oss 100 kroner!
Elon Musk har sluppet fuglen fri, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Det har stormet på sosiale medier og kokt i kommentarfelt.
Av Carl Fredrik G. Løken, leserinnlegg.
Dagbladet fikk mye oppmerksomhet etter de publiserte et innlegg som hevdet at «det er grunn til bekymring når en så uberegnelig aktør tar kontroll over en så viktig medieplattform». Selv er jeg mer bekymret over at reaksjonene til samtlige norske medier vitner om holdninger som bygger opp under en kultur som både dømmer, trakasserer og polariserer.
Denne kulturen har de siste årene skapt splid blant familie og venner, i forbindelse med diskusjoner rundt pandemihåndtering, Ukraina, Pride og den pågående strømkrisen. Kulturen er voksende, abonnerer på konformitet og livnærer seg på den klassiske mobb-holdningen; «du er enten med oss, eller mot oss.»
Snevert ytringsrom
Skulle du noen gang være uenig med mobben, kan du med rette anse deg selv som høyreekstrem, rasist, nazist, facist, sexist, homofob, terrorist og det som verre er. Bare tanken på at personligheter som Jordan Peterson, Ben Shapiro eller Matt Walsh har ett og annet argument er det lite toleranse for.
Fredrik Solvang har kastet lys over situasjonen. I en video meddeler han at stadig flere unge i dag opplever at terskelen for å ytre seg er for høy. Hva kommer dette av? Kan det ha å gjøre med det politisk korrekte miljøet de oppfostres i? Kan det være vi skaper en kultur der unge blir tilnærmet indoktrinert i hva som er «innafor» å tro, tenke og mene?
Det stopper ikke der. Politisk korrekthet innebærer ikke bare å være enig med flokken, men også at flokken holder sammen, og peker finger, latterliggjør eller bekjemper meningsmotstanderne.
Det kan nesten virke til å ha blitt trendy å forakte sine meningsmotstandere. Tross alt tar de ikke bare feil, de er også farlige og til og med skyldige i andres menneskers lidelse – selv overfor de menneskene som egentlig ikke er annet enn selverklærte ofre.
En skummel utvikling
I ung alder lærte jeg at det ikke handler om hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det. Dette er kanskje ett av deviktigste rådene jeg noen gang har fått. Mange er dessverre ikke enig.
Det er selvsagt mye i livet som kan være vondt, urettferdig og vanskelig. Dette burde ikke bagatelliseres. Likevel mener jeg at vi i større grad enn tidligere har en lei tendens til å fraskrive oss ansvar for eget liv, for vår mentale innstilling og for hvordan vi velger å reagere på livets mange utfordringer. Det er lettere å peke finger på og legge skylden på ytre omstendigheter, fremfor å aktivt arbeide med å bli en bedre utgave av seg selv, og ta tak i problemene sine.
Men hvor sunt er det? Gjør vi lurt i å erklære oss som maktesløse ofre for «meningsmotstandernes tyranni»?
– Hvem dikterer egentlig definisjonen av informasjon og misinformasjon? Har noen monopol på sannheten?
“De må settes på plass”
«Skjerm oss fra farlige stemmer. Fra konspirasjoner og misinformasjon. Fra Jones, Kanye og Tate. De feilinformerer og villeder. De må stoppes og settes på plass.»
Slik lyder intoleransens inntog: en vågal marsj som ironisk nok ledes av de samme aktivitetene som roper om toleranse og som abonnerer på en nærmest religiøs tro på det etablerte systemet og dets feilfrie ledere. Hva er vel utopi, om ikke annet enn et globalistisk teknokrati? Eat ze bugs?
La meg tillate meg å skyte inn en liten tankevekker: Hvem dikterer egentlig definisjonen av informasjon og misinformasjon? Har noen monopol på sannheten?
Hvor mange ganger opp igjennom historien har ikke etablert viten og empiri vist seg å ta feil? Galileo ble dømt til livvsvarig fengsel for sine påstander. Voldtekt var greit så lenge man var gift. Å brenne damer på bål var helt greit (de var tross alt besatt av djevelen – eller noe sånt). Sannhet er dynamisk.
Er det ikke på tide å anerkjenne at et mer åpent sinn er et skritt i riktig retning? Hva med litt ydmykhet? Hva med å la ulike meninger og perspektiver, fra den ene polen til den andre, se dagens lys, og sameksistere i det store, brede og frie?
– Sannhet er dynamisk
«Det er farlig», sier du. Sensur er farligere, sier jeg.
Det er ett steg nærmere totalitarismen. Mennesket er uberegnelig og kan i prinsippet trigges av hva som helst. Resultatet vil aldri kunne kontrolleres, uansett hvor hardt vi prøver. Er det ikke på høy tid å innse at kampen om kontroll er tapt?
Vi er jo så opptatt av mangfold. Hva med mangfold av stemmer? Hva med litt bredde? Hva med å åpne debatten og la nyanser, perspektiver og fruktbare diskusjoner slippe til? Kanskje kan vi til og med lære noe av hverandre? Er det virkelig en så radikal idé?
Som Voltaire har blitt tilskrevet: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.»
For det er individets medfødte og iboende menneskerett å kunne ytre seg fritt. Så nei, la oss heller sette pris på at fuglen er fri. Det gjør i hvert fall jeg. Takk Elon.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
