Demokratene er nå krigspartiet

0
Democratic Dark Side – by Mr. Fish

Det demokratiske partiet i USA har blitt partiet for permanent krig, som fyrer opp under massive militærutgifter som uthuler landet fra innsiden og flørter med atomkrig.

Av Chris Hedges, Scheerpost, 25. desember 2022

Demokratene posisjonerer seg som dydens parti, og skjuler sin støtte til krigsindustrien i et moralsk språk som strekker seg tilbake til Korea og Vietnam, da president Ngo Dinh Diem var like hyllet som Ukrainas president Volodymyr Zelensky. Alle krigene de støtter og finansierer er «gode» kriger. Alle fiendene de kjemper mot, de siste er Russlands Vladimir Putin og Kinas Xi Jinping, er inkarnasjoner av ondskap. Bildet av en strålende House Speaker, Nancy Pelosi og visepresident Kamala Harris som holder opp et signert ukrainsk kampflagg bak Zelensky der han talte til Kongressen, var nok et eksempel på Det Demokratiske Partiets ynkelige underdanighet til krigsmaskinen.

Demokratene, spesielt med Bill Clintons presidentskap, ble implantater ikke bare for konsern-Amerika, men for våpenprodusentene og Pentagon. Ingen våpensystemer er for kostbare. Ingen krig, uansett hvor katastrofal, går ufinansiert. Ingen militærbudsjett er for store, inkludert 858 milliarder dollar i militærutgifter bevilget for inneværende budsjettår, en økning på 45 milliarder dollar over det Biden-administrasjonen ba om.

Historikeren Arnold Toynbee siterte ukontrollert militarisme som imperiers dødelige sykdom, og hevdet at de til slutt begår selvmord.

Det var en gang en fløy av Det demokratiske partiet som stilte spørsmål ved og sto opp mot krigsindustrien: senatorene J. William Fulbright, George McGovern, Gene McCarthy, Mike Gravel, William Proxmire og medlem av Huset, Dennis Kucinich. Men den motstanden fordampet sammen med antikrigsbevegelsen. Da 30 medlemmer av partiets progressive gruppe nylig kom med en oppfordring til Biden om å forhandle med Putin, ble de tvunget av partiledelsen og krigshissende medier til å bøye seg og trekke tilbake brevet. Ikke at noen av dem, med unntak av Alexandria Ocasio-Cortez, har stemt mot milliarder av dollar i våpen sendt til Ukraina eller det oppblåste militærbudsjettet. Rashida Tlaib  stemte til stede.*(Hverken for eller mot. Overs.merkn.)

Motstanden mot den evigvarende finansieringen av krigen i Ukraina har hovedsakelig kommet fra republikanere, 11 i Senatet og 57 i Representantenes hus, flere, som Marjorie Taylor Greene, er konspirasjonsteoretikere som har gått av hengslene. Bare ni republikanere i Representantenes hus sluttet seg til demokratene i å støtte utgiftsforslaget på 1,7 billioner dollar som trengtes for å forhindre at statsapparatet legges ned, som inkluderte godkjenning av 847 milliarder dollar for militæret – totalen økes til 858 milliarder dollar når man tar hensyn til kontoer som ikke faller inn under forsvarskomiteenes jurisdiksjon. I Senatet var 29 republikanere imot utgiftsforslaget. Demokratene, som inkluderte nesten alle de 100 medlemmene av Kongressens progressive gruppe i Representantenes hus, stilte pliktoppfyllende opp for endeløs krig.

Dette begjæret etter krig er farlig, og presser oss inn i en potensiell krig med Russland og, kanskje senere, med Kina – begge atommakter. Det er også økonomisk ødeleggende. Monopoliseringen av kapital av militæret har drevet USAs gjeld til over 30 billioner dollar, 6 billioner mer enn USAs BNP på 24 billioner dollar. Å betjene denne gjelden koster 300 milliarder dollar i året. Vi bruker mer på militæret enn de neste ni landene til sammen, inkludert Kina og Russland. Kongressen er også i rute for å gi 21,7 milliarder dollar ekstra til Pentagon – over det allerede utvidede årlige budsjettet – for å forsyne Ukraina på nytt.

