Riflene til IRA

0

Av Steppeulven

Engelske Dave traff jeg på den lille grensekafeen på Vilar Formoso en søndag formiddag i 1984. Han var enbilseier og kjørte en splitter ny Leyland Roadtrain som han presenterte slik:

 -«You go out by road – but come home by train –  if you buy a Leyland roadtrain».

Jeg liker engelsk sjølironi. Han trakk trailere for British International, et firma med et litt lurvete rykte, og var ganske forvirra da vi traff hverandre. Han var kommet til Spania på TIR carnet, et tolldokument vi bruker når vi skal utenfor EF. Men tollerne i Irun ville av en eller annen grunn ikke godkjenne carnet, og de forlangte godsregistrering, såkalt bond. På Vilar Formoso dukket så problemene opp i full tyngde, for der ville ikke tollerne godkjenne bondet. Dave fant fram carnet igjen, og gikk ut av Spania på det, en ganske tvilsom operasjon. Han lurte fælt på åssen dette ville ende. I en av historiene som blei fortalt om British International kom den første engelske langtransportsjåføren til himmelen, bare for å oppdage at to sjåfører fra British International allerede sto i kø men ikke slapp inn. Den ene mangla tillatelse, den andre hadde feil på T-papirene og begge var tom for reisekasse.

Sjøl mangla jeg portugisisk tillatelse og kom ikke videre. Den skulle ligge i hylla hos grensespeditøren, men der var det tomt. Det var ikke uvanlig at en eller annen som sjøl mangla tillatelse stjal dem som lå der.

Vi drakk oss fulle sammen med et haikerpar og to andre sjåfører. Dave gav utpå ettermiddagen uttrykk for at Ian Paisley og Ulsterprotestantene burde hatt makta i Nord Irland, noe jeg fant en anledning til å kritisere han for seinere på kvelden fordi det var et standpunkt jeg slettes ikke delte. Sultestreiken til Bobby Sands og ni andre fanger i Maze-fengselet tre år tidligere hadde gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Dave forsikret at jeg hadde misforstått, og påsto han sympatiserte med IRA.

Jeg har stor sans for engelske langtransportsjåfører, både deres væremåte og deres humor, men når det gjaldt spørsmålet om Irland så har de aller fleste et mørkt felt. De okkuperer tross alt Nord Irland.

I den grad jeg diskuterte dette med dem, svarte de på to måter. Enten så sa de at hvis de trakk seg ut, vil det bli en forferdelig blodig krig mellom katolikker og protestanter, så egentlig gjore de Irland en tjeneste ved å være der. Eller så vitsa de det bort. Svenskevitsene i England handler om irer. På et av de to offentlige toaletter Margaret Thatcher enda ikke hadde privatisert, kunne du lese følgende tekst:

 -«Beware of limbo dancers». Ved siden var det ei pil ned til den 15 cm store åpningen under skilleveggen. Øverst på den samme veggen sto en annen tekst:

 -«Pass opp for irske limbo dansere», forsynt med ei pil oppover.

I tillegg til å gjøre alt galt er irene dumme. Jeg overhørte en samtale mellom to engelske sjåfører i heisen opp til speditørkontorene på fiskemarkedet Rungis i Paris.

 -«Det var dette spørreprogrammet i radioen hvor denne iren fikk spørsmål om Hitlers fornavn. Fem bokstaver».

 -«Can you give me a clue?»

Mange av vitsene er morsomme, hadde de ikke vært for det enkle faktum at det er blodig alvor.

Jeg kjente ikke Dave, han kjente ikke meg, et kort møte over noen øl sier ikke mye. Neste morgen var tillatelsen min på plass og jeg fortsatte mot Porto uten å se han igjen.

Den første irske sjåføren jeg sjøl møtte og blei litt kjent med var en forholdsvis ung fyr som kjørte termobil. Det skjedde noen dager etter møte med Dave, og fant sted nede i Matosinhos, en liten havneby i nord-vestkanten av Porto. Matosinhos var senter for mesteparten av lastebiltransporten inn og ut av Porto-distriktet, det fikk etter hvert en TIR-park, et innelukka område med vakter og tollere, og en rekke spedisjonskontorer for å ordne fortolling og lage fraktdokumenter. Før TIR-parken blei åpna i 1984 samla sjåførene seg på en liten kafe som het Casa Mozambic. Her møttes sjåførgjengen hver ettermiddag, mat blei servert ved langbord med papirduk, hva det man spiste blei notert på duken, og hver øl man drakk blei til en strek, fire streker fikk en på tvers, og slik gikk kveldene. Det var her jeg traff den unge iren. Han trodde han hadde fornærmet meg med et eller annet, og for å gjøre det godt igjen spanderte han kaffe og cognac til vi til slutt måtte helle han ut av sjåførkafeen.

 -«Do I look drunk?» sa han. «You see, I don`t feel drunk». Denne setninga gjentok han utover kvelden, med færre og færre vokaler i orda etter hvert, drnk, me? Mine engelske venner trakk oppgitt på skuldrene.

 -«All Irish are like that. Best å holde litt avstand».

Stemninga var høy, det var mange engelskmenn, endel svensker og min irske kamerat. Da vi var i ferd med å fortale kafeen og hjelpe «do I lk drnk» ut av døra fikk jeg øye på en Leyland Roadtrain lakka i British Internationals rød, hvit og blå farger. Sjåføren hadde kjørt bilen opp på fortauet på andre sida av gata for baren vår. Da vi nærma oss blei døra åpna, og ut av høyttalerne fra stereoanlegget strømma irske opprørssanger på full spiker. «The Rifles of the IRA» smalt mellom murveggene og det lystige følget stoppa opp. Dave vinka meg over og ropte stolt gjennom musikken:

 -«Jeg ville blitt arrestert i England hvis de fant denne kassetten. I play it for you  just to prove where my heart belongs».

The Rifles of the IRA



Erin Go Bragh


Back Home In Derry

https://www.britannica.com/biography/Bobby-Sands

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.