oss 100 kroner!
Pandemi. Rentehopp. Inflasjon. Krig. Strømkrise. Matkrise. Trude Dybendahl (56) ser likevel lyst på det. –Men jeg tror at det må bli mørkere først, sier den tidligere verdensmesteren i langrenn.
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.no
Vi kommer ikke videre før vi lærer å samarbeide. Trolig må hverdagen bli så kritisk at vi til slutt må hjelpe hverandre, mener Trude.
Hennes siste bok utkom i fjor, Medaljens innside – finn din indre balanse og skaperkraft. Hun er mer enn snittet opptatt av vår iboende kraft og hva vi kan utrette av godt. Sammen.
– Du mener at det vil komme noe godt ut av krisene?
– Overordnet, ja. Men først må vi oppdage og erkjenne det som er usant og uekte. Da blir det rom for nytt og bedre. Det vi er vitner til på samfunnsnivå nå, er noe ala den prosessen vi må gjennom individuelt når vi rydder i vårt indre gruff. Altså i de «indre sårene» vi alle har med oss fra opplevelser, særlig i barndommen. Den eneste måten å frigjøre oss selv fra dette, er å erkjenne dem.
Det bør være en øyeåpner at vi ga fra oss så mange friheter som hører til det gode, frie liv. Trude Dybendahl.
Maktbegjær har vært en drivkraft
– Tilsvarende på samfunnsnivå: Vi har nå muligheten til å se det usanne og uekte som samfunnet er bygget på. Maktbegjær har vært en mye sterkere drivkraft enn hjertets ønske om å skape godt og å tjene folket.
– Finnes det klarere bevis på dette enn det vi opplever for tiden? Staten tjener seg søkkrik på drivstoff- og strømsalg. Ola og Kari blir først ranet, og skal så være takknemlig for å få litt tilbake som «strømstøtte»? Her er alle muligheter til å oppdage galskapen. Kunsten er å se alt som skjer i en større sammenheng.
Frykt er aktivert
Siden mars 2020 har frykten blitt aktivisert i oss, påpeker Trude.
– Tenk så mange tiltak vi tillot fra myndighetene fordi frykten ble drevet til kokepunktet av smittetall, prognoser og manende bilder.
– Fryktpendelen er nå dratt så langt at jeg tror det er et tidsspørsmål før den slår tilbake. Vi har fjernet oss fra det som er sant, det mellommenneskelige, gode og nære.
Vil vi leve det fryktdrevne og overforbrukende livet som sliter oss ut og svekker det mellom-menneskelige?
Eller det balanserte livet med rom for å se hverandre i øynene og å ha tillit til både immunforsvaret og hverandre?
Under pandemien ble det ekstremt, mener Trude.
– Myndighetene nektet oss å besøke våre kjære gamle, også de som lå på sine siste dager. Galskap! Er det noe våre nydelige eldre trenger, så er det berøring og nærhet.
– Grotesk hvordan vi ble forledet av myndighet og media
– Det var også grotesk at vi ble forledet til å godta å ikke samles for ære og minnes en kjær, avdød i begravelser. Hvor riktig var det å gi fra oss vår rett til å bestemme over hvem vi skulle omgås, og hvor mange vi fikk møte?
– Det bør være en øyeåpner at vi ga fra oss så mange friheter som hører til det gode, frie liv. Samtidig er det forståelig at det skjedde. Vi er trent i å lytte mer til omgivelsene enn til oss selv, frykten fikk spillerom. Mennesker er lette å lede da, bemerker hun stille.
Med det som ambisjon så jeg plutselig: Da kan jeg jo like gjerne gå for å bli verdensmester!
Indre kraft og verdensmester på ski
Vi drikker te, timene renner av sted mellom ord av håp og endring. Vi har flyttet oss til et roligere hjørne av kafeen etter at høye stemmer omsluttet nabobordet.
I tiår har Trude søkt og lyttet til sin indre veiledning. Den bidro til at hun klarte å bli verdensmester på ski, mener hun. Den gang i 1989 var svarene færre, men ett visste hun: Kraften bor i meg, og jeg kan la den få komme fram. To år senere ble hun verdensmester.
1989: Trude er 23 år. Hun er lei av å være ganske god på ski. Mye stress, lite moro. Skal hun slutte og heller studere på fulltid? Eller satse alt mot VM i 1991?