«Men disse kontraktene er bare forløperen av det som utvikler seg til å bli en stor ny forsvarsoppbygging,» rapporterte The New York Times. «Militærutgiftene neste år er på vei til å nå sitt høyeste nivå i inflasjonsjusterte termer siden toppene i kostnadene for Irak- og Afghanistan-krigene mellom 2008 og 2011, og det nest høyeste i inflasjonsjusterte termer siden andre verdenskrig – et nivå som er mer enn budsjettene for de neste 10 største departementene til sammen.»

Det demokratiske partiet, som under Clinton-administrasjonen aggressivt kurtiserte konserndonorer, har overgitt sin vilje til å utfordre krigsindustrien, uansett hvor lunken.

«Så snart Det demokratiske partiet tok en beslutning, kunne det ha vært for 35 eller 40 år siden, at de skulle ta konsernbidrag, som utslettet ethvert skille mellom de to partiene,» sa Dennis Kucinich da jeg intervjuet ham på showet mitt for The Real News Network. «For i Washington spiller han eller hun som betaler rottefangeren melodien. Det er det som har skjedd. Det er ikke så stor forskjell når det gjelder de to partiene når det gjelder krig.»

I sin bok «The Pentagon Propaganda Machine» fra 1970 beskriver Fulbright hvordan Pentagon og våpenindustrien pøser millioner inn i å forme opinionen gjennom PR-kampanjer, filmer fra forsvarsdepartementet, kontroll over Hollywood og dominans av de kommersielle mediene. Militæranalytikere på kabelnyhetene er universelt tidligere militære og etterretningstjenestemenn som sitter i styrer eller jobber som konsulenter for forsvarsindustrien, et faktum de sjelden avslører for publikum. Barry R. McCaffrey, en pensjonert firestjerners hærgeneral og militæranalytiker for NBC News, var også ansatt i Defense Solutions, et militært salgs- og prosjektledelsesfirma. Han, som de fleste av disse implantatene for krig, proffiterte personlig  på salg av våpensystemer og utvidelse av krigene i Irak og Afghanistan.

På tampen av hver kongressavstemning om Pentagon-budsjettet møter lobbyister fra bedrifter knyttet til krigsindustrien kongressmedlemmer og deres ansatte for å presse dem til å stemme for budsjettet for å beskytte arbeidsplasser i deres distrikt eller stat. Dette presset, kombinert med mantraet forsterket av mediene om at motstand mot toskete sløsing med finansiering av krig er upatriotisk, holder folkevalgte i trelldom. Disse politikerne er også avhengige av overdådige donasjoner fra våpenprodusentene for å finansiere kampanjene sine.

Seymour Melman dokumenterte i sin bok «Pentagon Capitalism» hvordan militariserte samfunn ødelegger deres innenlandske økonomier. Milliarder brukes på forskning og utvikling av våpensystemer, mens fornybare energiteknologier vansmekter. Universiteter oversvømmes av militærrelaterte bevilgninger mens de sliter med å finne penger til miljøstudier og humaniora. Broer, veier, elver, jernbane, havner, elektriske nett, kloakkrenseanlegg og infrastrukturer for drikkevann er strukturelt mangelfulle og foreldede. Skolene er i forfall og mangler nok lærere og ansatte. Ute av stand til å demme opp for Covid-19-pandemien tvinger den profittbaserte helsetjenesteindustrien familier, inkludert de med forsikring, til konkurs. Innenlandsk produksjon, spesielt med flytting av jobber til Kina, Vietnam, Mexico og andre nasjoner, kollapser. Familier drukner i personlig gjeld, med 63 prosent av amerikanerne som lever fra lønnsslipp til lønnsslipp. De fattige, de psykisk syke, de syke og de arbeidsledige blir forlatt.

Melman, som innførte begrepet «permanent krigsøkonomi», bemerket at siden slutten av Andre verdenskrig har den føderale regjeringen brukt mer enn halvparten av sitt skjønnsmessige budsjett på tidligere, nåværende og fremtidige militæroperasjoner. Det er den største enkeltstående, kontinuerlige aktiviteten til regjeringen. Det militær-industrielle etablissementet er ikke annet enn forgylt konsernvelferd. Militære systemer selges før de produseres. Militærindustrien har lov til å belaste den føderale regjeringen for store kostnadsoverskridelser. Massiv fortjeneste er garantert. For eksempel tildelte hæren i november Raytheon Technologies alene mer enn 2 milliarder dollar i kontrakter, på toppen av over 190 millioner dollar tildelt i august, for å levere missilsystemer for å utvide eller etterfylle våpen sendt til Ukraina. Til tross for et deprimert marked for de fleste andre virksomheter, har aksjekursene til Lockheed og Northrop Grumman steget med mer enn 36 og 50 prosent i år.

