oss 100 kroner!
Intervju med John Bellamy Foster – Del 4
Oversatt og redigert av Erik Plahte.
«John Bellamy Foster forklarer den ‘løsninga’ mesterhjernene i global finans har tenkt ut for å løse den overhengende miljøkrisa: Skape aktiva [eiendeler, formuesgjenstander] til en verdi på mange kvadrillioner dollar av alt naturen gjør og ekspropriere naturen fra den globale allmenningen for å skape profitt. Verre enda: Det skjer allerede.» Slik introduserer det sveitsiske nettstedet GPEnewsdocs et langt intervju med John Bellamy Foster.
Foster er redaktør for det amerikanske tidsskriftet Monthly Review og forfatter av en lang rekke bøker og artikler om de djupe sammenhengene mellom kapitalisme og sosialisme, natur, økonomi og økologi og veien ut av den klima-, miljø- og naturkrisa som vi allerede er på full fart inn i.
Intervjuet er langt, så jeg har delt det i fire deler. I denne siste delen snakker Foster mer om hvordan begrepet naturkapital blei gjort til et markedsøkonomisk begrep, om hvilke følger det får og om hvorfor kapitalismen ikke er forenelig med en økologisk sivilisasjon.
Du finner alle delene ved å skrive @FosterIntervju i søkefeltet på steigan.no. Fotnoter og forklaringer i skarpe klammer [slik] er mine.
FRIES: La oss få høre mer om konsekvensene av dette skiftet i økologisk økonomi.
FOSTER: Nå, i det 21. århundret, blir naturen behandla som kapital, som bytteverdi, som en kilde til bytteverdi. Og om vi ser på begrepet naturkapital slik det blir oppfatta i denne nye typen neoklassisk [økonomi] – det dominerende økonomiske perspektivet– brukes naturkapital om de underliggende naturlige aktiva, som nå blir sett på som økologisk kapital.
Men alle estimater og framskrivninger og all finansialisering bygger på begrepet økosystemtjenester, som blir sett på som strømmen av inntekter fra naturen. Når naturen gjør ting som fotosyntese, utfører den visstnok en tjeneste for verdensøkonomien.
Som vi veit, veit ikke naturen at den gjør det, kan vi si. Men i teorien deres [de neoklassiske økonomene] yter naturen en økosystemtjeneste til verdensøkonomien, som i likhet med enhver annen strøm av inntekter kan forvandles til kapital.
I det store og hele, når de finner ut at det er en inntektsstrøm her fra økosystemtjenester hentet fra den underliggende naturkapital-ressursen, kan de ta den inntektsstrømmen og dele den på diskonteringsraten og multiplisere den med hundre prosent for å få en forventa strøm av utbytte langt inn i framtida. [1] For eksempel hundre år fram i tida. Og så kan de stifte gjeld på grunnlag av den inntektsstrømmen og finansialisere naturen og gjøre store penger. [2]
FRIES: Si mer spesifikt om hvordan naturkapital definert i bytteverditermer kom til å stå for og representere synet til den økologiske økonomien.
FOSTER: Hvis du ser på Ecological Economics, tidsskriftet, som var knytta til International Association for Ecological Economics, hadde de faktisk en kamp mellom Howard Odum, en av de ledende i verden i å utvikle systemøkologien, og Robert Costanza om hvorvidt tidsskriftet skulle gå i retning av å se på naturen som bytteverdi, eller om den økologiske økonomien skulle ha en djup forståelse av økologi basert på bruksverdi.
Howard Odum og de andre forskerne som han var knytta til og som hadde vært blant grunnleggerne av Ecological Economics, tidsskriftet, blei rett og slett kasta ut. Det var på en måte starten på at økologisk økonomi blei til noe annet, erobra eller gjenerobra av neoklassisk økonomi.
Du har folk som Robert Solow, den mest prestisjefylte neoklassiske veksteoretikeren, [som] sa at hvis naturressurser kan erstattes, så betyr de i virkeligheten ingen ting og kan utelates helt.
Det var faktisk det som ble gjort med den neoklassiske produksjonsfunksjonen. Arbeid og kapital er de eneste produksjonsfaktorene [som inngår i den], og natur og land blei sett fullstendig bort fra. De så fullstendig bort fra hele begrepet bruksverdi i naturen. Alt, absolutt alt er redusert til bytteverdi.
Så det gav et slags teoretisk grunnlag for svak substituerbarhet [3], som er den oppfatninga at naturen egentlig ikke betyr noe. At markeder kan erstatte naturressurser og hva som helst som naturen gjør. Og det hang sammen med utviklinga av estimater av verdens økosystemtjenester som av Costanza og andre [se Del 3].
