- rapport om kystbyer gjør det klart, har Blackpool «den mest sårbare befolkningen i landet i den mest upassende innkvarteringen».

Likevel har veksten av denne desperate fattigdommen bare akselerert de siste årene. Under pandemien blomstret kjøp-for-leie -markedet i Blackpool, oppmuntret av reduksjoner i avgifter og løfter om høye investeringsavkastninger av leietakere på bostøtte. På andre områder ville Beveridge blitt forferdet over misbruk av offentlige midler, da hans sentrale argument til støtte for velferdsstaten var at den var ment å gjøre befolkningen sunnere og bedre utdannet til å understøtte økonomisk vekst. Derimot har Blackpool (og mange andre kystbyer) resultert i det motsatte; et system med oppdrett av de mest sårbare i samfunnet på statlig regning, og hvor overskuddet blir sugd ut av utleiere som ikke bor i området.

Som om dette ikke var nok står mange kystbyer også overfor en annen av vår tids store sosiale utfordringer – en som Beveridge ikke så for seg, og som på mange måter er resultatet av hans store bragd; grunnleggelsen av National Health Service (NHS). Det vil si at vi lever lenger, og at mange velger å tilbringe pensjonistårene i kystbyene; Minehead i West Somerset og Skegness og de nærliggende feriestedene ved Lincolnshire-kysten har noen av den eldste befolkningen i Storbritannia. Dette vil være den store testen til NHS i løpet av de kommende tiårene; våre lengre liv krever håndtering av komplekse kroniske helsetilstander, noe som fører til større krav til helse og sosial omsorg. Likevel er ledige stillinger for leger og sykepleiere høyere på slike dårlig tilknyttede kyster, mens forholdet mellom eldre og personer i arbeidsfør alder forverres, hvilket gir grunn til bekymring over hvem som skal se etter den økende andelen eldre mot slutten av dette århundre.

Det store bildet her er geografiens kraft til å bestemme liv. Den britiske økonomien er drevet av vitaliteten til byer, og dette har formet infrastrukturinvesteringer (uforholdsmessig konsentrert i London). I mellomtiden er periferien neglisjert, bare nyttig som en form for billig investering eller en sone for å dumpe de hvis behov ikke lenger er imøtekommet andre steder. Utfordringene for kystens overspente administrasjon og helsemyndigheter er sisyfiske, med liten anerkjennelse av deres unike natur i Westminster eller Whitehall. ‘Leveling Up’-agendaen fra de siste årene kan ha dominert overskriftene, men den har vist liten innsikt i disse områdenes situasjon gitt sin opptatthet av å øke produktiviteten – alltid en utfordring i omsorg- og servicebransjen. Åtti år senere trenger hele Storbritannia enda en Beveridge.


Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd.

The betrayal of Britain’s seaside towns

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.