Teknologigiganter, inkludert Amazon, som leverer programvare for overvåkning og ansiktsgjenkjenning til politiet og FBI, har blitt absorbert inn i den permanente krigsøkonomien. Amazon, Google, Microsoft og Oracle ble tildelt multimilliard-dollar cloud computing-kontrakter for Joint Warfighting Cloud Capability og er kvalifisert til å motta 9 milliarder dollar i Pentagon-kontrakter for å gi militæret «globalt tilgjengelige skytjenester på tvers av alle sikkerhetsdomener og klassifiseringsnivåer, fra strategisk nivå til den taktiske ytterkanten», i løpet av 2028.

Utenlandsk hjelp er gitt til land som Israel, med mer enn 150 milliarder dollar i bilateral bistand siden grunnleggelsen i 1948, eller Egypt, som har mottatt over 80 milliarder dollar siden 1978 – bistand som krever at utenlandske regjeringer kjøper våpensystemer fra USA. Det offentlige i USA finansierer forskning, utvikling og bygging av våpensystemer og kjøper dem for utenlandske regjeringer. Et slikt sirkulært system håner ideen om en fri markedsøkonomi. Disse våpnene blir snart foreldet og erstattes av oppdaterte og vanligvis dyrere våpensystemer. Det er, økonomisk sett, en blindvei. Den opprettholder ingenting annet enn den permanente krigsøkonomien.

«Sannheten i saken er at vi er i et tungt militarisert samfunn drevet av grådighet, profittbegjær, og kriger blir skapt bare for å fortsette å fyre opp under det,» fortalte Kucinich meg.

I 2014 støttet USA et kupp i Ukraina som installerte en regjering som inkluderte nynazister og var antagonistisk mot Russland. Kuppet utløste en borgerkrig da de etniske russerne i Øst-Ukraina, Donbass, forsøkte å løsrive seg fra landet, noe som resulterte i over 14.000 døde mennesker og nesten 150.000 fordrevne, før Russland invaderte i februar. Den russiske invasjonen av Ukraina, ifølge Jacques Baud, en tidligere sikkerhetsrådgiver i NATO som også jobbet for sveitsisk etterretning, ble initiert av eskaleringen av Ukrainas krig mot Donbass. Den etterfulgte også Biden-administrasjonens avvisning av forslag sendt av Kreml på slutten av 2021, som kunne ha avverget Russlands invasjon året etter.

Denne invasjonen har ført til omfattende amerikanske og EU-sanksjoner mot Russland, som har slått tilbake på Europa. Inflasjonen herjer Europa med kraftig begrensning av forsendelser av russisk olje og gass. Industrien, spesielt i Tyskland, er forkrøplet. I det meste av Europa er det en vinter med mangel, stigende priser og elendighet.

«Hele denne saken eksploderer i Vestens ansikt,» advarte Kucinich. «Vi tvang Russland til å orientere seg i retning Asia, så vel som Brasil, India, Kina, Sør-Afrika og Saudi-Arabia. Det er en helt ny verden som dannes. Katalysatoren for det er feilvurderingen som skjedde om Ukraina og forsøket på å prøve å kontrollere Ukraina i 2014, noe som folk flest ikke er klar over.»

Ved ikke å motsette seg Det Demokratiske Parti, hvis primære virksomhet er krig, blir liberalere de sterile, beseirede drømmerne i Fjodor Dostojevskijs «Opptegnelser fra et kjellerdyp».

Som tidligere domfelt, fryktet ikke Dostojevskij ondskap. Han fryktet et samfunn som ikke lenger hadde moralsk styrke til å konfrontere det onde. Og krig, for å stjele en linje fra min siste bok, er det største onde.


Chris Hedges: The Democrats Are Now the War Party

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

Forrige artikkelForsvars- og sikkerhetspolitikk handler definitivt ikke bare om våpen
Neste artikkel#TwitterFiles del 10: Twitters sensur av koronadebatten
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisa. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.