Ganske snart fikk vi disse oppfatningene om finansialisering av Jorda. Ikke utelukkende i akademisk forstand, nå overført fra den akademiske verden til kapitalens verden der konserner og regjeringer begynte å planlegge politikken, beregningene, metodene, strukturene for faktisk å omgjøre økosystemtjenester overalt på planeten til økonomiske markeder som kapitalen kan finansialisere og akkumulere på grunnlag av.
FRIES: Så, John, vi har snakka om argumentasjonen du la fram om at denne finansialiseringa av Jorda som et nytt økologisk regime akselererer nedbrytinga av planetariske økosystemer og av Jorda som et trygt hjem for menneskeheten. Si litt om hvordan du allerede før dette nye økologiske regimet, advarte om et økende tempo i de sønderknusende ødeleggelsene sammenlikna med tidligere perioder i kapitalismen.
Blant eksemplene på dette skriver du om hvordan Darwin i sin tid var blitt slått av hvordan den europeiske koloniseringa hadde omdanna økologien på øya St. Helena til en ørken i løpet av bare tre århundrer. Øya St. Helena har blitt berømt på grunn av turen [til Darwin] med Beagle. Likevel, på det nåværende stadiet av kapitalismen har de biogeokjemiske prosessene til hele jordsystemet blitt endra i løpet av bare to generasjoner.
FOSTER: Jeg skreiv om dette i boka The Vulnerable Planet [Den sårbare planeten] i 1994, der jeg forklarte hvordan vi overskred terskelene for de bio-geo-kjemiske prosessene til planeten og at dette truer hele Jordsystemet. Men det som slo meg, og det jeg skreiv om da, er det tempoet det skjer med. Tempoet var i form av klimaendringer.
Vi har sett enorme geologiske forandringer i løpet av Jordas historie. Men vi har ikke sett noe som skjer i dette tempoet. Dette er en av grunnene til at vi kan peke på de antropogene [menneskeskapte] årsakene og den antropogene revnen i Jordsystemet, som er måten vi definerer den kommende Antropocen-epoken i Jordsystemets historie. Og det er virkelig tempoet på forandringene.
De vitenskapelige rapportene – selv om IPCC har forsøkt å holde tritt med dette – men jeg synes at alle rapportene deres har hele tida undervurdert tempoet vi omdanner naturen med. Og dette er under trykket av et system med kapitalakkumulasjon innretta på eksponentiell vekst [vekst med en konstant årlig prosent].
Nå genererer vi enorme, enorme mengder økonomisk og økologisk avfall. Ting som folk verken trenger eller virkelig vil ha. Vi har et markedsføringssystem, et enormt markedsføringssystem på flere tusen milliarder dollar, innretta på å få folk til å kjøpe mer og mer. Og systemet vårt er innretta på raskest mulig vekst. Og for å forøke det selv i perioder med økonomisk ekspansjon, baserer vi oss mer og mer på å utvinne [råvarer] fra naturlige systemer.
Dette er et intensivt høyenergisystem. Det tar ikke vare på folks behov. Rikdommen som skapes, går ikke til befolkningene. Og i den dominerende ideologien snakker de ikke engang om overrislingseffekten lenger, som de snakka om i min ungdom, fordi alle veit at det er usant.
Så vi lager et system som ikke gagner den menneskelige befolkninga økonomisk, mens vi faktisk ødelegger hele Jorda. Og motoren til dette er en prosess for å akkumulere kapital. Den er nå svært finansialisert og globalisert og har blitt en fiende av menneskeheten og planeten. I alle situasjoner i dette samfunnet setter vi profitt foran folk og planeten. Du kan ikke løse ting på den måten.
Kapitalen vil si: Vel, teknologien vil løse problemet, fordi de ikke ønsker noen sosial forvandling. De vil si: Vel, vi kan gjøre det med teknologi. Og folk faller for det fordi de har en mobiltelefon i lomma og tenker, åh, teknologien er absolutt fantastisk.
Men uansett hvor fantastiske mobiltelefoner er – kommunikasjonsteknologi og andre teknologier vi har, tillater oss ikke å overskride fysikkens lover. Og dit har vi kommet i dag. Og det er virkelig ensbetydende med en ufattelig krise for Jordas befolkning.