– Jeg måtte dypt inn i meg selv: Hva ville jeg? Hva trives jeg med? Ett svar var mer gøy og mindre stress.
– Sjakktrekket var at jeg bestemte meg for å bli så god at jeg var selvskreven til mesterskap og verdenscup. Med det som ambisjon så jeg plutselig: Da kan jeg jo like gjerne gå for å bli verdensmester!
– Jeg sluttet å følge flokken
– Hva gjorde du annerledes?
– Jeg var ærlig med meg selv om de endringer jeg trengte å gjøre. Jeg sluttet å følge flokken. Jeg kunne jo ikke bli bedre enn de etablerte på landslaget om jeg skulle kopiere dem. Jeg bestemte meg for å ta flere selvstendig valg; trene på det som utviklet meg som skiløper og menneske.
– Jeg tilbrakte mye tid i stille møter med meg selv. Det fantastiske var at jeg dukket inn i en indre kraft. Den ville jeg ALDRI ha oppdaget om jeg ikke hadde bestemt meg for å bli verdensmester. Via din indre kraft kan du virkelig leve med tro, tillit og oppleve tryllestøv – at livet er magisk, sier Trude entusiastisk.
– I Medaljens innside deler jeg mye om at vår indre kraft ligger i dvale, og om hvordan vekke den.
Følelser har blitt så inderlig nedgradert og latterliggjort at vi er skremt unna dem.
Med boken ønsker Trude å inspirere til at vi tar tilbake vår naturlige kraft.
– Den feminine kraften er fraværende i så mange menneskers liv. I sin essens er det å sanse, føle, fantasere, bare være og å lade. Selv har jeg i perioder endt i en ekstrem gjøre-utgave, i den maskuline kraften.
– Den måtte jeg temme. Det kan være utfordrende, for samfunnet applauderer alt vi gjør. Å hvile er for pingler. Følelser har blitt så inderlig nedgradert og latterliggjort at vi er skremt unna dem. Det må vi snarest rette opp, for følelsene er avgjørende for kontakt med kjernen i oss selv. Det er kun via kontakten med følelsene at vi kan gjenfinne den vi er. Da kan vi leve med tro og tillit. Uten den kontakten får frykten balletak på oss. De to-tre siste årene rommer utallige eksempler på det.
Å koble seg til det indre
– Om vi er koblet til vårt indre, knyttes vi til den ubetingede kjærlighetskraften. Da fyller vi vår egen kopp innenfra, og den kraften kan renne utover. Det kan bli fred i verden av slikt!
– Hvordan kobler vi oss til vårt indre?
– Det er mange måter. Oppsøk naturen og stillhet. Skru av media, spør deg selv; hva er virkelig verdifullt for meg? Hva får hjertet mitt til å synge? Hva likte jeg som barn?
– Det er en prosess å sortere hva som er virkelig sannhet og hva som er programmerte tanker servert fra foreldre, samfunn, kultur og media. Når vi ikke lenger jakter på kjærligheten via det ubevisste behovet ytre bekreftelser, ankres vi stadig sterkere i egen kraft. Da vil også behovet for den materielle statusen falle bort. Vi trenger den ikke lenger som bekreftelse på at vi har verdi og «er noe». Vipps, så avtar overforbruket av planetens resurser også, sier Trude Dybendahl.
– Vi er løsningene vi trenger. Det er magisk kult!
Om Trude Dybendahl (f. 1966)
- Bor og har kontor på Kjelsås i Oslo.
- Skilt, to voksne sønner.
- Bachelor fra BI, bl.a. hypnose-terapeut og sertifisert coach, har jobbet i 20 år som coach.
- Lang erfaring innen kommunikasjon, som kurstrener og foredragsholder
- Eier av og daglig leder for Trude Dybendahl AS.
- Grunnlegger av konferansen Women Wake up!
- Skrevet Større skiglede med bedre teknikk. Medforfatter av barneboken Reisen til Istiden og Magic and Miracles
- I 2021 kom boken Medaljens innside.
- I 1990 tildelt Røde Kors´ pris Årets Medmenneske.
- Representerte Kjelsås IL i Oslo, har åtte verdenscupseire, tre OL-medaljer og seks VM-medaljer
- Individuelt gull og sølv fra VM i 1991 som høydepunkter
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