FRIES: Den antropocene epoken du refererte til, viser selvfølgelig til geologisk tid. For å sitere flygebladet om din kommende bok, markerer den antropocene epoken «en forandra virkelighet der menneskelige aktiviteter nå er den viktigste geologiske krafta som påvirker Jorda som helhet, samtidig som den skaper en eksistensiell krise for verdens befolkning». Si noe mer om det kapitalistiske argumentet at teknologi kan redde menneskeheten fra økologisk ruin. Sånne ting som geoteknikk [geoengineering].
FOSTER: Vel, det er ikke bare geoteknikk, men sånne ting som metoder for å trekke ut karbon og direkte [karbon]fangst fra lufta. Men det er interessant: Den delen av den sjette klimarapporten fra IPCC, AR6, del III fra Arbeidsgruppe 3 som omtaler avbøtende tiltak, ble publisert i april i år. Men den faktiske vitenskapelige konsensusrapporten, den rapporten som ble skrevet av forskerne selv, ble fullført i august 2021.
I IPCC-prosessen har regjeringene rett til å gå inn og skrive om Sammendrag for politikere (SPM) av den vitenskapelige rapporten. De omskreiv den vitenskapelige rapporten fullstendig. Praktisk talt hver linje i den vitenskapelige konsensusrapporten ble sensurert av regjeringene. Og noen steder vendt til det stikk motsatte.
Dette veit vi fordi i august 2021 lekka Scientist Rebellion den vitenskapelige konsensusrapporten om avbøtende tiltak, og vi la den ut på nettstedet Monthly Review [med ei liste over de viktigste endringene her]. Så du kan sammenligne det forskerne hadde konkludert, med det publiserte Sammendrag for politikere (SPM) fra regjeringene.
Vi finner at i den vitenskapelige konsensusrapporten sa de: Disse teknologiene foreligger ikke. Vil ikke fungere, kan ikke spille noen viktig rolle i å holde oss under 1,5 grader Celsius, ikke engang under 2,0 grader Celsius. Og de sa andre ting som at kullkraftverk må stenges ned i globalt omfang dette tiåret. Og det vi i bunn og grunn trenger, er lavenergiløsninger som kan forbedre forholdene i samfunnet. Som rapporten sa: Forbedre forholdene for alle på Jorda, men også bruke mindre energi i prosessen.
FRIES: I 2019, da du skreiv om hvordan kapitalismen har svikta, og spør hva som kommer etter, hevda du at: «Når bærekraftig menneskelig utvikling, ikke forankra i bytteverdier, men i bruksverdier og ekte menneskelige behov, en gang kommer til å definere historisk fremskritt, vil framtida, som nå virker lukka, åpne seg på myriader av måter, og gi rom for helt nye, mer kvalitative og kollektive former for utvikling.»
Så det som kommer høyt og tydelig fram i alt dette er hvordan, slik du ser det, det er den underliggende strukturen til selve kapitalakkumulasjonen som står i veien for virkelige løsninger på den økologiske krisa.
FOSTER: Det ironiske er at kapitalismen har skapt denne økologiske krisa og opprettholder den. Og svaret til kapitalen (og dette er typisk for systemet) er at vi bare trenger en mer intensiv, en mer ekstrem form for kapitalakkumulasjon. Svaret på den økologiske krisa skapt av kapitalen er å gjøre hele verdens økologi om til kapital. Egentlig å få hele naturen til å samsvare med økonomiske lover. Og økonomene og kapitalistene sier at dette er svaret.
Grunnen til at det selger, til tross for at det har en så ulogisk karakter, er at for kapitalen er dette alltid svaret: Hvis det er en krise, er det fordi det er for lite kapital, ikke for mye. Fra kapitalens ståsted er svaret på enhver krise, la oss si en økonomisk krise, å omfordele inntekter fra de fattige til de rike, det vil si å øke kapitalens makt. Hvis det er et problem, en økologisk krise, er svaret å øke styrken til kapitalmarkedene og utvide dem inn i naturen.
Paul Hawken og andre med ham hevder i hans bok Natural Capitalism at vi egentlig ikke har kapitalisme før hele naturen er en del av kapitalen, er en del av kapitalismen. Men det er absurd.
Vi lever på en planet. Kapitalismen eksisterer på planeten. Det menneskelige samfunnet eksisterer på planeten. Menneskene lever på planeten. Vi kan ikke gjøre hele planeten Jorda om til en slags egenskap ved det kapitalistiske markedssystemet uten å ødelegge verden. Men det er akkurat det vi gjør.
Den løsninga på den økologiske krisa som de tar til orde for, innebærer ikke å effektivisere energien og bruke det til å ta vare på [naturen] slik du ser på Cuba. De bruker energieffektivitet til å utvide det økonomiske systemet enda mer. Og det hjelper ikke. Det er det vi kaller Jevons-paradokset. At jo mer effektivt vi utnytter ressursene, desto mer ressurser bruker vi. Fordi målet ikke er å bevare, men å utvide økonomien og kapitalakkumulasjonen. Vel, i et slikt system er vi på vei mot undergangen.
Nå er vi veldig nær undergangen. Vi er nå veldig nær 1,5 graders økning i den globale middeltemperaturen. Og ifølge det mest optimistiske scenarioet i den siste IPCC-rapporten (AR 6, det fysisk-vitenskapelige grunnlaget), vil vi nå 1,5 grader Celsius i 2040. Å klare det [å begrense temperaturstigninga til 1,5 grader] vil kreve en sosial omdanning i en slags revolusjonær skala.
Det er mer sannsynlig at vi kommer vi til å nå 1,5 grader Celsius dette tiåret, i dette tiåret, om bare noen få år. Vi er på vei utfor kanten av stupet når det gjelder vippepunkt for klimaet, der vi vil få irreversible klimaendringer.
Selv i det mest optimistiske scenarioet vil vi stå overfor store katastrofer i løpet av de neste tiårene. Men om vi ikke tar de grepene som kan forhindre irreversible endringer, vil vi true selve sivilisasjonen i videste forstand og menneskearten og milliarder av mennesker på Jorda.
Vi må ha en annen metode. I seksti år har vi visst om klimaendringene (akselererte klimaendringer eller akselerert global oppvarming), og alt vi har gjort er å fremme kapitalistiske løsninger som har brakt oss nærmere kanten av stupet. Og nå er vi på et tog uten styring. Det er på tide å trekke i nødbremsen.
FRIES: Det er mye mer å si om dette og mye mer vil komme i din kommende bok Capitalism in the Anthropocene: Ecological Ruin or Ecological Revolution, men for i dag må vi stanse der. John Bellamy Foster, mange takk.
FOSTER: Takk til deg.
FRIES: Og fra GPEnewsdocs i Genève, Sveits, takk for at du ble med oss.
Fotnoter
[1] Dette er den tradisjonelle måten å beregne nåverdien av en strøm av framtidige inntekter på. Dersom diskonteringsraten er r prosent pr år, er nåverdien V av en framtidig inntekt på I pr år i mange år framover tilnærma gitt ved V = I/r*100. For eksempel vil en årlig avkastning på 1 million kr som en kan regne forrentes med 5 % pr år, svare til en nåverdi på 1 million/5*100 = 20 millioner. Dersom en kapitalist har en andel i en vindturbinpark verdt 20 millioner i dag som gir 5 % avkastning pr år, vil han hvert år kunne innkassere 1 million. Men om han faktisk vil få 5 % avkastning i året i framtida, er sjølsagt en helt annen sak som han ikke kan vite noe sikkert om. Derfor er det viktig for kapitalkreftene å ha børser der slike verdipapirer kan bli omsatt.
[2] Dette kan f.eks. foregå slik: Et land eller en by trenger penger til å bygge ut infrastrukturen og selger retten til å utnytte en naturrressurs, dvs en naturkapital – en skog, et vindfullt fjell, en drikkevannsforekomst – til et kapitalkonsern. Konsernet bruker allment aksepterte retningslinjer for å beregne verdien av denne naturkapitalen ved at skogen kan omgjøres til en plantasje, eller innbyggerne må betale for å benytte den, f.eks. måtte begynne å betale for dyrt for drikkevannet. En måte å finansialisere naturkapitalen på er at konsernet oppretter et aksjeselskap som står som eier. Aksjene kan evt. selges før noe bygges ut. En annen måte er at konsernet går til banken og tar opp et lån som nedbetales med inntektene fra resssursen. Gjeldsbrevet kan banken omsette som et verdipapir.
[3] Begrepet substituerbarhet er knytta til begrepsparet svak og sterk bærekraft, jf. fotnote 2 i Del 3. Men sammenhengen er for kompleks til at jeg kan gå nærmere inn på den her. Se f.eks. Figge, F. Capital Substitutability and Weak Sustainability Revisited: The Conditions for Capital Substitution in the Presence of Risk. Environmental Values 14, no. 2, (2005): 185-201 (http://www.environmentandsociety.org/node/5932).
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International License.
De tre foregående delene av intervjuet:
